81: Referat
fra Julevennetreff 14.1.2023
Inger Cecilie Stridsklev fortalte om
frontsøstrene.
Allerede i mellomkrigstiden hadde NSK (Nasjonal
Samlings Kvinner) førstehjelpskurs for å hjelpe NS-medlemmer
som ble angrepet av arbeiderbevegelsen. Hirden ble dannet som forsvar under
møter.
Terboven holdt 29.juni 1941 en tale i NRK der han
begrunnet innmarsjen i Sovjet uken før bl.a.med
at Sovjet hadde forlangt frie hender overfor Finland. Og at «Der Führer har oppfylt det norske folks ønske
og samtykket i øyeblikkelig oppsetning av en «Norsk
Legion». Den Norske Legion vil bli utdannet og innsatt som en enhet
og i sluttet formasjon under utelukkende norsk ledelse og efter norske
retningslinjer.»
Dette ble møtt med begeistring, Den norske
Legion ble dannet, med stor administrasjon i Oslo. Dette skulle bli
begynnelsen på en ny norsk hær. Håpet var at nordmenn
skulle vise tyskerne at de reelt ville kunne verge sin nøytralitet,
slik at okkupasjonen skulle bli overflødig og Norge kunne bli fritt
igjen.
Tyskerne brøt
løftene som var forutsetningen for opprettelsen av Legionen. Den
norske staben ble nedlagt 10. desember 1941. Det gjaldt også det
femte kontoret, kontoret for de kvinnelige frivillige. Før det hadde
både menn og kvinner som meldte seg gjort det under forutsetning av
at de skulle innrulleres i en egen norsk militær enhet. Noen frontsøstre
kom i tjeneste i Kirkenes. Kvinnehirden satte i gang kurs for
«Legionslottene».
Legionen ble underlagt Waffen-SS og deres lover. «Germanische
Leitstelle» ble opprettet i Oslo Etter alle
tyske løftebrudd ble det i likhet med for legionærene skrevet
kontrakter på seks måneder for de kvinnelige frivillige.
De ble ikke respektert. Bare to av ca. 500 frontsøstre kom til Den
Norske Legion.
Frontsøstrene ble
nå utdannet i Tyskland. De måtte arbeide under
vanskelige forhold og ofte med små ressurser. Men både venn og
fiende fikk god pleie. Mange soldater var hårdt såret. En
frontsøster skrev: Det er meningen at søstrene ved dette
lasarettet skal settes sammen av de samme nasjonalitetene som guttene i
Divisjon Wiking. Dette finner jeg er en meget
sympatisk tanke, for alle kan vel tenke seg guttenes glede når de
kommer hit og finner søstre som de kan snakke sitt eget
morsmål med. Hjelpesøstrene gjorde sin innsats med iver og
uuttømmelig godvilje for pasientene.
Frontsøstrene hadde ingen forutsetning for
å forutse eller ane at både det tyske og norske Røde
Kors ville bryte med prinsippene de kjente til Internasjonale Røde
Kors. Under Norges krig våren 1940 fikk både norske, tyske og
allierte soldater god behandling av norsk helsevesen og av Norges
Røde Kors.
Tyskerne opprettet snart egne feltlasaretter og
overtok i alt 9 sykehus. Norske sykepleiere som arbeidet på disse
sykehusene ble etter krigen regnet som vanlige «tyskerarbeidere»,
og ikke straffet om de ikke var medlemmer av Nasjonal Samling. Også
disse arbeidet under det tyske Røde Kors.
Fordi Norges Røde Kors var uvillig til
å ta seg av norske frontkjempere og frontsøstre gikk oppgaven
til Nasjonal Samlings Hjelpeorganisasjon (NSH), som hjalp alle som hadde
behov for det, uavhengig av f.eks innstilling til
Nasjonal Samling. Oppgaven ble snart for omfattende for NSH. For å
redde Norges Røde Kors, der lokale Røde Kors-foreninger
også fungerte som motstandsceller, ble forretningsmannen Olaf Fermann
visepresident. Han hadde truffet Quisling første gang under
revolusjonen i Russland og var NS-medlem fra 1933. Han ble den
første leder for Frontkjemperkontoret som utførte det
arbeidet Norges Røde Kors ikke ville gjøre.
Frontsøstrene var absolutt ikke forberedt
på å bli straffet for innsatsen. Da Ruth Pedersen fra Skien kom
hjem, og ble avhørt på Viktoria Terrasse, ba hun dem henvende
seg Norges Røde Kors. Generalsekretær Rørholt, som
hadde sendt ut frontsøstre med Røde Kors pass svarte:
«Vi har ikke noe med henne å gjøre, bare ta og putt
henne inn!» Det bar rett til Bredtvedt.
Etter diskusjonen som fulgte
frontsøster Hanna Kvanmos bok «Dommen» fra 1990, uttalte
daværende president i Norges Røde Kors Bjørn Bruland:«Norges Røde Kors mener at tiltale
ikke burde vært reist mot de norske kvinnene som virket som
Røde Kors hjelpepleiere i Tyskland under siste verdenskrig».
