Bokomtale – Erik Veum – En nådeløs nordmann?

 

Hjem

Nyheter

Bøker

Avisartikler

 

Om Vennetreff

Referater

Filmer

Lydopptak

 

Eirik Veum -  En nådeløs nordmann?

Tanker om Eirik Veums bok ”Nådeløse nordmenn”.

Kommentar fra Arkivet i Kristiansand

Kommentar fra Svein Egil Omdal i Stavanger Aftenblad

19-åringen som ble drept på åpen gate i Drammen julaften 1945:

Franktirører

Familien Lognvik

Jøder

Reidar Borgen(26), Gunnar Walter Stake(24) og Ole Wehus.

 

Eirik Veums bok er politisk korrekt i sin amoral: Alt som noen gang er blitt påstått negativt om Statspolitiet er sant. Det finnes intet positivt å si. Da kulturminister Åse Kleveland forlenget tiden for hemmeligholdelse av ”Landssvikarkivet ” trodde jeg ikke på hennes begrunnelse om at det var for å skåne de dømtes barn. Ikke så lenge A-pressen hadde et kartotek på navn om alt som hadde stått på trykk om de anklagede i etterkrigsoppgjøret. Det kan heller hende det skyldtes en engstelse for at det skulle avsløres hvor mange som var pådømt gjerninger de ikke hadde gjort. Eirik Veum ville ikke gå inn på Riksarkivets krav om hemmeligholdelse av navnene. Han har brukt avisene desto flittigere.

I innledningen til boken skriver Veum:” Jeg har valgt som premiss at det norske landssvikoppgjøret var et rettferdig rettsoppgjør, og at vurderingene som gjaldt den gang må gjelde fortsatt. Hovedpoenget er at både vitner, ofre og gjerningspersoner fikk forklare seg i rettssalene, og at de ulike rettsinstansene la alle disse opplysningene til grunn for sine vurderinger.”

Premisset holder ikke. Hvis et samfunn vil oppnå en gruppes forakt, er det et sikkert middel å dømme dem kollektivt, slik man gjorde med medlemmene av Nasjonal Samling. NS var stiftet på Grunnlovsdagen i 1933. Mange medlemmer hadde Grunnloven i glass og ramme på veggen, og kunne fastslå at 1/10 av paragrafene måtte brytes for å få dem dømt.

De anklagedes innvendinger ble knapt hørt. Det opplevdes tilfeldig om det var aktor, forsvarer eller dommere som var mest fiendtlig innstilt overfor de anklagede. Forsvarene forsvarte svært sjelden de anklagede. De forsvarte rettsinstitusjonen Likevel forekom det at de anklagede ble dømt for mindre enn de var anklaget for. Slikt var ikke avisene interesserte i å trykke.

Forsker ved Stiftelsen Arkivet, Thomas V.H. Hagen, beskriver boken som, "historieskriving etter wikileaks-metoden".( http://stiftelsen-arkivet.no/arkivet-sentral-i-ny-bok-om-statspolitiet ) Thomas V.H. Hagen har lest den aktuelle boken hvor Arkivet blir omtalt over 80 sider. Han er i utgangspunktet positiv til boken, men har allikevel en del innvendinger.

Flere av navnene i boken Nådeløse nordmenn. Statspolitiet 1941-1945 er publisert i bøker tidligere og må anses som allment kjente. Men noen av navnene er også helt nye for offentligheten. Veums dristighet fortjener honnør, ikke fordømmelse. Problemet er at forfatteren serverer leseren alt han har kommet over på sin vei. Uten kildekritikk. Dette er ifølge Hagen historieskriving etter wikileaks-metoden.

Stiftelsen Arkivet har aldri vært kontaktet av forfatteren under arbeidet med boka.

Det hadde vært naturlig å kontakte de som kjenner det som skjedde på Arkivet best når man skal skrive om Statspolitiet i Kristiansand. Da ville forfatteren også fått muligheten til å rette opp en del faktafeil som forekommer i boken.

