|
|
|
|||||||||
|
|
Bokomtale |
|
||||||||
|
|
|
Om Vennetreff |
||||||||
|
Bokomtale ved I.C.Stridsklev Himmlers Norge - Nordmenn i det storgermanske
prosjekt av/ Terje Emberland og Matthew Kott
De går uten videre ut fra at medlemmer av Nasjonal Samling og frontkjempere var enige i og lot seg bruke til Himmlers og andre nazisters hensikter med Norge og andre områder i ”Det Stortyske Rike”. De har lett etter alt som på noen måte kunne bekrefte hypotesen, og utelatt det som ikke passer. Etter hvert lever stadig færre frontkjempere, men de lengstlevende opplevde at det ble forsket på at, og ikke engang om de hadde vært krigsforbrytere. Tross alt dette er fortsatt de eneste jøder man vet er drept av nordmenn ekteparet Feldmann (53) som ble drept av to milorgmenn i 1942. De ble frikjent i 1947 trass i tilstått rovmord. Himmler var en ganske fjern person for frontkjempere flest. Da var det atskillig flere som hadde et forhold til Vidkun Quisling. Han var fra før krigen kjent som militær ekspert, som stadig advarte mot nedbygging av forsvaret. Som forsvarsminister hadde han pådratt seg de sosialistiske partiers vrede ved i 1932 å beskylde dem for omtrent det samme han selv ble dødsdømt for 13 år senere. En stortingskomité bekreftet at forsvarsministerens anklager var reelle. Før det hadde han opplevd terroren i Petrograd under revolusjonen. Da la han grunnlaget for ideene til det senere Nasjonal Samling, som for en stor del hvilte på Grunnloven. I 1922-3 reddet han noen hundre tusen slavere og noen tusen jøder i sitt hjelpearbeid for Nansen i Ukraina, Europas kornkammer. Dette var Stalins første forsøk på folkemord på ukrainske bønder. Siden hjelpen var vellykket, hindret Stalin hjelpen ved senere forsøk. ”Holodomor” lyktes. 2-18 millioner sultet i hjel. Så folkemord i de områdene var ikke noe frontkjemperne regnet med de skulle delta i, men noe som var skjedd før de kom. Folkemordet Holodomor er ikke nevnt i boken. Mange frontkjempere opplevde å bli møtt i Ukraina som helter og befriere fra Stalin, særlig gjevt var det å være norsk. Quislings bok ”Russland og vi” med hans beskrivelse av ”Sovjetparadiset” var med på å ødelegge valget for kommunistene i 1930. Her er Quislings beskrivelse av jøder, som forklarer uttrykket ”jødebolsjevisme”, et uttrykk forfatterne anser som utelukkende rasistisk: ”Jødespørsmålet i Russland inntar en plass for sig. Meget har vært talt og skrevet om jødene i den russiske revolusjon. Det er heller ingen tvil om at jødene i avgjørende grad har bidradd til utbruddet av den første revolusjon i 1917 og til å omstyrte det gamle regime. Både den jødiske intelligens i Russland (advokater, læger og apotekere) og den internasjonale jødedom. Forholdet var som bekjent det at jødene i det gamle Russland, hvilke talte over 6 millioner, var underkastet en rekke restriksjoner m.h.t. bosted, stilling o.s.v., og delvis også utsatt for forfølgelse. Dette drev mange av den jødiske intelligens over i de revolusjonære partier. Det satte også jødene over hele verden op mot tsar-styret. ””Jødene har utvilsomt også spillet en meget betydelig rolle i bolsjevikk-revolusjonen. Ikke alene er marxismens og bolsjevismens teori stort sett et jødisk åndsprodukt, men jødene har også forholdsvis langt mer enn nogen annen nasjonalitet medvirket til disse idealers omsetning i praksis. Jøder har i så stort antall deltatt aktivt både i revolusjonsledelsen og ikke minst i revolusjonstribunalenes