|
Her er omtalen av
Furuseths bok
”Norske
nazister på flukt” av Anne Kristin Furuseth
Ut fra innholdet i
denne boken vil jeg herved be de menneskene jeg tipset forfatteren om da
hun skulle begynne sin masteroppgave om tilgivelse.
Det er sannsynlig at
hennes masteroppgave er mer anstendig enn boken. Hun fullførte den i 2011,
med tittel ”Da freden brøt løs: Norsk NS-migrasjon til Argentina
etter 1945”. Riktig nok kaller hun det norsk NS-migrasjon, noe som
indikerer at Nasjonal Samling skal ha vært internasjonalistisk som de
sosialistiske partiene, og ikke først og fremst bygget på ideer fra den
norske grunnloven. NS-folk flest ville nok også protestere på at de
”støttet” okkupasjonsmakten.
Oppgaven er klausulert frem til 28.2.2018,
maksimal klausuleringstid er 5 år. Her er det man får vite om den: ”Sammendrag:
Etter 2. verdenskrig var det harde økonomiske tider i Norge, og Norge sto overfor et omfattende
rettsoppgjør med dem som hadde støttet okkupasjonsmakten. For en del av dem
som hadde vært på feil side under krigen, ble det svært vanskelig å leve i
Norge. Noen valgte å migrere til Argentina - et Argentina som blomstret
økonomisk og hvor det var nye muligheter til å starte et nytt liv, langt
unna krig, rettsoppgjør og sosialt stigma. Denne masteroppgaven tar for seg
denne migrasjonen til Argentina, NS-migrasjonen. I og med at det er skrevet
lite om temaet fra før, vil denne oppgaven gi et oversiktsbilde av
migrasjonen. Det trengs likevel mer forskning på feltet, for å kunne gå
dypere inn i materialet og se på andre sider ved migrasjonen enn det som er
gjort i denne oppgaven. Det er tre problemstillinger det har blitt jobbet
med for å få denne oversikten, og de tre er: 1) Hvorfor migrerte denne
gruppen fra Norge og til Argentina?
2) Hvordan ble migrasjonen organisert i Norge og
Argentina, og hvor stort var omfanget?
3) Hvordan gikk det med de norske migrantene i
Argentina? Det er viktig at vi får klarhet i hvordan denne migrasjonen var
og hva som skjedde i Argentina. Grunnen til det er at selv om denne
migrasjonen ikke var veldig stor, så har den en forholdsvis stor plass i
oppfatningen vi i Norge har av Argentina og Latin-Amerika.”
Etter å ha kommet under innflytelse av HL-senteret
og Terje Emberland, er resultatet like politisk korrekt som usant. Til
tross for at Emberland vet bedre; Han skrev boken ”Religion og rase”, om de
norske nazistene. Det norske nazipartiet, Norges Nasjonal-Sosialistiske ArbeiderParti (NNSAP) ble
stiftet i 1932, året før Nasjonal Samling. De forsøkte å influere på
Nasjonal Samling både i 1930- og 1940-årene.
I etterordet beskriver hun sitt utgangspunkt: Hun
mener at hun i utgangspunktet var naiv; at nordmennene i Argentina var
ganske perifere, at deres historie ikke nødvendigvis hang sammen med det
storstilte nazistiske fluktnettverket. Nå forteller hun bare de historiene
som passer med det hun lærte på HL-senteret. Ordet frontkjemper forekommer
bare ved to ”feilskrifter” på s.143 og s.186, det heter ”tidligere Waffen-SS-frivillige”. Det kan virke som om de meldte
seg for å kose seg med å begå forbrytelser, og uten enhver tanke på å
gjenvinne Norges frihet. Frontkjemperne oppfattet seg som de som kjempet
legalt for Norge, i motsetning til dem som handlet illegalt.
I boken blir det ikke forstått at de som flyktet
oppfattet det som om de flyktet fra uretten, og bevarte sine landsmenn fra
å begå mer urett mot dem enn det allerede var begått mot dem og deres barn.
Det står mye om forfalskninger av pass, men ingen
ting om NS-folks problemer med å få pass selv etter endt soning. Hun
gjengir likevel s.113 uten dypere forståelse svenskenes berettigede frykt
”for summariske rettssaker, bruk av lover med tilbakevirkende kraft og
utstrakt bruk av dødsstraff”. Den siste provisoriske anordning som
måtte til for å stille norske ”lovlige myndigheter” tilfreds med adgangen
til dødsstraff, ble vedtatt 4.5.1945. Etter den ble 12 mennesker henrettet.
Bokens tittel er gjengitt på alle bokens sider.