President Astrid Nøkleby
Heiberg gikk i 1994 tilbake på beklagelsen. Beklagelsen ble fornyet i
2015.
Av 167 dommer mot frontsøstre endte 118 med
fengsel, i gjennomsnitt 10.1 måned og 49 med tvangsarbeid,
gjennomsnitt 20,2 måneder. To ble dømt til 48 måneder/4
års tvangsarbeid.
Forholdene i Bredtvedt
fengsel var beryktet og var stort sett verre enn de fengslene der mannlige
landssvikfanger satt. Voldtekter forekom. Men kvinnene som ledet Bredtvedt i 1945-49 var høyt respektert i
samfunnet. Deres idyllisering ble trodd. På Bredtvedt
satt til enhver tid ca 50 frontsøstre. De
fikk ikke være til hjelp for medfanger.
80: Referat fra Vennetreff 17.9.2022
Sogneprest Sjur Isaksen fortalte hvordan han var
kommet over brevene fra 1946 til hans kollega Kristian Ljostveit
i Larvik. Isaksen har selv vært prest i Larvik. Han samler
filatelihistorie, postkort og brev, og kom over brevsamlingen i
beskrivelsen før en auksjon. Det var en banankasse med 455
responsbrev etter Ljostveits radiopreken 24.2.46.
Der hadde Ljostveit berørt datidens
største samfunnsproblem. En stor del av befolkningen var
berørt av rettsoppgjøret. Mange var utstøtt. Freden
var blitt en ulykkelig fred.
Hvilken rolle spilte Kirken i utforming av
prinsippene for rettsoppgjøret? Og hva var Kirkens budskap etter
krigen?
Ljostveits preken var
over dobbelt så lang som en vanlig preken. Han gikk rett på
sak. Han ble kritisert for å blande tro og politikk, men mente selv
at han bare forkynte evangeliet og at prekenen ikke var politisk. Han
forkynte barmhjertighetens evangelium, Troens folk burde vise omsorg og
barmhjertighet og ikke holde det tilbake.
Det var sjeldent å høre. Ljostveit fikk telegram fra kringkastingssjef Midttun
samme dag, etter å ha fått mange telefoner. Prekenen ble
hovedoppslag både i riksaviser og i Larvik. Alle fordømte prekenen.
Isfrontavisen Dagbladet påsto at Ljostveit
hadde personlige motiver, at datteren hadde hatt forbindelse med tyskerne.
VG ønskes sensur av radioprekener igjen, slik det var innført
etter Ljostveits forrige preken i NRK 5 år
tidligere. Vårt Land mente Ljostveit var
utvalgt til å preke pga prekenen i 1941 og
skjønte ikke at det kunne klikke så totalt for ham og at han
blandet lov og evangelium.
Men Ljostveit sto i
stormen. Han svarte to ganger både i «Vårt Land» og
i «Dagen». Men han nevnte aldri brevene. Det var 440 takkebrev,
og 15 kritiske brev. Men han nevnte at han ikke hadde hørt et ord
fra noen av kollegene. Det var forbausende få brev fra prester,
bortsett fra NS-prester. Det kan virke som det var meningstvang. 100
av brevene var fra NS-folk eller deres familier,selv om Ljostveit
ikke unnskyldte NS, men han nyanserte. Det fremkom kritikk av Kirken,
særlig biskop Berggravs skrift «Folkedommen over NS». Det
hevdet prinsippet «Først rett, så godhet.» Det ble
forlangt erkjennelse, straff og soning før det kunne øves
barmhjertighet. Det var et tvilsomt teologisk prinsipp som Kirken levde
etter. Det var ingen åpning for fortolkning eller nyansering av
historiene. Det var mange gripende brev, mødre var hjemme mens
mannen satt inne. Det lå også et utklipp fra det danske
Kristelig Dagblad der det sto at «Kirkens plass er aldri i de seirendes krets».
Etter å ha lest brevene, ble Isaksen
interessert i rettsoppgjøret. Han nevnte to bøker om taus
skam: Per Waglums «La oss snakke om noe annet» og Liv Getz «Vi skal
ikke snakke om det; en historie om et liv i eksil».
Noen få NS-folk erkjente svik. De fleste
ville ikke akseptere å bli kalt landssvikere
på grunn av medlemskap i et politisk parti som var blitt ulovlig med
tilbakevirkende kraft.
Sjur Isaksen mener Ljostveit
var en teologisk helt. Og spurte hvem som nå trenger
kjærlighetens evangelium.
Vi hadde en god dialog, der vi blant annet kom inn
på at Kirken/Berggrav nektet navn på graver etter NS-medlemmer
i Oslo.
79:Referat for Vennetreff 7.5.2022.
Heinz- Georg Windingstad ble gjenvalgt som kontaktperson etter
statuttene. Boken «200 FRONTKJEMPERE FORTELLER», redigert av
Inger Cecilie Stridsklev, ble presentert av henne.
Se omtale av boken
78: Referat for Julevennetreff
8.1.2022.