Det er på sin plass med åpenhet rundt hvem som gjorde hva under andre verdenskrig. Stiftelsen Arkivet har selv gitt ut flere bøker med navngitte nordmenn som på ulike måter var involvert i de grufulle hendelsene på Arkivet. Nordmenn som innehadde ledende stillinger i NS-regimet eller som deltok i tortur har ikke krav på beskyttelse. I Stiftelsen Arkivets utstilling er fem nordmenn som var sentrale i Gestapos forhør av fanger på Arkivet navngitt. Hvilke personer som skal med i en framstilling, avhenger av hvilken historie det er som skal fortelles. Hvis man skal fortelle historien om Statspolitiet i Norge blir det meningsløst å beskytte tidligere stapobetjenter mot å bli navngitt. På den annen side kan man stille spørsmål ved hvorfor forfatteren gir torturofre og jenter som gikk med tyskere en så stor plass?

 

Statspolitiet på Arkivet

I boken fremstiller forfatteren det som Statspolitiet i Kristiansand hadde tilhold på Arkivet. Dette stemmer ikke. Det var Gestapo som hadde sitt tilhold i det gamle Statsarkivet. Det norske statspolitiet (Stapo), hadde hovedkvarter i krysset Kirkegata/Henrik Wergelands gate. Det er fortjenstfullt at forfatteren ønsker å kaste lys over det norske bidraget til tyskernes forfølgelse av norske motstandsfolk, som var betydelig, men han beskriver ikke hva som var spesifikt for det norske statspolitiet som sådan. I perioder var stapobetjenter helt og holdent avgitt til Gestapo. Det er interessant å vite hva slags arbeid de da utførte i tysk regi. Men hva gjorde Stapo på egen kjøl? Hvordan var forholdet til andre norske og tyske politiavdelinger? Og – handlet de bare ondt?”

 

Det kunne ha vært en idé å sammenligne med Danmark, som ellers opplevde perioden 1940-45 mindre belastende enn Norge, inntil den ”Politiløse periode” 19.9.44 til (minst) 5.5.45. I Danmark kom den første likvidasjon utført av Hjemmestyrkene først i 1943, da det var 12. Hyppigheten akselererte til april 1945, da det var ca 100 på en måned. Til sammen drepte Hjemmestyrkene over 400 ”nazister”. Den yngste var 7 år. Svaret ble ca. 250 clearingdrap og henrettelser fra 1944 til 1945.

I Norge likviderte Hjemmefronten vel 100 landsmenn fra mars 1942 til mai 1945. Det ble besvart med 11 clearingdrap, alle fra juni 1944 til januar 1945.  Det ble henrettet færre nordmenn av nordmenn i okkupasjonstiden enn i årene etterpå.

Svein Egil Omdal i Stavanger Aftenblad skrev bl.a. dette 22.10.12

 

http://www.aftenbladet.no/meninger/kommentar/Nadelos-nordmann-3054257.html

”Nådeløs nordmann

Nordmenn torturerte nordmenn under okkupasjonen fra 1940–45. Denne vonde sannheten forsvarer likevel ikke ufølsomheten og det dårlige kildearbeidet i et nytt, stort verk

Sven Egil Omdal.

EIRIK VEUM, som tidligere har gitt ut en bok om de norske frontkjemperne, har åpenbart bestemt seg for å fjerne det han ser som et glemselens slør over de ubehagelige sidene av norsk okkupasjonshistorie. Nå skal alt fram. På 1080 sider (!) gjengir han, ned i hver blodige og smertefulle detalj, torturen og drapene som det norske Statspolitiet, Stapo, utførte – vanligvis i tett samarbeid med tyske Gestapo. Eirik Veums nidkjærhet er uten grenser.

De fleste beretningene er kjent fra før. For Stavangers del ble torturen i Stapos lokaler i Eiganesveien 17 detaljert beskrevet i trebindsverket om Stavanger under okkupasjonen, som kom ut allerede på 1960-tallet. Vi vet hva Holger Tou jr., Leonard Wickstrøm og andre Stapofolk gjorde i avhørslokalene og cellene i Solvang aldershjem.