virksomhet, at for det almindelige folk i Russland er jøde og bolsjevik noget nær det samme. I de senere år er riktignok en rekke jøder sjaltet ut av den øverste ledelse i forbindelse med de indre stridighetene innen partiet.” ”På den annen side er jødene i sin helhet sikkert det folk i Russland som har lidd mest under revolusjonen. Dette følger allerede derav at hovedmassen av den jødiske befolkning er håndverkere og småhandlere, erhverv som er blitt ruinert av revolusjonen. Heller ikke kan man vel si at den jødiske kapitalistklasse i Russland er blitt skånet mer enn andre kapitalister. Dertil kommer at den jødiske befolkning særlig i Ukraina og Hvite-Russland under revolusjonen og borgerkrigene har vært utsatt for de voldsomste forfølgelser og ødeleggelser, såkalte pogromer. Riktignok vesentlig fra de antikommunistiske elementers side, men det er dog allikevel en omstendighet som må skrives på revolusjonens regning. Bare i Ukraina er på den måte under revolusjonen blitt drept flere hundre tusen jøder, mange hundre tusen jødiske hjem blitt fullstendig plyndret, kvinnene voldtatt og en 300 000 jødiske barn blitt hjemløse omstreifere. Disse kjensgjerninger gjør imidlertid lite eller intet inntrykk på de ukrainske og storrussiske masser. Deres århundrer gamle rasehat mot jødene er blitt forsterket ved revolusjonen, og at bolsjevikk-styret både teoretisk og praktisk tar standpunkt mot anti-semittismen gjør ikke saken bedre. De minste uttalelser mot jødene kan nu medføre den strengeste straff.” Vidkun Quisling: Russland og vi: 1930 s.40-42 Noen sannhetskorn har forfatterne funnet: s.22: At SS ofte betraktet andre tyskvennlige kretser i Norge som mer interessante partnere enn Quisling og NS-ledelsen. Det ser ut til at de anser tyskvennlighet hos Quisling og NS-ledelsen som selvsagt. Så ”Himmler var overbevist om at det tyske okkupasjonsregimet var bedre tjent med å støtte seg til tyskvennlige kretser i opposisjon til Quisling.” s.80. Boken fremstiller Nasjonal Samlings kamp for Norges og nordmenns interesser mot norske og tyske nazister, uten helt å være seg bevisst forskjellene i ideologi. Enheter som Nasjonal Samling opprettet til gagn for Norge og norske interesser, ble hele tiden forsøkt overtatt av tyske og norske nazister. Frontkjempere som dro gjennom Lviv/Lvov/Lemberg ble forskrekket over lokalbefolkningens aggresjonen mot jøder der. Den skyldtes at fengslet var fullt av politiske fanger. Før kommissarene, som for en stor del var jøder forlot byen, drepte de fangene. Lokalbefolkningen lot derpå sin vrede gå utover de jøder som var blitt igjen. Det gjengis en beretning om en nordmann som så fengselsdirektøren bli drept. Forfatterne ser ikke ut til å anse mennesker som kjempet uten uniform, franc-tireur eller illegale krigere som nettopp illegale eller ulovlige. De manglet den rettsbeskyttelse som normale, uniformerte soldater har når de tas til fange. Menneskevennen Olaf Willy Fermann får stygg omtale i boken. S.96-99, 209-12. Det står beskrevet hvordan Fermann gjennom felles kjente traff Himmler i 1927-28. Det er utrolig hvor ensidig forfatterne behandler Fermanns bok ”Den norske barmhjertighetsfront under krigen”. Det er en av de bøkene jeg forgjeves etterlyste på Nasjonalbiblioteket, og som de sa ikke fantes. Jeg ga NB en kopi da jeg likevel fant den. Den finnes i hans landssviksak. Fermann forteller at han ble kjent med Quisling da de sammen gjennomlevde den russiske