Julevennetreffet
var som vanlig ekstra hyggelig. Foredragsholder var Liv Getz, som har
fortalt sin egen og familiens historie i boken «Vi skal ikke snakke
om det; en historie om et liv i eksil». Først da hun var over
50 år, «møtte veggen» og gikk i psykoanalyse
begynte hun å forstå at hennes og familiens problemer hang
sammen med hva familien hadde opplevet i 1940-årene, med foreldrenes
medlemskap i Nasjonal Samling og ikke minst de forhold de måtte leve
under på grunn av etterkrigsoppgjøret og samfunnets holdning
til familien. Boken fikk mange anbefalinger, men ingen ville gi den ut, i
alle fall ikke hvis hun gjenga farens oppfatninger. Så hun fikk
trykket et lite opplag. Det ble en interessant og livlig samtale om boken,
og problemene den tok opp, som jo er aktuelle for de fleste av oss. Se bokomtale.
77. Referat
for 25-årsjubileet for Vennetreff 11.9.2021
Siden Vårmøtet ble Coronaavlyst, ble
Rolv Olsen gjenvalgt som kontaktperson etter statuttene. Vi holdt oss
også til coronareglene.
Dagens foredragsholder var Asgeir Olden, som skrev
den første boken om NS-barn allerede i 1988. Han var i
utgangspunktet skeptisk til Skodvinskolens
fortelling, og at andre ikke ble sluppet til. Han hadde også lest
rittmester Harald Nordmanns bok «Uheldig generalstab».
Så hadde Det norske Samlaget spurt ham om
å oversette Peter Sichrovskys bok «Schuldig geboren», om
skjebnen til barna til tyske nazister. Olden var seg bevisst at
dokumentarer i mellom-Europa ikke bare inneholdt
fakta, men også tolking og inndiktede
historier, så han foreslo at de heller skulle gi ut en bok om norske
forhold. Han fikk selv oppgaven, og ante ikke hva han hadde sagt ja til.
Han hadde ikke tid til å skrive en historisk/vitenskapelig bok. Det
var til hans forundring ikke skrevet noe om NS-barna fra før.
Det måtte bli en intervjubok, med en usynlig
forfatter. Han hadde sett hva en synlig forfatter kunne ødelegge.
Dette skulle være NS-barnas bok. Han skulle bare stille
spørsmålene, ikke kommentere.
Men hvordan skulle han finne NS-barna? Han spurte
samlere. Så spurte han Bjørn Østring.
Denne boken ville ikke blitt til uten ham. Olden skrev og ringte
rundt. Han fikk mange slags reaksjoner. Noen var positive, andre ville ikke
intervjues, og noen fornektet totalt at de var NS-barn. Og: Jo
høyere på strå de var, jo vanskeligere hadde de for
å innrømme familiehistorien. Folk ble sinte. De syntes henvendelsen var
ufyselig. Det syntes Olden var greit nok.
Intervjuene foregikk i ca
½ år. Han ble godt behandlet av de som ville intervjues. Folk
var oppriktige. De som ville være anonyme, fikk være det.
Intervjuene ble godkjent av hver enkelt.
Forlaget forlangte at alt materiale skulle
ødelegges etter 3 måneder. Det sier noe om hvor følsomt
temaet var. Ingen hadde skrevet om NS-barna før. De var totalt
usynlige. Det var veldig mange mennesker som var visket bort fra historien.
Olden har rettferdighetssans, og ble sint. Dette var nesten ikke mulig å for ham å forstå i 1988.
Det var noen han snakket med som han ikke gikk
videre med. Han møtte ikke dem det var gått verst med. Det var
grusomme fortellinger. Hans bok ble boken om dem som greide seg.
Han tenkte på å skrive flere
bøker om tilsvarende emner, men livet ble for travelt.
Det kom enormt mange anmeldelser. Boken var
anmeldt i halvparten av landets aviser, ca. 80. Det var greie omtaler, men
anmeldere som hadde opplevd andre verdenskrig skrev ofte om det som
interesserte dem, og ikke om boken. Folk ante ikke hva han snakket om
når han holdt foredrag om boken. Han ble møtt av en vegg.
Opplaget var 4000, og i tillegg 1000 til
bokklubben. Dit kom det mange flere bestillinger, men det ble til Oldens
frustrasjon ikke trykket flere bøker.
Mange oppfattet ikke den intervjuede Harald Ofstad
som NS-barn. Han ble sett på som et alibi. Men Olden skrev det Ofstad
sa, som var et resyme av Ofstads doktoravhandling. Etter at Ofstad var
død, fikk Olden henvendelse fra enken som hadde funnet boken, og
ikke forsto hva det var. I dag hadde han neppe tatt intervjuet med Ofstad
med i boken.
I inntil 10 år etter at boken kom ut, fikk
han henvendelser, de fleste fra NS-barn. Mange var fortvilte, mange
anonyme. Han hadde ikke vært forberedt på at kontakten etter
boken skulle være så langvarig. Han håpet han hadde
åpnet for et tema som trengtes å bli omtalt. Han fortalte
også til NS-barn om Vennetreff.
Etter dette fikk vi en god samtale, der
flere fortalte om egne og familiens erfaringer. IC
76. Referat fra Vennetreff i Oslo
03.10.2020.