DET NYE OG OPPSIKTVEKKENDE i Veums bok, er at han navngir samtlige ansatte i Statspolitiet under okkupasjonen, også de som ikke tidligere er identifisert, også de som ikke var torturister, også de som i rettsoppgjøret bare fikk en bot på 500 kroner eller et forelegg, også de som bygget seg et nytt og samfunnsgavnlig liv etter krigen, også de som ennå er i live. Om en den gang 17 år gammel kontorbetjent fra Stavanger, som ikke ble anklaget for så mye som en ørefik, står det at "det er uklart om hun fikk dom under rettsoppgjøret". Men i boken skal hun, med navn og fødselsdato.

Veum vet at det han gjør er kontroversielt. Derfor åpner han boken med et forsvar for at det er dette vi trenger, 70 år senere: "Enkelte vil anklage meg for å påføre familiene lidelse og belastninger de gjerne skulle vært foruten. [...] Nå vil de kanskje oppleve at en de er glad i blir beskrevet som en torturist, angiver eller drapsmann overfor offentligheten."

Selv med denne innsikten i konsekvensene, leverer han et tynt og selvrettferdig forsvar: "Skal det være slik at man kan kreve hemmelighold om alvorlige forbrytelser fordi det kan være ubehagelig og belastende for enkeltpersoner at forholdet blir kjent for allmennheten? Det er viktig å påpeke at det å skrive bøker som knytter norske statsborgere til svært grove forbrytelser, må være så detaljert som mulig."

... som om pinslene på Victoria Terrasse er et ubeskrevet blad i norsk historie.

Han vil vise at ondskapen også kan være norsk, skriver han. Som om vi ikke har fått dokumentert Rinnan-bandens herjinger, som om Arkivet i Kristiansand ikke har fortalt sørlendingene om hvordan nordmenn skambanket nordmenn i disse lokalene, som om pinslene på Victoria Terrasse er et ubeskrevet blad i norsk historie.

VEUM HAR KALT SITT ARBEID for «Nådeløse nordmenn». Men mange av dem han navngir, var ikke torturister eller krigsforbrytere. De var kanskje landssvikere etter den brede definisjonen som ble brukt i rettsoppgjøret, men de var ikke nådeløse. Her er de listet opp og avbildet sammen med torturister som ble henrettet for sine forbrytelser. Selv ansatte i ordenspolitiet som i enkelte aksjoner bistod Stapo, blir navngitt. Eirik Veums nidkjærhet er uten grenser.

DET VIL SI, DEN STOPPER når han kommer til kildekritikken. Der gjør han det svært enkelt for seg selv. Han skriver på side 12 at han «har valgt som premiss at det norske landssvikoppgjøret var et rettferdig rettsoppgjør, og at vurderingene som ble gjort den gang må gjelde fortsatt». Med denne historiefaglig syltynne begrunnelsen bruker han mesteparten av boken på mer eller mindre direkte avskrift av rettsreferatene, både de offisielle som ble gjengitt i Riksadvokatens Meddelelsesblad og Norsk Rettstidende, og avisenes ofte svært tendensiøse og følelsesladde beskrivelser av rettsforhandlingene. Både retten og pressen var i 1945 preget av hevnlyst, viljen til å se de tiltalte som sammensatte mennesker, var minimal.

Faktiske feil i referatene er også med hos Veum.

Andre som har brukt disse kildene, og det har mange historikere gjort, vet at de er delvis upålitelige, mangelfulle og ensidige. Om Veum bare hadde utvidet kildetilfanget med benådningsansøkningene for de dødsdømte, ville han sett at det fantes opplysninger som ikke kom fram i retten, og som i de fleste tilfeller endret bildet av den dømte som utelukkende en nådeløs torturist.

I KAPITLET OM STAVANGER skriver han mye om Hans Jacob Skaar Pedersen, som ledet Statspolitiets avdeling her i krigens siste fase. Skaar Pedersen deltok ikke selv i mishandlingen av fanger før i april 1945, fire uker før det hele var over. Han gjorde det først da Gestapo-sjefen Friedrich Wilkens ble drept under aksjonen mot Magne Bakka og Ernst Askildsen ved Lutsivatnet, og hans forsvar var at Wilkens hadde satt opp en likvidasjonsliste over 11 av byens fremste menn, som skulle henrettes på Torget hvis noe slikt skjedde. Pedersens hovedforsvar, at han slo for å hindre omfattende represalier mot nordmenn, ble ikke tatt med i rettsreferatet og er derfor fraværende også i Veums framstilling. Det samme er opplysninger som kom fram etter rettssaken, som korrigerer flere av påstandene som Veum ukritisk gjengir, nesten 70 år senere. Faktiske feil i referatene er også med hos Veum.

