­­­­

 

 

Bokomtale –

Vi skal ikke snakke om det; en historie om et liv i eksil

 

 

Hjem

Nyheter

Bøker

Avisartikler

 

Om Vennetreff

Referater

Filmer

Lydopptak

 

Bokomtale ved I.C.Stridsklev

 

Vi skal ikke snakke om det; en historie om et liv i eksil

 

Liv Getz har fortalt sin egen og familiens historie i boken «Vi skal ikke snakke om det; en historie om et liv i eksil». Først da hun var over 50 år, «møtte veggen» og gikk i psykoanalyse begynte hun å forstå at hennes og familiens problemer hang sammen med hva familien hadde opplevet i 1940-årene, med foreldrenes medlemskap i Nasjonal Samling og ikke minst de forhold de måtte leve under på grunn av etterkrigsoppgjøret og samfunnets holdning til familien. Faren var jurist. Som så mange andre i Nasjonal Samling hadde han gjort en god innsats våren 1940. Mens han lå i felten hadde han hørt «høyesterettsjustitiarius Paal Bergs takk til Quisling for hans fedrelandssind.  Den virket sterkt, særlig fordi vi inntil da ikke hadde hørt annet enn snakk om forræderi på alle kanter og fra alle sider.» «Etter dette gikk vi ut fra at alt hadde vært rykter, som så meget annet vi hadde hørt.» Han var blitt løslatt som krigsfange under forutsetning at han ikke skulle bære våpen mot Tyskland i denne krigen. I juni kapitulerte Norge. Etter Tebovens tale 25.9.1940   om at veien til Norges frihet gikk gjennom NS, meldte han seg inn og tok imot en stilling i Innenriksdepartementet for å «prøve å hindre eller trenere en politisk, tysk påvirkning». Han sa flere ganger opp på dagen når han fikk oppgaver han ikke ville ha. Da ble han flyttet over til andre områder. Han ble behandlet med en viss ærbødighet. Kanskje fordi hans far hadde gjort en stor innsats som offiser i 1940, og at hans farfar var straffelovens far, eller kanskje fordi han og familien hadde forbindelser til Fridtjof Nansen.   I forbindelse med at de skulle gifte seg i 1942, ble moren NS-medlem. Hun meldte seg ut for en kort periode, og ble stående til freden brøt løs i mai 1945. Faren ble arrestert og satt i varetekt uten arrestordre og uten siktelse i 2 år. Moren ble fratatt halvparten av det hun eide, og faren hennes skulle være formynder for henne. Bilen var stjålet i fredsrusen. Liv opplevde som toåring at hun gikk inn i et fremmed hus og ble brått avvist. Lille Liv opplevde at hun måtte være stille, og ikke være til bry. Faren ble løslatt i 1947, og «dømt til landsforræder» året etter, til tross for domspremissene som var uten betydning for dommen: Han hadde påvirket positivt for norske interesser i forhold til okkupantens hensikter. Retten betvilte ikke hans gode hensikter og idealisme, og at han faktisk hadde gjort en positiv forskjell. Rett til å arbeide som jurist fikk han først igjen i 1951. Men ved isfront og folkedom ble familien fratatt verdighet på ubestemt tid. De ble påført uendelig skam. Det, og tausheten skapte parallelle samfunn. Og bare isfrontens oppfatning kom til uttrykk. Hvis foreldrene virkelig hadde gjort noe kriminelt eller ulovlig, ville de vært forberedt. Men ikke hvis man mener å ha opptrådt redelig. Liv fant ut av familiehistorien, og skrev denne boken. Enkelte forlagsredaktører var positive, men ingen ville utgi boken, i alle fall ikke hvis hennes fars meninger skulle komme frem. På klassefest etter 45 år oppdaget hun at mange klassekamerater var NS-barn. Og at også hennes foreldre hadde hatt hjelp av andre NS-folk i nabolaget. Hun ender boken med å spørre når vi skal begynne å snakke sammen om «krigen» i det norske samfunnet.