Siden Vårmøtet ble Coronaavlyst, ble
Inger Cecilie Stridsklev gjenvalgt som kontaktperson i
høstmøtet etter statuttene. Vi holdt oss også til coronareglene.
Heinz-Georg Windingstad holdt et
informativt og faktaspekket foredrag om : Kapitulasjonsavtalen –
og så ble den bare borte. Kapitulasjonsavtalen som forsvant. Hva skjedde i Trondheim 10.6.1940?
Han begynte
med forhistorien til andre verdenskrig,
og startet med Osmannernes
erobring av det som da var verdens største by, Konstantinopel i
1453.
Den engelske
blokade gjorde at tyskerne tapte første verdenskrig på grunn av utsulting. Versailles-traktaten
etter den krigen, av tyskerne kalt
Versailles-diktatet, tok frå Tyskland 10% av landområdet, og
påla dem en enorm krigserstatning som de
kunne ha betalt siste avdrag på i 1987.
«Nasjonenes forbund» med sete i Sveits som skulle
sikre fred, hadde ingen maktmidler og intet Sikkerhetsråd. Totalitære
stater gikk til angrep: I 1931 gikk Japan til angrep på Mandsjuria,
1936 invaderte Italia Etiopia, 1.9.39 invaderte Tyskland Polen, og 9.4.1940
Norge og Danmark. 7.12.41 bombet Japan Pearl Harbor.
Når sluttet krigen? Var det 7-8. mai 1945?
Norge inngikk aldri noen militær allianse
under andre verdenskrig. Etter Tysklands kapitulasjon 8.5.1945 var Norge
fortsatt okkupert, men under britisk administrasjon. Nygaardsvoldregjeringen
hadde vært et slags krigsfanger i London. I Norge var 360 000
tyskere. De etterlot seg enorme forråd. Men Norge var ikke ansett som
deltager i krigen og fikk ikke andel av krigsbyttet. Store verdier ble
ødelagt eller dumpet i havet. Engelskmennene ville at Norge skulle
kjøpe av dem. For eksempel da Norge skulle stille tropper til
okkupasjonshæren i Tyskland etter krigen, måtte vi til
transporten av soldatene leie norsk skipstonnasje av engelskmennene og
betale leie av de norske skipene som var beslaglagt av England som krigsbytte.
Hva er krig? Det finnes krig de facto: Reell krig,
Og krig de jure: Papirkrig. Det ble for eksempel ikke erklært krig
mellom Finland og Sovjet under Vinterkrigen 1939/40.
Norge var ikke i krig etter 10.6.1940. Senkningen
av «Blücher» var ifølge internasjonal lov om
nøytralitetsvern fullt lovlig.
Regjeringen avviste Bräuers
ultimatum om morgenen 9.4.1940, men erklærte ikke Tyskland krig. De
ville holde muligheten for forhandling åpen.
I Stortingsmøtet på Elverum kvelden 9.4.40.,
ble det ikke vedtatt noen generalfullmakt til Regjeringen, man bekreftet
bare §17 i Grunnloven som ga Regjeringen
adgang til å gi og oppheve anordninger om «Handel, Told, Næringsveie og Politie, dog maa de ikke
stride mod Konstitutionen og de af Stortinget givne
love.« Noen Elverumsfullmakt ble ikke tatt
opp til votering eller votert over. Derfor er Elverumsfullmakten
et falsum. Det som ble vedtatt var en forhandlingsdelegasjon på 3
representanter for å forhandle med tyskerne.
Danmark hadde godtatt tyskernes betingelser,
så Danmark beholdt konge og regjering og
hadde valg i 1943.
Regjeringen beordret stille, delvis mobilisering av
inntil 4 brigader i Sør-Norge. Innkallingen skulle skje pr. post med
fremmøte 3 dager senere.
Krigstilstand inntrådte 24.4. 1940. Da
erklærte Berlin krigstilstand. De diplomatiske forbindelser ble
brutt. Regjeringen hadde flyktet over Østerdalen,
Gudbrandsdalen, Åndalsnes, Molde til Tromsø.
Etter at Frankrike hadde kapitulert, ble det i
statsråd i
Tromsø 7.6.1940 fastslått at de allierte trakk alle styrker ut
av Norge. Norsk tonnasje ble brukt for å evakuere polakker, engelskmenn og franskmenn fra
Norge. General Ruge ga råd om å gi opp, for å forhindre
total ødeleggelse nordpå. I
statsråd i Tromsø 7.6.1940 vedtok Regjeringen
å kapitulere og beordret general Ruge
å ta kontakt med den tyske overbefalshaver,
general Falkenhorst i den anledning. Da regjeringen ikke visste hvor general Falkenhorst oppholdt seg,
gikk anmodningen via den norske legasjonen i
Stockholm.
Falkenhorst var i
Trondheim, og sendte et sjøfly til Tromsø for å hente
den norske forhandleren. Da han fikk rede på at det ikke var
general Ruge som kom, men en oberstløytnant (Roscher-Nielsen), overlot han diskusjonen om kapitulasjonsbetingelsene
til sin stabssjef Buschenhagen.
Kapitulasjonsavtalen ble utformet i 5 eksemplarer på norsk, og 5 på tysk.