I TAKKELISTEN BAKERST I BOKEN skriver Veum at han har fått hjelp av historikere som «har ønsket å være anonyme». Det er en høyst uvanlig, men like fullt forståelig holdning hos disse historikerne, men ser virkelig ikke Veum ironien i at hans krav om total åpenhet stopper akkurat her?

Denne boken er den første av tre bind, de to neste skal avsløre alle nordmenn som var med i SS-vaktbataljon Norge, og de som gikk i tjeneste for Gestapo. Det skal skje med navns nevnelse, enten de var «direkte eller indirekte» involvert i overgrep. Et slikt radikalt grep burde vært fulgt av en helt annen kritisk holdning til kildene, og vært preget av et annet perspektiv enn rettsoppgjørets forståelige harme og hevntrang. Uten slike modifikasjoner fremstår Eirik Veum selv som en ganske nådeløs nordmann.”

 

Her er enkelte andre historier fra boken:

19-åringen som ble drept på åpen gate i Drammen julaften 1945:

Veum skriver at kun ved å erkjenne at grusomme handlinger skjedde i et bredt omfang i vår egen tid, kan vi unngå at noe lignende skjer igjen.

Han ser ikke at knapt var verdenskrigen over, så skjedde det igjen. På s. 75 skriver han at ”Statspolitiet har klare retningslinjer når personer som skal arresteres forsøker å flykte. De skal skytes.” Lenger nede på siden beskriver han arrestasjonen av en nittenåring på selve julaften formiddag i 1945 i Drammen sentrum. Han forsøkte å stikke av, men ble skutt fra relativt langt hold og døde på stedet. En annen i folkevrimmelen ble streifet av et annet skudd. Ingen ble anklaget.

 

Franktirører

Også et annet sted virker det som om Veum ikke forstår hva det han skriver innebærer. Veum intervjuer en av de siste Lingemenn på s.752-756. Svein Blindheim har både militær utdannelse, og er historiker. Da han ikke lenger hadde noen fremtid i Forsvaret fordi han var dømt for å si sannheten, tok han hovedfag historie og ble lektor.  Hovedoppgaven var om frontkjempere. Da gjorde han igjen noe politisk ukorrekt; Han intervjuet og snakket med frontkjempere, og ble til og med venner med sin beste kilde.  Han er siden knapt blitt invitert til sammenkomster med andre Lingemenn.  De var under britisk kommando.

Blindheim sier: ”Blir de arrestert her oppe kan konsekvensene bli alvorlige og Blindheim mener at de risikerer dødsdom, henrettelse ved skyting. Etter Norges betingelsesløse kapitulasjon 10.juni 1940 var jeg, og alle andre Milorg-folk, illegale franktirører og kunne straffes med døden”. Veum har slått opp i leksikon og funnet: ”Franktirører: Brukt om sivile som uten fast kjennetegn på klærne deltar i krigshandlinger bak fiendens front, og som derfor ikke anerkjennes som krigførende.”

Det var faktisk Milorg som var de illegale(ulovlige), og Statspolitiet som hadde retten på sin side etter Genèvekonvensjonene, også om de henrettet Milorg-folk.

 

Familien Lognvik

Denne historiens offisielle versjon er beskrevet på s.194-200.

Det står feilaktig at ”Det finnes flere andre eksempler der tjenestemenn fra den øvrige delen av politietaten er involvert i grove og stygge episoder i det geografiske området til Statspolitiets Oslo-avdeling. ” Lensmann Torgeir Lognvik ”samarbeider flere ganger med det tyske sikkerhetspolitiet, og motstandsbevegelsen mener derfor han er farlig”.