revolusjon og terroren i Petrograd/St. Petersburg i 1918. Fermann mottok den sjeldne utmerkelse som utlending å bli tildelt Det Russiske Røde Kors Orden av 1. og 2. klasse for hjelpearbeid for krigsfanger i Russland under første Verdenskrig. Han ble også spurt om han ville delta i Nansens/Quislings hjelpearbeid i Ukraina i 1922.23, men var forhindret. ”I 1933 traff jeg Quisling igjen. Sett fra utlandet virket partikampen hjemme som et spill av krefter. Utenfra syntes Quislings ”Nasjonal Samling” å peke i den riktige retning, og jeg meldte meg inn i NS”. Fermann var grunnlegger av og leder for Nasjonal Samlings Utenriksorganisasjon (NSUO) fra 1934 ( ikke fra høsten1940). Fermann oppfattet seg på ingen måte som et redskap for Himmler. Tvert imot opplevde han mange ganger å kunne benytte denne forbindelsen til nytte for landsmenn. Fermann fikk problemer med sin virksomhet i Tyskland fordi han valgte å beholde sitt norske statsborgerskap. I 1939 kom han tilbake til Norge og etablerte et kullselskap. 16. april 1940 hørte han biskop Berggravs radiotale der biskopen advarte mot at nordmenn uten uniform risikerte å bli skutt uten dom som franktirører. Fermann skulle likevel til Tyskland for å hente sin familie. Fermann oppsøkte da Himmler, og oppnådde at Himmler utstedte en telegrafisk ordre om at norske irregulære tropper som ble tatt til fange skulle behandles som soldater.(Fs.9) Fermann oppnådde også at det Himmler ga en hemmelig ordre om at norske politiske fanger skulle få ”begunstiget behandling i fangeleirene.” Fermann hadde nytte av å kjenne til denne hemmelige ordren. (F.s.11) Siden oppnådde han at det ikke lenger ble automatisk dødsstraff for nordmenn som hadde tenkt å flykte til alliert land. Georg Wilhelm Müller, vitnet følgende i Fermanns sak:”Tiltalte ble ikke betraktet som tilhørende SS. Vitnet vet at tiltalte riktignok hadde SS-uniform, men såvidt vitnet vet var tiltalte SS-Fachführer. Det var skikk og bruk i SS akkurat som sannsynligvis i den norske og brititske armé å gi visse personer ved visse anledninger, for eksempel ved konferanser, reiser o.s.v. rett til å bære uniform, hvilket medførte visse lettelser for dem uten at de derved ble medlem av SS. Dett er etter vitnets mening også tilfelle med tiltalte. Det var kjent i SS-kretser at Fachführer meget sjelden var medlemmer av SS.”Bilag 12 s.10. Dette skriver han om reisen med Himmler i 1941, der Fermann angivelig skal sett/deltatt i krigsforbrytelser:” Sammen med den øverste leder av Tysk Røde Kors reiste jeg rundt om i Øst-Tyskland, Polen og de okkuperte områder av Russland. Jeg satte meg som oppgave å få i stand et internasjonalt hjelpearbeide for de tallrike hjelpeløse og foreldreløse barn som var etterlatt bak fronten ettersom tyskerne rykket frem.” ”Det er vanskelig å forstå denne mann. Under min reise i Øst-områdene i 1941 var jeg flere ganger i lengere tid i Himmlers følge. Den Himmler man lærte å kjenne på en sådan reise faller så helt ut av det bildet, som man ut fra alt det som man nå vet vil danne seg, at jeg ikke vil forsøke å gi noen karakteristikk. ” Fermann henviser så til Folke Bernadottes, biskop Fjellbus og til biskop Berggravs beskrivelse av Himmler fra ”Da kampen kom” s185. ” I 1941 var det ingen fiendtlighet i de områder som jeg besøkte. Krigen hadde gått meget hurtig, og det var kun enkelte steder hvor man kunne se at det hadde funnet kamp sted. Himmler interesserte seg for landbruket. Det