I.C. Stridsklev omtaler.

 

”Mairegn” av Ståle Skjæveland

Ståle Skjæveland visste ikke at han vokste opp i en politifamilie. Han visste at moren hadde gått med illegale aviser. Men som i så mange familier hadde sønnen blitt spart for kunnskap om innsatsen til farens familie under krig og okkupasjon og problemene da og i tiden etterpå.  Da han fant brev til fengsler med farens navn, trodde sønnen at de skyldtes at faren hadde hjulpet fanger i forskjellige fengsler.  At faren, med sin lovlydighet, godhet og naturlige autoritet selv skulle ha vært fange, falt ham ikke inn. I det hele er det påfallende hvor ofte mennesker som oppdager at de har/har hatt medlemmer av Nasjonal Samling i familien ikke får det de har hørt om NS-folk til å passe med karakteren til dem de har kjent. Familien Skjæveland hadde Norgesrekord i antall pådømte år i etterkrigsoppgjøret: 45 år tvangsarbeid.

I tillegg ble de fradømt blant annet ”Almen tillit” for minst ti år, noe som blant annet innebar tap av stemmerett for like lenge. Medlemmer av Nasjonal Samling som familien Skjæveland tapte ikke tilliten til folk som kjente dem. For NS-folk var det som gjaldt for ”Den seriøse historien om krigstiden” ”Det norske folkeeventyret”. De fleste NS-folk er nå døde overbevist om at Henry Rinnan aldri oppnådde medlemskap i Nasjonal Samling. Og sikkert er det at Rinnan aldri stolt gikk rundt med et synlig NS-merke som skikkelige NS-folk skulle.  Familien Skjæveland og andre opplevde at drapsmenn som til og med drepte lovens håndhevere ble ansett som helter. Og Ståles far, som nesten ble drept da han skulle arrestere en slik, ble straffet for det. Det til tross for at han selv ble livstruende såret, noe drapsmannen ikke ble. Boken er, av tradisjon som skyldes nødvendighet i det norske etterkrigssamfunn, ”selvpublisert”. I mot gammel hevd, er den omtalt så vel i Stavanger Aftenblad som i VG.

Boken gjengir Statspolitiets selvforståelse: At de var til hjelp for nordmenn utsatt for tyske overgrep.

De opplevde både at han de anså som Norges redningsmann, etter at de som hadde ansvaret var reist og overlot landet til andre, og han som hindret at gisselskyting av 11 av Stavangers beste menn ble dømt til døden og henrettet for forræderi av egne landsmenn da verdenskrigen var over.

Etter hvert som historien til faren og hans familie ble kjent for Ståle, så han det som sin oppgave å skrive den ned. Som kjent hadde Danmark sin ”politiløse” periode fra september 1944, da det nærmest ble borgerkrig, og flere ganger så mange politiske drap som i Norge. Farfaren og fire av hans sønner var politifolk. En typisk historie er denne, om farfaren som etter endt soning kommer på besøk til sitt gamle politikammer: Politifullmektig Olaf Ravndal syntes at stemningen ble foruroligende god i den gamle overbetjentens favør, og ropte ned: ”Du må da innrømme, Skjæveland, at noe straff hadde du fortjent”. Olavs reaksjon kom spontant: ”Og det sier du!” Olav hadde reist seg og sto i hallen foran trappen nå. ”Har du glemt den 9.april (1940) da en høyere tysk offiser, sammen med en tolk kom for å rekvirere busser, Ravndal? Først kom de til meg”. Skikkelsen i trappen ble blek, og Olav fortsatte, pekende mot ham: ”Jeg forsto at bussene skulle til Dirdal med tyske soldater, hvor våre styrker hadde forskanset seg. Selvfølgelig avslo jeg. Dermed gikk de til deg. Der fikk de rekvirert busser med en gang. Hvem godtok at det ble rekvirert malere til å kamuflere Sola Flyplass!?” Olav var sint nå. ”Du svingte deg opp i systemet! Jeg ble dømt som landssviker,” tordnet han. ”Men de truet med å arrestere meg”, kom det fra Ravndal. Replikken ble møtt med latter fra flere av de yngre karene. Fullmektigen skiftet ansiktsfarge igjen og forsvant hurtig opp trappen til sitt kontor i etasjen over.

I.C.Stridsklev