Under saken
mot minister Schancke nektet de tidligere ministre,
Nygaardsvold, Koht og Ljungberg for å ha sett kapitulasjonsavtalen.
Da det ble fremlagt en avskrift med påtegning av alle tre, påsto Lagmann Solem
at det var saken uvedkommende, til tross for at
man ikke kunne dømmes
for forræderi for noe som var skjedd etter en kapitulasjon.
Etter at et
tysk eksemplar av kapitulasjonsavtalen ble funnet i Tyskland, tilbød Buschenhagen
seg å ta den med til Norge for å vise den til professor
Skodvin. Skodvin var ikke interessert.
I
Kapitulasjonsavtalen står tydelig at den tyske teksten var avgjørende. Det står at de « Die gesamten Streitkräfte
legen die Waffen nieder»,
noe som er blitt mistolket til «de forsamlede», ikke
«samtlige».
I begynnelsen av avtalen , står at «I
betraktning av 6. divisjons (m. general Fleischer) ærefulle kamp, innrømmes nedenstående
ærefulle betingelser» Dette
gjaldt bare 6. Divisjon. Dette er blitt tolket
som at kapitulasjonen var en lokal kapitulasjon som bare gjaldt 6.
divisjon. Men de hadde allerede kapitulert lokalt
på Bjørnefjell overfor generalløytnant Eduard Dietl.
Oberstløytnant Roscher-Nielsen påsto
senere at kapitulasjonsavtalen i Trondheim var lokal. Han kom senere til
London der han gjorde en lynkarriere og ble generalmajor.
Etter kapitulasjonen ble 3000 norske soldater som
var kommet over til Sverige med general Eriksen og internert der satt fri.
Norske offiserer fikk beholde håndvåpen og velge mellom
ærefullt krigsfangenskap eller å avgi æresord om ikke
å gripe til våpen mot Tyskland eller deres allierte så
lenge den daværende krig varte.
I kapitulasjonsavtalens §7
står også at Fylkesmann Gabrielsen skulle ha to norske bataljoner
og et batteri for å beskytte grensen mot Russland. Leder var major
Lindbæk-Larsen, general Fleischers stabssjef. Men høsten
1940 arresterte Terboven Lindbæk-Larsen og satte ham på
Akershus.
Etter krigen ble det nedsatt en
undersøkelseskommisjon hvis innstilling omsider ble fremlagt for
stortinget i oktober 1948. Den ble sterkt kritisert for sin personlige og
partipolitiske form, der. Bl.a. stortingspresident Hambro sa om regjeringen
Nygaardsvold at «De gjorde så godt de kunne. Deri ligger deres undskyldning, og deri ligger deres dom.»
Undersøkelseskommisjonens innstilling ble – etter en lang og
kronglete debatt – av et storting der Arbeiderpartiet fortsatt hadde
absolutt flertall, vedlagt protokollen.
75. Inger Cecilie Stridsklev. Skien
11.1.2020
Boken: Det
sunkne land. En Historie om en NS-familie, en fabrikk og et gravsted.
Dordis bokanmeldelse
74. Referat fra Vennetreff i Oslo
21.9.2019.
Dette Vennetreffet ble en illustrasjon
på hvordan påstanden om at Nasjonal Samling skal ha vært
nazistisk har virket på barnebarn til NS-medlemmer. De færreste
medlemmer av Nasjonal Samling var nazister. 1 1932 ble Norges nazistiske
parti, Norges NasjonalSocialistiske Arbeiderparti
(NNSAP) stiftet. Da Nasjonal Samling ble stiftet grunnlovsdagen året
etter, forsøkte NNSAP å få innflytelse. De fleste forlot
NS med advokat Hjort i 1936. I okkupasjonstiden ble flere nazister igjen
medlemmer av Nasjonal Samling. De var populære hos tyskerne, og
utgjorde redaksjonen i «Hirdmannen» og «Ragnarok».
De fleste NS-folk opplevde seg pådømt sosialistenes
internasjonalisme når de ble kalt nazister. Foredragsholderen, Tone
Birgitte Bergflødt fortalte at hun hadde
hatt verdens beste farfar, snill og klok. Farfars NS-medlemsskap hadde
vært en godt skjult familiehemmelighet for å skåne
etterkommerne, slik det var i mange familier. Hun fikk vite det da hun var
10 år, og identifiserte NS med nazisme og alt ondt. Det ble et
traume. Og da hun «møtte veggen», gikk det opp for henne
at det kunne ha med familiehemmeligheten å gjøre. Hun forsøkte
å finne ut av det. Hun spurte dem hun trodde kunne svare, stort sett
fra «rett side», men hadde også funnet aviser fra
okkupasjonstiden med artikler om «Hvorfor jeg er medlem av NS»
og hun spurte tante Aud. Aud var NS-medlem og enke etter en frontkjemper.
Tone gikk ut fra at Aud og farfar angret etter krigen. Tone var
rørt over hvordan boken hennes, «Farfars skrin», ble tatt imot. Og at hun var innvalgt i
kommunestyret med 100 ekstra stemmer. Hun var intervjuet i et ukeblad, og
er invitert bl.a. til Falstadsenteret.