Sannheten, i følge ”FAMA”, avskriften av telefonsamtalene til kontoret til det tyske sikkerhetspolitiet (SiPo)i Larvik, fikk SiPo aldri svar på sine spørsmål om motstandsfolk i Rauland fra lensmann Lognvik. Eller som lensmannen selv skrev til "Forskningsgruppen "Nyere norsk historie", ansvarlig professor Rolf Danielsen og universitetslektor Stein Ugelvik Larsen.

"Ein ting som stadig gjekk att i rettsaker mot NS-folk i 1945-50 var forsvarsvitne sin redsel for å segja sanningi om den eller dei dei skulle vitne for. Eg var innstemt som vitne i mange saker og fekk difor høyre mykje av dette, men tek berre med litt av det eg fekk høyre i mi politiske sak. (Dette var en egen sak uavhengig av saken vedrørende dramaet på Syrebekkstøylen). Som lensmann vart eg ofte beden om å gjera det eg kunne for å få lauslete og frigjeve folk som hadde vorte tekne av SiPo for slike ting som då var ulovlegt; Gjevær, radioar og andre ting.

Som bekjendt var her i distriktet fleire SiPo-razziaer på grunn av tungtvannssabotasjen m.m. Pårørande av dei som var arresterte kom då og ba meg hjelpe so dei kom laus att. Dette lukkast som oftast etter ei kort tid.

Men då desse folki skulle vitne innrømde dei at arrestanten hadde kome heimatt nokso snart, men kven som var orsak til at dei kom laus visste dei ikkje. Slik vitna dei i retten endå dei sjølve hadde takka for hjelpi når den trongs. So dei visste betre enn dei vitna. Eg kjenner til at eit vitne vart truga til å ikkje segja den fulle sanning fordi den var til fordel for tiltalte. Dette beviser bare at vanlege folk var så redde dei som hadde makta på den tid at dei ikkje torde segja noko som var til fordel for tiltalte. Eg kan sjølvsagt føre bevis for at dette er rett. Bevisi fins i stenografisk referat og sakis dokument, mellom anna At lagrett og domsmenn vart utplukka av dei mest aggressive, er velkjendt i alle dei bygdelag eg er kjend.

Når det gjeld å vere anonym har det ingen interesse for meg. Eg hev ikkje gjordt noko gale som eg skjemmest over."  

 Veum påstår at det var meningen å lure Lognviks familie til å tro at han var gått i dekning. Han ble tvunget til å skrive et beroligende brev til kona, som en av de som hadde kidnappet ham gikk med.  Men lensmannen hadde før han dro lovet kona å ta kveldsstellet i fjøset. Det var usedvanlig, for det var kvinnfolkarbeid. Broren var kommet for å høre gudstjenesten på radio. De ble urolige da den ubevæpnete lensmannen ikke kom tilbake. Broren Johans tok brorens tjenestepistol og fulgte skisporene.

Han fant skiene til broren utenfor en hytte, gikk inn og ropte: "So upp med hendane!"  Syverstad skjøt fra hoften på 3,5 m hold og bommet.

Johans svarte øyeblikkelig og traff med et lavt lungeskudd på venstre side.  Syverstad falt om med pistolen under seg.  Ved likundersøkelsen hadde han også et sværkalibret skudd i pannen, men ikke skutt med lensmannens pistol. 

I retten ble fremlagt en forklaring av han som hadde gått med brevet, og som ikke var der da lensmannen ble befridd i en kamp en mot tre. I den første rapporten sendt samme dag til England, ifølge IMI s. 108, to: Nr.40 Av 77. Til Obersten. Vi beklager dypt å måtte meddele Dem at Julius(= Tronstad) og Kåre(=Syverstad) ble skutt igår av ukjent mann... Lensmannen i Rauland ble tatt og disse to sammen med en tredje forhørte ham med henblikk på likvidasjon. Ukjent mann overrasket dem. Fullstendig rapport senere, men ingen papirer tatt og likene vil neppe bli funnet."

I retten ble forklaringen tatt opp av ham som gikk med brevet, og ikke hadde vært til stede, lagt til grunn. Han emigrerte til Canada, og ble der.

