|
I.C. Stridsklev
kommentarer:
Baard Herman Borge:
”I rettsoppgjørets lange skygger. Andre generasjons
problemer i lys av moderne transisjonsteori”. Han forsvarte sin
doktoravhandling ved Universitetet i Bergen, 13.4.2012.
Baard Borge utga i 2002 boken ”De kalte oss
naziyngel” på Samlaget. Der skrev han om svarene 376 NS-barn
hadde gitt på hans spørreskjema. Ca. 1/3 hadde fått
skjemaene gjennom ”Vennetreff for NS-barn”.
Spørreskjemaet og tabeller med svar finnes bakerst i
dissertasjonen.
Foruten en innledning inneholder dissertasjonen
følgende artikler, noen tidligere offentliggjort, noen skrevet for
å belyse hovedtemaet: Overgang fra diktatur til demokrati.
”Forsoningen som uteble. Norges oppgjør
med landssvikerne” I boken ”Forsoning eller
rettferdighet”. 1998
”Noen komparative perspektiver på kollektiv
forsoning” 2011.
”NS-barns psykiske helse” 2010.
”Hva gjorde du under krigen, far. Om NS-barnas
vanskelige forhold til sine fedre”. 2010
”Fedrenes synder hjemsøkes på barna.
NS-barns erfaringer med assosiativ stigmatisering.” Sosiologisk
tidsskrift nr.3, 2009.
”Transisjon, restaurasjon og individuell versus
kollektiv (feil-)slutning i komparativt perspektiv.”
2011.
Et hovedtema i doktoravhandlingen er sammenligning
mellom overgang fra diktaturer/mindre demokratiske styrer til
demokratier/mer demokratiske styrer. Dette har det vært skrevet en
del om både Sør-Europa i 1970-årene, etter
regimeskiftet i Sør-Afrika og i andre afrikanske land, og etter
kommunismens fall i Europa. Borge problematiserer ikke om hvilken gruppe
i Norge som hadde mest demokratisk sinnelag: Nasjonal Samling eller
Arbeiderbevegelsen. Arbeiderpartiet hadde etter 2. Verdenskrig mulighet
for så mye demokrati de ønsket. NS møtte motstand i
sitt forarbeid til valg. NS hadde mistet tilliten til det parlamentariske
system innført i 1884, og mente det førte til svake
regjeringer, og til forsømmelse av Forsvaret til gunst for mer
populære formål. At Norge lå åpent for invasjon i
1940 så de som en konsekvens av dette. Ut fra
”Bondeparagrafen”, Grunnlovens §57,
der det til 1952 sto at 1/3 av representantene skulle komme fra
landdistriktene, mente man at befolkningen skulle deles i bransjer/laug,
og velge ut fra dette og ikke ut fra partier. Som kjent var motstanden i
høyere grad rettet mot dette enn mot okkupasjonsmakten, noe
også Borge nevner.
I 1945 ble ca 4% (92805 anklaget for ”landssvik”) av de
stemmeberettigede ulovlig fratatt stemmeretten, mens minst dobbelt
så mange som hadde bygget festningsverker for tyskerne og stemte
sosialistisk beholdt sin. Slik fikk Arbeiderpartiet absolutt flertall,
slapp Riksrett og hadde frie hender til å straffe samtlige
medlemmer av Nasjonal Samling og andre opposisjonelle. Ikke noe annet
land har hatt tilsvarende del av befolkningen siktet for eller
dømt for ”landssvik” i et ”Overgangsoppgjør”.
Borge nevner at ”oppgjøret med DDR etter
”die Wende”
i 1989-90 var et relativt strengt oppgjør med toppeliten , men der
det store antallet av faktiske kollaboratører bare i begrenset
grad ble trukket for retten. Da det hemmelige politiet (STASI) hadde over
90 000 innenfor sin organisasjon, ser en hvilket enormt
rettsoppgjør det ville blitt om man skulle la det omfatte dem
alle.”(s.9) Der sammenligner han ikke med Norge, som i 1945 hadde
vel 3 millioner innbyggere, mens DDR hadde vel 16 millioner.