Det andre barnebarnet kjente ikke sin
morfar. I 1945 var morfar enkemann med fem barn, den yngste 5 år.
Morfar forsøkte å unngå å bli satt inn, uten
å lykkes. Slik mistet han også barna. De ble satt bort, og lært
hvilken forbryter deres far var. Dattersønnen hadde sympati for
denne bestefaren, og visste ikke annen måte å finne ut om ham
på enn å oppsøke nynazister, etter som det han hadde
hørt om bestefar var at han var nazist. Siden har diverse veier
blitt stengt for ham, både i jobbsammenheng og på fritiden. Han
har ikke opplevd seg velkommen noe sted.
73. Referat fra
Vennetreff i Oslo 6.4.2019
Heinz-Georg Windingstad ble valgt til kontaktperson etter
statuttene. Vår foredragsholder var professor ved Universitetet i
Tromsø, Baard Herman Borge. Han er den eneste med doktorgrad
på NS-barn. Nå har han sammen med Lars-Erik Vaale
skrevet boken ”Grunnlovens største prøve.
Rettsoppgjøret etter 1945”. Borge fortalte at boken var
utsolgt allerede etter 3 uker, men at det nå var kommet nytt opplag.
Han viste bilder av
Karl-Hans Herman Klinge som var den første som ble henrettet etter
den provisoriske krigsforbryteranordningen av 4. mai 1945, og av flere av landsvikanordningens fedre. Boken drøfter 9
paragrafer og grunnlovsprinsipper og forholdet mellom Londonregjeringen og
motstandsbevegelsen i Norge.
Mellom 1941 og 1945 vedtok
eksilregjeringen provisoriske anordninger til bruk under det kommende
oppgjøret. Uten disse anordningene ville det blitt et helt annet
oppgjør. Ingen kunne vært dødsdømt og henrettet,
og oppgjøret ville antakelig fått et mye mindre
omfang.
Det ble problemer med
London-anordningenes forhold til Grunnloven, det gjaldt både
landssvikanordningen, rettergangsanordningen, tjenestemannsanordningen og
krigsforbryteranordningen.
Londonregjeringen var
rasende på Quisling og Nasjonal Samling. Straffeloven og den
militære straffelov av 1902 ga en minstestraff på 3 års
fengsel. Men man kunne ikke holde 50 000 NS-medlemmer 3 år i fengsel.
Justisdepartementet i
London konkluderte med at man da måtte tolke Grunnloven friere enn
før. I tillegg ble Londonregjeringen påvirket av pressgrupper
i Norge, særlig Jens Christian Hauge, Erik Solem og Svein Arntzen;
Hjemmefrontens lovutvalg. De mente at justisdepartementet i London ikke tøyet Grunnloven langt nok, og måtte
tøye den mer.
Landssvikanordningen var
hemmeligholdt til frigjøringen. Både den anordningen,
rettergangsanordningen og tjenestemannsanordningen var utformet av jurister
i motstandsbevegelsen. Utkastene ble vedtatt nesten uforandret av Kongen og
regjeringen. Regjeringen ville holde seg inne med norsk opinion.
Regjeringens opprinnelige
tjenestemannsanordning av 26.2.1943 sa at alle tjenestemenn (som hadde
vært medlemmer av Nasjonal Samling) skulle suspenderes ved
frigjøringen. Den sa ikke noe om at de skulle fratas lønn
mens sakene deres ble gransket. Dette kritiserte Hjemmefontens
lovutvalg og sendte utkast til ny og strengere anordning. Justisminister
Terje Wold sa de ville gjøre som Hjemmefronten sa. §22 i
Grunnloven, som sier at suspenderte tjenestemann skal ha lønn, ble
dermed trukket etter påtrykk fra hjemmefronten. Prinsippet kom opp i
Høyesterett 10.1.1953. Flertallet konkluderte da med at de
suspenderte ikke hadde krav på lønn. Et mindretall på 3
dommere stemte imot. Slik var det ofte: Høyesterett godkjente alt
Londonregjeringen hadde forordnet, men ofte med dissens.
Landssvikanordningen av 1944 overtok etter regjeringens
forræderianordning av 1942. Øvre grense for bøter
på 1 million kroner (tilsvarende 25 000 000 i dag) ble fjernet. Det
ble også innført et «solidarisk erstatningsansvar»
for samtlige NS-medlemmer på 280 millioner kroner (7 milliarder) der
alt hva krigen hadde kostet Norge var tatt med, uten at man hadde tatt med
aktiva. Det var en absurd beregning. Summen skulle være så
høy at den oversteg NS-medlemmenes betalingsevne. Og erstatningen
skulle settes etter den anklagedes betalingsevne, i prinsippet alt de eide
uavhengig av hva de hadde gjort seg skyldig i. Jens Christian Hauge som
hadde sittet i lovkomiteen som utformet anordningene, ble første
leder av Erstatningsdirektoratet som skulle inndrive
”erstatningene”. Han ble spurt om NS-medlemmene var i stand til
å betale, og svarte at ”De er i prinsippet konkurs alle sammen.
