|
|
|||||||||
|
Bokomtale – Vi skal ikke snakke om det; en historie om
et liv i eksil |
|
||||||||
|
|
Om Vennetreff |
||||||||
Bokomtale ved I.C.Stridsklev Vi skal ikke snakke om det; en historie om et liv i eksil Liv Getz har fortalt sin egen og familiens
historie i boken «Vi skal ikke snakke om det; en historie om et liv i eksil».
Først da hun var over 50 år, «møtte veggen» og gikk i psykoanalyse begynte
hun å forstå at hennes og familiens problemer hang sammen med hva familien
hadde opplevet i 1940-årene, med foreldrenes medlemskap i Nasjonal Samling og
ikke minst de forhold de måtte leve under på grunn av etterkrigsoppgjøret og
samfunnets holdning til familien. Faren var jurist. Som så mange andre i
Nasjonal Samling hadde han gjort en god innsats våren 1940. Mens han lå i
felten hadde han hørt «høyesterettsjustitiarius Paal Bergs takk til Quisling
for hans fedrelandssind. Den virket sterkt,
særlig fordi vi inntil da ikke hadde hørt annet enn snakk om forræderi på
alle kanter og fra alle sider.» «Etter dette gikk vi ut fra at alt hadde vært
rykter, som så meget annet vi hadde hørt.» Han var blitt løslatt som
krigsfange under forutsetning at han ikke skulle bære våpen mot Tyskland i
denne krigen. I juni kapitulerte Norge. Etter Tebovens
tale 25.9.1940 om at veien til Norges
frihet gikk gjennom NS, meldte han seg inn og tok imot en stilling i
Innenriksdepartementet for å «prøve å hindre eller trenere en politisk, tysk
påvirkning». Han sa flere ganger opp på dagen når han fikk oppgaver han ikke
ville ha. Da ble han flyttet over til andre områder. Han ble behandlet med en
viss ærbødighet. Kanskje fordi hans far hadde gjort en stor innsats som
offiser i 1940, og at hans farfar var straffelovens far, eller kanskje fordi han
og familien hadde forbindelser til Fridtjof Nansen. I forbindelse
med at de skulle gifte seg i 1942, ble moren NS-medlem. Hun meldte seg ut for
en kort periode, og ble stående til freden brøt løs i mai 1945. Faren ble
arrestert og satt i varetekt uten arrestordre og uten siktelse i 2 år. Moren
ble fratatt halvparten av det hun eide, og faren hennes skulle være formynder
for henne. Bilen var stjålet i fredsrusen. Liv opplevde som toåring at hun
gikk inn i et fremmed hus og ble brått avvist. Lille Liv opplevde at hun
måtte være stille, og ikke være til bry. Faren ble løslatt i 1947, og «dømt
til landsforræder» året etter, til tross for domspremissene som var uten
betydning for dommen: Han hadde påvirket positivt for norske interesser i
forhold til okkupantens hensikter. Retten betvilte ikke hans gode hensikter
og idealisme, og at han faktisk hadde gjort en positiv forskjell. Rett til å
arbeide som jurist fikk han først igjen i 1951. Men ved isfront og folkedom ble familien fratatt verdighet på ubestemt tid.
De ble påført uendelig skam. Det, og tausheten skapte parallelle samfunn. Og
bare isfrontens oppfatning kom til uttrykk. Hvis foreldrene virkelig hadde
gjort noe kriminelt eller ulovlig, ville de vært forberedt. Men ikke hvis man
mener å ha opptrådt redelig. Liv fant ut av familiehistorien, og skrev denne
boken. Enkelte forlagsredaktører var positive, men ingen ville utgi boken, i
alle fall ikke hvis hennes fars meninger skulle komme frem. På klassefest
etter 45 år oppdaget hun at mange klassekamerater var NS-barn. Og at også
hennes foreldre hadde hatt hjelp av andre NS-folk i nabolaget. Hun ender
boken med å spørre når vi skal begynne å snakke sammen om «krigen» i det
norske samfunnet. |