ble ordnet med fagfolk som skulle assistere med maskiner, redskaper av forskjellig art og såvare. Jeg var i følge med en Røde Kors delegasjon. Det ble rekvirert husrom for opprettelse av barnehjem og helseorganisasjonen ble det tatt hånd om. Noen motstandsbevegelse fantes det øyensynlig den gang ikke. Vi reiste uten beskyttelse i et par biler. Det var meningen å mobilisere Det Internasjonale Røde Kors i Genève og få med det pengesterke amerikanske Røde Kors på hjelpeaksjonen. Himmler godtok planen og under det innledende arbeide fikk jeg anbragt noen hundre foreldreløse barn. Men så kom U.S.A. inn i krigen, og planen måtte oppgis. Himmler hadde planlagt å kolonisere grenseområdene mellom Polen og Russland bl.a. med norske og danske bønder når krigen var slutt, og tilbø meg å lede det forberedende arbeide. Jeg avslo.” Jeg fulgte hele tiden med i utviklingen i Norge og reagerte sterkt på tyskernes fremferd. Jeg samlet min kritikk i et PM til Himmler i september 1941. ” Fermann protesterte både mot Terbovens tale i september 1940, mot henrettelsen av Wickstrøm og Hansteen, og mot at nordmenn ble satt inn i kampene på Østfronten etter at de egentlig var kommet til Tyskland for militær opplæring, uten hell. Skuffet og nedbrutt reiste han tilbake til Norge. Da han var kommet seg på nyåret oppsøkte han direktør Heyerdahl i Siemens. Heyerdahl var president i Norges Røde Kors, og overtalte Fermann til å bli visepresident. Sammen reddet de Norges Røde Kors gjennom okkupasjonstiden. Fordi Fermann kjente Himmlers hemmelige forordning om at nordmenn skulle behandles bedre enn andre fanger, oppnådde han lettelser for fanger, og fikk forhindret mange henrettelser Fermann brukte også NSUO til hjelp for norske politiske fanger i utlandet, og sikret dem pakker med bl. a. mat. Han fikk også syke fanger hjem fra Tyskland. Da Norges Røde Kors ikke ville hjelpe sårede frontkjempere, startet han Frontkjemperkontoret. Det første beløpet til det ga Heyerdahl og Fermann i fellesskap for å markere at kontoret var en Røde Kors-organisasjon. Siden lot Fermann NS tro at hans bidrag kom fra Norges Røde Kors. Kontoret hadde ingen parallell i andre okkuperte land, og forsvarte frontkjempernes interesser overfor tyskerne. Når jødenes boliger så snart ble bebodd av andre, også frontkjempere, skyldtes det at senhøsten 1942 var usedvanlig kald, slik at det ble et stort problem med frosne vannrør i tomme leiligheter. Alle eiendeler ble registrert, og deres verdi satt inn på den opprinnelige eiers konto. Det ble også bokført hvem som hadde kjøpt hver. enkelt eiendel til hvilken pris, slik at opprinnelig eier ville kunne kjøpe dem tilbake. Fermann tålte ikke å bli dømt for sin innsats i Norges Røde Kors, og ga seg ikke før han ble frikjent for det i 1967. Men det syntes ikke avisene var noe å skrive om. Det er tydelig at forfatterne har gjort alt for å sannsynliggjøre at frontkjempere ble krigsforbrytere, og de vil både selv tro og få andre til å tro at de har lykkes. IC Stridsklev |
Dette
er resultatet av 10 års forskning og diverse millioner kroner i bevilgninger
for å bevise forfatternes fordommer mot medlemmer av Nasjonal Samling
generelt og frontkjempere spesielt. Til tross for at de ikke lyktes i å
bevise sin påstand om at frontkjemperne var krigsforbrytere, har de utbredt
påstanden slik at folk nå tror det. Det er typisk for bokens tendens at
brannen i Rovaniemi fremstår som villet av de tyske styrkene på