” Professor i strafferett Johs Andenæs
protesterte ikke mot at regjeringen vedtok straff (problematisk i forhold
til §17 i Grunnloven). Men han omtalte bestemmelsen som ny rett, som
ikke kunne brukes på forhold før etter 1944.
Før Stephansonsaken kom opp for Høyesterett, grep
Andenæs inn og fikk anordningen litt endret. Ellers ville man
være usikker på om Høyesterett ville godta anordningen.
Tre dommere dissenterte likevel. Dommen ble antatt å være i
tråd med norsk erstatningsrett. Et slikt utfall ville før 1940
vært utenkelig. Erik Solem sørget for at også arven
etter avdøde NS-medlemmer skulle inndras. Selvmord skulle ikke
hindre at erstatningene ble inndrevet. Riksadvokat Sven Arntzen påsto
at det i 1945 forelå en unntakstilstand. Derfor ga han anledning til
å godta forelegg på straff på inntil ett år. Det
var kontroversielt i lys av Grunnlovens §96:
”Ingen kan straffes uten etter dom”.
Høyesterettsdommer
Astrup Hoel mente at NS-medlemskap ikke kunne rammes av
forræderiparagrafen §86. Da så
man bort fra forsettet som straffeloven krevde. En eldre kvinne som hadde
meldt seg inn i NS for å beholde radioen ble frifunnet for å ha
brutt straffelovens forræderiparagraf men straffet utelukkende etter
landssvikanordningen (Kristi Vassendrud).
I følge Grunnlovens
§§52 og 53 måtte det offentlig tiltale eller straff til for
å frata folk stemmeretten. Det ble omgått ved en provisorisk
anordning av 4.5.1945, med et tillegg til loven om suspensjon av stemmerett
fra 1912. Noen av dem som ble fratatt stemmeretten i 1945 ble senere
frifunnet. Provisoriske anordninger skulle bare gjelde til Stortinget kom
sammen igjen. Men da Stortinget kom sammen etter frigjøringen ble de
provisoriske anordningene ikke behandlet, til tross for at representanten
Gabriel Moseid etterlyste det.
I tillegg ble det
oppfordret til å nominere flest mulig fra motstandsbevegelsen til
Stortinget som ble valgt i 1945.
I stortingsdebattene var
det stort sett de borgerlige representantene som var kritiske, i tillegg
til Stavang fra Arbeiderpartiet. Arbeiderpartiet hadde absolutt flertall i
Stortinget etter valget i 1945, til tross for lavere oppslutning både
i stemmetall og i prosent enn ved det forrige valget i 1936.
Det var også utbredt
dårlig behandling av fangene. Det var kjent at fanger ble tvunget til
å grave opp lik uten verneutstyr. Det var laget en liste fra
myndighetene om hvem som skulle arresteres.(Liste nr.1) Men hjemmefrontens
liste var lenger. Minst 29 000 ble internert i løpet av andre
halvår i 1945. I forhold til folketallet hadde Norge det
største oppgjøret i hele Europa.
Erfaringen var at de som
gikk lengst i å ønske straff vant igjennom. Det var en
svært fIeksibel grunnlovstolkning.
Grunnlovens maktfordelingsprinsipp ble ikke overholdt. De som hadde
utarbeidet de provisoriske anordningene gjennomførte dem også.
Høyesterettsdommer Erik Solem ble lagdommer og dømte
Quisling, også til tross for at han på forhånd hadde
uttalt seg mot ham.
Som en begrunnelse for
oppgjøret ble ”folkets alminnelige rettsbevissthet”
brukt. Denne rettsbevissthet kan ha oppstått ved påtrykk
ovenfra. Det foreligger ikke meningsmålinger. En undersøkelse
blant jurister viste stor skepsis, og ytringsfrihet for kritikk av
oppgjøret (§100) var begrenset. Det er når ”alle
ønsker å straffe” at rettsprinsippene er viktige.
Referat Julevennetreff nr.72 i Skien
12.1.2019.
Foredrag
av Oddvar Einarson.
Når en penn legges ned.
Om sannhet og løgn i vår nære politiske fortid.
Oddvar Einarson husker
ennå da han 11 år gammel sto utenfor ”Ruslebo”,
farens kombinerte bobil og atelier, og undret seg over at faren Odd
Einarson levde av å tegne karikaturer, når han tenkte på
alt det som ble diskutert hjemme.
Odd Einarson tegnet på
1930 tallet for avisa Samfundsliv, som kom ut fra
1931 til 2010.
I november 1934 hadde han
tegnet bilde av Hitler, der han skyter slik at kulen går rundt jorden
og treffer ham i bakhodet. Bildet illustrerte redaktøren
Bertram Dybvad Brochmanns åpne
brev til Hitler med klare advarsler mot inndeling av verden i overmennesker
og undermennesker og hat mot folkegrupper som jøder,
sigøynere og annerledes tenkende.
Brochmann forklarte
Jødeforfølgelsen som en ren logisk kortslutning og foreslo
fritt varebytte og fri konkurranse - i stedet for opprustning og krig. Han
avsluttet brevet slik:
"Har man glemt denne
livets lov i Berlin, da vil også De, Herr Rikskansler møte
deres BRUTUS, og det tredje Rike vil bli verre enn det
foregående."