Dessverre er det oftest ikke den eneste hetsen på hver av sidene.
I stedet for å påpeke alt som er galt
i denne boken, vil jeg forsøke å skrive noe av det som er riktig.
På s.182 nevnes Adolf Hoel, som den
mest fremtredende i en ”gruppe av flere kjente polarforskere og hvalfangere
som hadde vært NS-medlemmer og samarbeidet med den tyske
okkupasjonsmakten”. Han hadde fungert som rektor ved Universitetet i Oslo.
Det står ingen ting om at Adolf Hoel reddet sin eneste jødiske kollega,
Victor Goldschmidt fra deportasjon da han sto på kaia og skulle deporteres
med Donau. Da Goldschmidt kom over til England, fikk han ikke professorlønn
som andre professorer, men måtte leve på sosialen. Da en hjemmefrontgruppe
hadde satt fyr på Universitetets Aula, arresterte tyskerne 1166 studenter.
Takket være ikke minst Adolf Hoels innsats ble nærmere halvparten spart for
deportasjon.
Det norske miljøet i Universitetet i
Tucumán omtales på s.194. Der var Gunnar Eilert Hjorth, som hadde vært i
komiteen som utarbeidet ”Lov til vern om folkeætten” som gjaldt fra
1.1.1943 til 8.5.1945. Fra før hadde man en lov, vedtatt mot en stemme
1.6.1934, som gjaldt til 1973. Den stemmen tilhørte representanten Bonde
fra Samfunnspartiet. Etter som Samfunnspartiet også viste seg å være imot
etterkrigsoppgjøret, ble de politisk forfulgt i etterkrigs-Norge. Furuseth
har funnet høyere tall for steriliseringer i perioden 1943-45 enn Karl
Evang fant, som mente det var 181 årlig. Broberg og Roll- Hansen fant 280 steriliseringer
årlig for 1943-45. I perioden 1945-54 var det 285 steriliseringer årlig…
Roald Astrup Nielsen organiserte den
første båtflukten til Argentina i 1947.
Hans juridiske embetseksamen da han
var 20 år sto til laud. I okkupasjonstiden var han bl.a. ekspedisjonssjef i
Næringsdepartementet. Takket være det ble det ingen hungersnød i Norge i
okkupasjonstiden, slik det var i Norges forrige krig 1807-1814(”Terje
Vigen”), eller i Holland under Hongerwinter
1944-45, da ca. 20 000 døde av sult. I en henvisning står det at hans
papirer ikke finnes i Landssvikarkivet i Riksarkivet. Det kan se ut til at
noen saker som man etter hvert har sett var spesielt flaue for det norske
samfunn og rettsvesen er forsvunnet derfra. Han har beskrevet flukten til
Argentina i to bøker: ”Eventyret om Solbris” og ”Solbris ohoi”. Han ble i 1980 i NRK TV
spurt: ”Etter kapitulasjonen satt du i varetektsarrest i 2 år, den
siste tiden på Espeland ved Bergen. Da du besluttet å rømme, syntes du det
var moralsk forsvarlig å unndra seg dom og soning?” ”Jeg synes det er litt
trist at et slikt spørsmål blir fremsatt 35 år etter krigens slutt, fordi
det viser at man fremdeles ikke forstår våre motiver eller ikke vil
akseptere dem. –Når man, som i mitt tilfelle – vet med seg selv at man har
gjort det som var rett og riktig, kan man umulig betrakte dom og soning som
annet enn politisk forfølgning, spesielt i betraktning av at man ble dømt i
henhold til straffebestemmelser som åpenbart var gitt tilbakevirkende
kraft, i strid med grunnlovens bestemmelser og allmenne rettsprinsipper.
Under disse omstendigheter var det
ikke bare moralsk forsvarlig, men moralsk berettiget å unndra seg
forfølgningen, når man hadde anledning til det.” ”Politisk oppfattet du
tyskerne som dine allierte?” ”Nei, det er ikke riktig å si det slik. I
kampen mot kommunismen var vi selvsagt helt på tyskernes side, fordi denne
delen av krigen direkte berørte Norge. – For øvrig var det vår oppgave –
ikke å opptre som tyskernes allierte, men - å holde det norske
administrasjonsapparatet intakt i overensstemmelse med folkerettens- først
og fremst Haagkonvensjonens bestemmelser. I en hvilken som helst
konfliktsituasjon var det vår plikt å hevde norske interesser, uansett
politiske synspunkter.” http://www.sno.no/applications/DocumentLibraryManager/upload/FL/2003_2/2003_2_8.pdf
Astrup Nielsen forteller videre: En
gang i 1943, etter Stalingrad, fikk jeg følgende spørsmål fra en eldre,
sindig NS-embetsmann: ”Og hvis tyskerne taper krigen, hvilke planer har du?