Borge har studert langsiktige virkninger av
overgangsoppgjør.
Borge forutsetter at virkninger for de dømtes
barn i overgangsoppgjørene var utilsiktet, og ikke ledd i en
politikk for å hindre at de dømtes synspunkter etter hvert
skulle bli kjent. Men han erkjenner at etterkrigsoppgjøret motvirket
forsoning mellom samfunnet og NS-medlemmene og at det skapte langvarige
vanskeligheter også for deres barn.
Det norske etterkrigsoppgjøret var av en type
med ”Elitestyre og med maktbruk
ovenfra”. Det fører til strenge oppgjør med vekt
på å straffe mange og isolering av ”taperne”.
Oppgjøret har langvarige sosiale konsekvenser for de mange
”taperne”. Bortsett fra i Norge har dette bare skjedd i
Holland, muligens lignende i Danmark og Belgia. Ved siden av konsekvensen
for NS-familiene, førte forholdene også til problemer for
andre grupper som krigsbarn og deres mødre og krigsseilerne.
Borge bemerker at disse ettervirkningene tidligere ikke
er studert på grunn av tabuer i samfunnet og mangel på
mulighet for innsyn i dokumentasjon ut fra det som tjente staten.
Borge bemerker at oppgjøret var grunnet på
lover med tilbakevirkende kraft, om at det ble innført et
solidarisk erstatningsansvar for alle skadene NS-styret hadde
påført landet (uten at det ble trukket fra verdiene som var
tilført landet). Det medførte at man innførte et
prinsipp om kollektiv straff. Dette, og det at så mange ble
straffet, førte til ny urett.
Resultater for NS-barna ble blant annet: Angst,
depresjon, kontaktproblemer, skyld, skam, frykt for å bli
avslørt. Økt andel som har fått behandling for
psykiske plager, og et vanskeligere forhold til far.
Mobbingen var som ventet verst for barn født
før 1955. Men de psykiske problemene ble ikke mindre med
årene. De født før 1930 hadde minst psykiske problemer.
De hadde rukket å bli kjent med sine foreldres synspunkter og
handlinger før de ble arrestert, selv om de var blant dem som ble
mest utsatt for stigmatisering.
NS-barn med dårlig forhold til far hadde
opplevd konflikter i hjemmet pga
NS-medlemskap og/eller at faren endret personlighet etter krigen. En
annen risikofaktor var at han fortiet NS-tiden, eller at barna var
kritiske til farens valg.
De som var kritiske til farens valg eller opplevde at
faren endret personlighet etter krigen hadde også høyt
antall stressymptomer.
De med kritisk holdning til foreldrene hadde flere
problemer. Problemene uavhengig av foreldres dom og/eller aktiviteter i
okkupasjonstiden.
Borge fant fire nye uttrykk:1) Transitional
injustice =overgangsurett.
2)Transitional depowerment: avmektiggjørelse av de
straffeforfulgte
3) Transitional empowerment: overgangens gunstige virkning for
bestemte grupper
4) Transitional victimization: overgangens negative konsekvenser for
uskyldige.
Borge mener at det norske samfunnet har ansvar for
NS-barnas problemer, og derfor burde be NS-barna om unnskyldning, slik
andre utsatte grupper, som krigsbarn og tatere har fått.
Men det er kanskje for risikabelt: Blir det tillatt
å stille spørsmål ved en del av Hjemmefrontens hovedparole: ”våre
barn skal ikke omgås deres
barn”, er det kanskje også risiko for at det
kan stilles andre spørsmål ved Hjemmefrontens virksomhet, og
om berettigelsen av motstandskampen. Og om hvem som i høyest grad
hadde respekt for Grunnloven og andre lover, og hvem som handlet mest til
nytte eller skade for landsmenn.
I.C.Stridsklev
|