Syverstad levde noen timer etter lungeskuddet. Kan brevbæreren ha skutt ham da han kom tilbake, og ikke gitt ham sjansen til å bli tatt hånd om, og overlevd og kanskje fortalt hva som skjedde?  Han ville verken snakke med sin egen eller med Syverstads sønn om hva som var foregått.

Lensmannen Torgeir Lognvik ble dømt til fem års straffarbeid for "medvirkning til drap".  Landssviksaken hans skulle komme opp senere.  Broren Johans ble dømt til ti års fengsel og ti års sikring.

Det siste fordi sakkyndige var redd den handlekraftige karen skulle kunne komme til å skyte en gang til, med overlegg, særlig hvis han ble boende i bygda.

 

Den 9.mai 1945 var Johans og den 79 år gamle faren på jordet og holdt på med våronna.

Omtrent ti væpnede menn med Bjørn Gardsjord i spissen kom 9.mai 1945 for å arrestere Johans. Han gjorde motstand, de manglet arrestordre. 

Hjemmefronten for stygt frem mot Johans.  Blant annet ble hendene hans bundet med fallskjermsnorer så de hovnet opp. Faren ropte da at de fikk bære seg at som folk.

Da rettet Bjørn Gardsjord maskinpistolen mot brødrenes 79-årige far og skjøt ham i magen.

Han døde der på åkeren sin. Den drapssaken ble henlagt.

Johans var gjennom to rettspsykiatriske vurderinger. Den fra Telemark var ikke ”korrekt” nok.

Den kjente strafferettsjurist professor Jon Skeie var fra nabogården til Lognvik.  Kan hende gir dette noe av bakgrunnen for at han kalte rettsoppgjøret den største rettsløshet i Norgeshistorien.

 

Jøder

Veum har rett i at politimennene ikke kunne tenke seg muligheten av at jødene skulle utryddes.

Han skriver også (s.217): ”I arkivmaterialet som ligger igjen etter Statspolitiet er det opplysninger om jødeaksjonen som frem til nå har vært lite kjent ute i offentligheten. Det kan slås fast at det var flere av Statspolititjenestemennene som samarbeidet med motstandsbevegelsen, som hadde sentrale roller under arrestasjonen av jødene. Disse opplysningene står nå i klar kontrast til det som har vært den offisielle versjon om at motstandsbevegelsen gjorde alt som sto i dens makt for å redde jødene fra å bli arrestert. Det viser seg at Hjemmefrontens representanter i Statspolitiet, og ikke bare Knut Rød, aktivt var med under arrestasjonene fra 26. oktober 1942 og de påfølgende dagene. De var dermed med på å sende norske jøder til tyske konsentrasjonsleire og gasskammere.  Det interessante spørsmålet er om de varslet sine kontakter i Hjemmefronten om de plan lagte arrestasjonene. Hvis så er tilfelle, hvorfor ble ikke flere jøder bedt om å komme seg i sikkerhet mens de ennå hadde mulighet.”

Det har vært et strengt tabu i etterkrigs-Norge å si noe negativt om Milorg, eller om Motstandsbevegelsen generelt.

Noen av dem som fikk merke det, var den gruppen på 4 som faktisk fikk reddet halvparten av Norges jøder over til Sverige i tide. De ble praktisk talt glemt, helt til Aftenpostens utgave Nyttårsaften 2008. Da var alle døde, og kunne ikke lenger betakke seg for å bli innlemmet i Milorg. De vitnet mot de to milorg-karene som ble frikjent for erkjent rovmord på ekteparet Feldmann, de eneste jøder man vet er drept av nordmenn. De skrev dette i Dagbladet. Ikke alle detaljer stemmer, men det får frem at Milorg stengte flyktningerutene for jøder de kritiske måneder høsten 1942:

„Flyktningeførerne Motzfeldt & Co.

Feige mennesker som skryter

Den 22. oktober 1942 skulle medlemmer av en flyktningehjelpeaksjon, bl.a. Karsten og Haakon Løvstad, føre ca. 20 jøder over til Sverige. Jødene og et par flyktningeførere satte seg på toget som gikk til Halden.