Tenker du på å søke andre jaktmarker?” ” Nei, det
tror jeg ikke.” var mitt svar. ”For det første forutser jeg ikke et
absolutt tysk nederlag. Vestmaktene kan ikke være så tåpelige at de
overlater halve kloden til kommunistisk slaveri. Heller ikke kan vi ta
Londonpropagandaen om straffeforfølgning mot NS-medlemmene særlig
høytidelig. Alle vet inderlig vel at en eksilregjering ikke kan utferdige
straffebestemmelser for okkupert område. ” Det
gikk nok annerledes enn vi forestilte oss. Som i mitt tilfelle fikk
utviklingen i 1945/46 tusener av de politisk forfulgte til å skifte mening.
Argentina sto fram som det forjettede land. ””Det
gikk bra for de norske innvandrerne i årene 1950-54. De sikret seg
økonomisk, mange fikk godt betalt arbeide, og var vel ansett hvor de kom”. http://www.sno.no/applications/DocumentLibraryManager/upload/FL/1988_8/1988_8_1.pdf
http://www.sno.no/applications/DocumentLibraryManager/upload/FL/1988_8/1988_8_6.pdf
Roald Astrup Nielsens skrev 3 artikler
om etterkrigsoppgjøret i ”Folk og Land” nr.7-9 1988.
http://www.sno.no/applications/DocumentLibraryManager/upload/FL/1988_7/1988_7_3.pdf
http://www.sno.no/applications/DocumentLibraryManager/upload/FL/1988_7/1988_7_6.pdf
http://www.sno.no/applications/DocumentLibraryManager/upload/FL/1988_8/1988_8_3.pdf
http://www.sno.no/applications/DocumentLibraryManager/upload/FL/1988_8/1988_8_6.pdf
http://www.sno.no/applications/DocumentLibraryManager/upload/FL/1988_9/1988_9_3.pdf
Han konkluderer slik: La oss håpe
at der ALDRI MER vil forekomme en slik rettsløshet i landet vårt.
I forbindelse med omtale av Finn
Støren fra denne boken i Telemarksavisa, skrev jeg følgende svar, trykket
12.11.2013
Finn Støren, Norges
uoffisielle utenriksminister.
Dessverre er boken om de nordmenn som forlot
etterkrigs-Norge på grunn av forholdene i hjemlandet preget av
etterkrigstidens ensidige informasjon om medlemmer av Nasjonal Samling. Det
har vært en utbredt oppfatning blant medlemmer av Nasjonal Samling at
grunnen til at Støren ikke ble innkalt til rettssaken mot Vidkun Quisling,
var at han hadde kunnet fortelle for meget positivt. Det er kjent to brev
fra Støren fra 1952 som ikke er nevnt i boken. Det ene var til hans
tidligere sekretær ved okkupasjonstidens uoffisielle utenriksministerium,
juristen Paul Røer. Det andre var til overlege Scharffenberg. Her er noen
sitater: ”Quisling var en patriot. Det er tåpelig fremdeles å vilde hevde noe andet, og
han hadde alltid det norske folks interesser for øie,
og kjempet for disse interesser mot eventuelle tyske overgrep. Disse
kom da også som forsøk fra Terbovens side. Som du så godt vet var jeg
alltid til stede når disse diskusjoner med Terboven fandt
sted og det var da alltid meg som måtte føre ordet.” (Quisling var dårlig i
tysk). ”Det var Quislings kamp for det norske folks interesse som drev ham ind i opposisjon mot tyskerne, og da særlig Terboven.
Men tyskerne gav meg skylden for det, og som du husker ble jeg to ganger
forsøkt likvidert av tyskerne. ”
”Under mitt Berlineropphold i december
1944 førte jeg på Quislings vegne også forhandlinger med de tyske
myndigheter om øieblikkelig tilbakeføring av alle
norske politiske fanger og krigsfanger i Tyskland. Tilbakeføringen ble
senere (mars/april) gjennomført av Svenska Røde
Kors, men initiativet var Quislings, og mitt.”(”De hvite bussene”).
Han forteller så om Quislings siste møte med
Hitler, der planen bl. a var å diskutere
”Et nøytralt Norge, Tysk civiladministrasjon
(Terboven) bort fra Norge, Norge bidrar til forsvar av egne grenser” og
Quislings Europapakt som var et forslag til noe som lignet EU, men med mer
innflytelse for de små land.