Reisen til Halden kunne vært ufarlig. Noen jødeforfølgelse var ikke satt i gang i Norge, Jødene var ikke ettersøkt. Og Halden lå utenfor grensesone Øst.

Men, ja det fantes dessverre et ”men”. Flyktningeførerne var litt for glade i brennevin. Og da grensepolitimann Hvam kom inn på toget, så en full flyktningefører rødt. Han eglet seg inn på Hvam som naturligvis ble arg. Og dermed oppsto fare for flyktningeførerne og organisasjonen deres.

Motzfeldts instruks for farefulle situasjoner kunne av gode grunner ikke komme til anvendelse denne gang. Flyktningene satt nemlig i andre kupéer og var helt utenfor fyllebråket. Det var ingen sjangse til å få skutt dem.

I stedet ble Hvam skutt, hvorefter flyktningeførerne hoppet av toget for å redde seg selv. Flyktningene lot de gå pokker i vold. Ja, så fikk vi jødeforfølgelsene da. Ansvarsløse flyktningeførere hadde gitt nazistene et velkomment påskudd til å lage et helvete for en hel befolkningsgruppe.

Hva foretok så organisasjonens sjef, hr. Motzfeldt seg? Jo, han ga ordre om at alt flyktninghjelpearbeide skulle innstilles. Han mente vel det måtte være nok at organisasjonsmedlemmer hadde skaffet jødene en forfølgelse på nakken, om organisasjonen ikke også skulle forsøke å redde jødene. Akkurat da alt burde settes inn på å redde de mest nødstilte av alle nordmenn, jødene, fra et uhyggelig helvete – akkurat da gir Motzfeldt ordre til å innstille virksomheten. Tross at hans egne folk bar skylden for at forfølgelsene kom så brått i oktober 1942.

Heldigvis fantes det såkalte private organisasjoner som reagerte annerledes. Jeg skal her nevne den jeg kjenner til ”Carl Fredriksens transport”. Vesentlig rekruttert fra Transportformidlingen avd.1, Maridalsveien, Oslo – ledet av gartner Rolf Syversen (skutt på Trandum), politibetjent Alf Pettersen og undertegnede. Jeg kan nevne at en mann av gruppen vår alene bragte ca. 500 jøder (hele, halve og kvart) over til Värmland i løpet av 6 uker. Og det samtidig med at han kjørte hundrer av andre nordmenn over grensen, for eksempel mil.org.-stifteren O. Berg og flere andre høye offiserer.

La meg til sammenligning referere litt fra mil.org-boka ”Usynlige veier”. Det heter der, side 178:

”Eksporten av mil.org-karer i denne tid var i alminnelighet gjennomsnittlig fra 4 til 8 personer i uken (høsten 1942). Mil.org eksporterte jo vesentlig egne folk som måtte reise fordi de var i faresonen som følge av sitt arbeid.”  

I lagmannsretten i Sarpsborg opplevde man noe lite smakfullt: Motzfeldt og Co., som bevislig hadde flere uhell på sine små filleruter i denne tiden, unnså seg ikke for å kritisere en av politibetjent Pettersens turer som uforsvarlig. Pettersen som uke etter uke uten uhell kjørte gjennomsnittlig 175 flyktninger pr. uke denne tiden.

Det er på høy tid at myndighetene tar seg en tur til Långvassdalen i Värmland og hører etter hvor mange jøder ”Carl Fredriksens Transport” bragte over grensen der. Deretter kan de regne ut hvor mange jøder det blir igjen på deling på de andre milorg og sivilorganisasjonene til sammen i distriktet.

Motzfeldt og Co.s forhold til jødeforfølgelsene er verd å merke seg når en skal vurdere deres vitneprov i Feldmann-saken.  Burde ikke Motzfeldt selv ha sittet på tiltalebenken? Det er trist å høre feige mennesker skryte av at de er helter og male rosenrød farge på kamerater som er likeså feige.

Dette bør en ha klart for seg når en skal diskutere Feldmann-saken, den nest største skamplett Motzfelds karer har satt på norske flyktningeføreres historie

Oslo den 4. september 1947.