I første omgang fikk de forhindret krav om
ulltepper og lignende. Mens de var der, skjedde sabotasjen ved Jørstad bru,
den verste jernbaneulykke i norgeshistorien. Terboven og Hitler forlangte
at 10 000 nordmenn skulle skytes som gisler, noe Quisling skulle
undertegne på. Som hans talsmann sa Støren: ”Ingen norsk ministerpresident
kan underskrive et sådant dokument. En norsk ministerpresidents oppgave er
å ivareta norske medborgeres interesser, ikke å medvirke til å forøde
norske borgeres liv. Så vidt jeg vet har alltid ministerpresident Quisling
vært en sterk motstander av den tidligere tyske gidselskytning
i Norge. Vi er nu her i Berlin for å forhandle oss til at den tyske
siviladministrasjon inclusive Dem herr Reichskommissar, forsvinder
fra Norge og ikke for å underskrive dette hårreisende dokument som samtidig
helt slår benene under vårt forhandlingsgrunnlag”. Senere på dagen sa
Quisling til ham: ”Hvis jeg nu trekker meg tilbake, som de tidligere ved et
par anledninger har anbefalt, hvordan tror De så det vil gå med Norges
befolkning. Blodbadet i Stockholm vil nok arte seg som en bagatell mot hva
som vil skje i Norge. De må da forstå at jeg ikke kan handle således.” Ved
kontakt med innflytelsesrike tyskere ble ordren om gisselskytingen trukket
tilbake.
I brevet til Scharffenberg står bl.a.: ”Der kom
ordre fra Berlin om at jøder skulle settes fast for å deporteres til Polen
sent en natt. I den anledning ble jeg innkalt til ministerpresidenten som
nevnte det for meg samt sa at aksjonen skulde
settes i gang inden 48 timer, og at det norske
statspoliti skulde foreta dette. Jeg spurte herr Quisling om hans mening om
saken og om han var enig. Quisling svarte at det for ham så ut som om vi
var kommet et langt stykke tilbake til middelalderen. Jeg spurte ham da om
han hadde noe imot at jødene kom seg undav. ”På
ingen måte”, svarte Quisling, ”men jeg kan i min stilling ikke vite noe om
denne sak.” Han spurte meg hvordan jeg ville gjøre det, hvortil jeg svarte
at saken sikkert lot seg ordne ved å gi et par jøder et tipp om der var
fare på ferde.” I Nils Johan Ringdals bok om politiet i okkupasjonstiden,
”Mellom barken og veden”, står på s.238-9: ”Den natten det var mest
prekært, hadde jeg minst tre mann ute i Calmeyergaten
(der bodde mange jøder) for å varsle.””At
politiet var svært aktivt i varslingen, og at så mange flere ble varslet
enn de som dro, er gjentatt mange ganger fra politihold.” Støren skriver:
”Det var for å redde de som reddes kunde at Quisling gjorde alt som sto til
hans rådighet. I farten kan jeg huske noen få som besøkte meg i de dager:
Ingeniør Blauw fra Bergen, Pianistinden
Kari Aarvold Glaser med sine barn og noter og det
hele fikk sjangsen til å komme til Sverige. Fru Dobrowen hvis barn fikk ariebevis av Quisling o.s.v. o.s.v. Det var den
gang en drivende strøm av mennesker som i de dager passerte mitt kontor for
å få Quislings hjelp. Og alle fikk hjelp.”
I bøkene ”Eventyret om ”Solbris””/””Solbris” ohoi!” av
juristen Roald Astrup Nilsen, som handler om den mest berømte flukten i
etterkrigstiden, er tatt inn et avisutklipp fra Dagbladet som henviser til
Finn Støren, som hadde telefonisk meldeplikt for politiet da han dro. Det
er ukjent hvem som overtok meldeplikten.
”Hallo! Hallo, ja, ere polti? Ere LAPO
(Landssvikpolitiet)? Åja morn, det er Sørensen.
Ja, Sørensen, vet De. Åssen det går? Å, det er
ikke rare greiene. Doktorn sier at magesåret må
ha ro. Ro ja. Og nervene, særlig nervene må ha ro, sier’n.
Og så er det denna bronkitten min, ser De. Den
tåler rett og slett ikke klimaet i Norge om vinteren. Så jeg har likså godt
tatt meg en tur sørover, jeg. Sørover, ja. Nei, ikke til Kragerø, der er så
rått der nede nå – jeg må ha det ekstra mildt, ser De. Jaja, De får ha det
så lenge, da. Jeg slår på tellefon til lørdan igjen, hvis det passer altså. Ja morn da, og
hils han L’Abée.” (Lars L’Abée
Lund, leder for Oslopolitiets landsvikavdeling).
I.C.Stridsklev
|