Reidar Larsen”

 

Veum mener at man aldri kan få vite hva de som deltok i jødeaksjonene mente. Mennesker kan ikke vekkes til live for å gi svar, skriver han.

Men en av dem betrodde seg til meg. Han var svært lei seg fordi han og andre i Hirden hadde vært med på å arrestere jøder. Han gjorde det under to forutsetninger som viste seg ikke å holde: Han trodde han var med på å oppklare drapet på sin venn, politimannen Arne Hvam. Og han trodde at Quisling var for det.

Quisling fikk løslatt de jødiske menn over 65 år. Men det hjalp lite så lenge Milorg stengte flyktningerutene.

 

Reidar Borgen(26), Gunnar Walter Stake(24) og Ole Wehus.

Disse tre statspolitimenn hadde søkt tilflukt i en speiderhytte på Brunkollen i Bærum. Det ble senere påstått at det var skutt fra hytten da en avdeling av Hjemmestyrkene kom for å arrestere, noe Veum også påstår. Men det er ikke kjent at noen fra Hjemmestyrkene ble skadet, til tross for at to av de på hytten var frontkjempere og var godt trent i våpenbruk..

To av dem var tidligere forsøkt likvidert. Etter en del oppfordringer kom tre mann ut. Ole Wehus skal ha overgitt seg, mens de to andre løp mot skogen. Det er ikke opplyst om de to som løp forsøkte å skyte seg ut, eller om de hadde våpen på seg da de ble skutt. Avdelingen åpnet ild. Gunnar Walter Stake skal i følge Veum ha levd til dagen etter. Reidar Borgen skal ha blitt hardt såret, og skal ha blødd i hjel, noe som ikke bør forekomme hvis man kan førstehjelp.

Stake skal ikke ha kommet på sykehus.

Det var altså bare Wehus igjen som vitne til hva som var foregått da de to kollegene hans ble drept etter frigjøringen.

En medfange har fortalt at Wehus ble lovet at han skulle slippe dødsstraff hvis han tilsto alt han ble bedt om å tilstå. At det kan være noe i det, antydes på s. 126: ”Det finnes ikke rapporter om at Wehus bruker de utspekulerte torturmetodene i Oslo som han gjorde ved Arkivet i Kristiansand.” Han opererer også sjelden alene, men har en mer passiv ”gjesterolle”.” 

Sikkert er det at Wehus selv ble torturert som fange. Det er gjengitt i Aftenposten 6.12.1946.

Til tross for at Wehus slett ikke var overordnet, og til tross for at han ikke hadde medvirket til at noen døde, ble Wehus henrettet. Hans tilståelser ga grunnlaget for institusjonen ”Arkivet”. Og et sannsynligvis plagsomt vitne til to drap etter frigjøringen var for alltid taus.

 

Dette er et utvalg innvendinger mot boken. Jeg kjenner igjen mange beskrivelser av forhold for fanger fra beskrivelser i etterkrigstidens fengsler og leire. De færreste som satt inne sommeren 1945 har noen gang trodd at deres egne kunne tenkes å ha utført tortur. De færreste som ble utsatt for tortur etter krigen hadde deltatt i det. De så to grunner til påstandene: Det tjente som unnskyldning for Hjemmefrontfolk som hadde vært altfor løsmunnet overfor politiet. Og det tjente som begrunnelse for mishandling av fanger etter krigen.

Professor Andenæs skriver i ”Det vanskelige oppgjøret(s.263): 40 000 unge og oppspilte menn, utstyrt med gevær og stengun, overtok arrestasjoner og vakthold ved den tyske kapitulasjon. Ikke et menneskeliv gikk tapt. Det er nesten som et eventyr.” Det er et eventyr, del av den historien de som har erfart noe annet kaller ”Det norske folkeeventyret.” Det riktige er at ingen ble anklaget for slike drap. I Veums bok er 4 av disse dødsfallene nevnt. Det ene offeret var en 79 år gammel bonde som ikke hadde gjort annet galt enn å være far til to sønner. Den ene sønnen hadde gjort sitt beste for å få folk fra bygda ut fra tyskernes klør. Den andre hadde reddet brorens liv i kamp en mot tre.

I.C.Stridsklev