Samfundspartiet
er så utradert og effektivt tiet i hjel, at kommende generasjoner
ikke aner at de har eksistert. Bertram Dybwad Brochmann var gartner
og opptatt av sunn fornuft. Penger kan ikke vokse, putt heller en potet i
jorden! Samfunnspartiet skulle være det kristne alternativ til
kommunismen. Mellomkrigstidens pengekrise førte til at mange
bønder måtte forlate gårdene sine. Brochmann mente at
renter var tyveri. Se til liljene på marken, sa han (Mt.6.28). Norge
var så rikt på mineraler, skog, støpesand,
jordbruk og fisk – at ingen i dette landet behøvde å
sulte. De ville at folk skulle gjøre nyttig arbeide, som å
fullføre Sørlandsbanen til Stavanger, fremfor å gå
arbeidsledige.
Brochmann var en så
populær folketaler at han kunne leve av det. Han kom inn på
Stortinget fra Bergen i 1933.
NRK, som hadde begynt å
sende politiske foredrag i radioen, betakket seg for å ha noe med
Brochmann å gjøre. Men så populære var hans taler
at de ble overført på rikstelefon til andre byer, hvor det ble
koblet en mikrofon og høytaler til
telefonen. Men selv dette ble for mye for myndighetene - den gang. Så
han ble nektet å bruke rikstelefonen for å overføre
foredrag.
Det ble nå hevdet at det var
forbudt å konkurrere med Norsk Rikskringkasting, hvorpå
Brochmann svarte at Kringkastingen fritt kunne overføre foredragene,
noe som behørig var nektet ham og hans bevegelse!
Brochmanns varamann var
ingeniør Gjert E.Bonde.
Han var den eneste som stemte mot Steriliseringslovene mot uønskede
individer (i praksis mest tatere) i 1934. Han sa:"Jeg
finner at dette lovforslag som idag er lagt frem
for Odelstinget er et av de farligste lovforslag som overhode har sett
dagens lys i landet. Forbrytere, blir ikke forbrytere av seg selv, men av
de samfunnsforhold, miljø og omgivelser de lever i. ”Den som
er ren, kan kaste den første sten,” Joh. 8.7.
På 1990-tallet
besøkte Oddvar den over 90-årige Rolv Høstmark. Han
fortalte: "Det kokte rundt Samfundspartiet
før valget i 1936. Det var en voldsom interesse utover i landet -
bevegelsen hadde virkelig fått vind i seilene. Da skjedde det noe som
vi ikke trodde kunne skje; En bakvaskelse vi ikke
trodde var mulig. Det kom en sjarmerende intelligent ung mann som viste
stor interesse for Samfundspartiet. Vi fikk en
klar følelse av at han ville bli en bra og viktig
støttespiller.
Han kom på
møtene og han deltok i diskusjonene, og han spøkte og lo. Han
var på våre fester og våre private sammenkomster. Men
så - en uke før valget dukker han opp med en serie artikler
som slås stort opp i Bergen Arbeiderblad - med groteske
avsløringer om hva Brochmann og Samfundspartiet
“egentlig” sto for. Det var diktatur og det var skrekkregime og
det var forkledd fascisme. Det var nesten så vi fikk følelsen
av at vi spiste småbarn."
Denne artikkelserie fikk
stor virkning på valget i Bergen. Brochmann ble ikke gjenvalgt.
Den unge Frithjof Fluge ble
feiret som en helt da han kom hjem til Arbeiderpartiet. Senere ble Frithjof
Fluge professor - i historie ved universitetet i Bergen.
Denne artikkelserien i
Bergen Arbeiderblad fra uken før valget 1936 representerer et tidlig
eksempel på falske nyheter og løgn som politisk redskap.
Det er et tankekors at den
som utførte dette ble professor i historie etter krigen.
Brochmann kunne imidlertid
trøste seg med at Samfundspartiet fikk en
representant i det nye storting, Smeden fra Bleik, Sigurd Haakon Jacobsen
ble valgt inn fra Nordland, så Samfundspartiet
holdt det gående på Stortinget helt
fram til 1945, selv om partiet ikke var aktivt etter at Norge ble okkupert,
og slik f.eks ikke var med på avstemningen
om å avsette Kongen. Men Brochmann var ikke den som lot seg
stoppe. Han hadde drømt om å få mulighet i NRK, og
trodde at han kunne vekke folk over det hele land gjennom en riksdekkende
radio. Nå fikk han endelig holde et foredrag i radioen.
Foredraget var helt i stil med taler fra før
krigen, men i tillegg var han i likhet med mange andre den gang meget
kritisk til Nygaardsvoldregjeringens flukt til
England, som hadde latt demokrater komme i skvis i Norge. Danmark og
andre små land hadde kommet bedre ut med en regjering som kunne
forhandle på vegne av befolkningen. Slik kritikk ble straffbart etter krigen, så han ble tiltalt for
landssvik.
De som kom tilbake fra England fikk mye å si for
rettsoppgjøret. Brochmann selv - var etter krigen informert om at
han ville bli hentet og arrestert. Så han hadde klargjort et brev
hans sønn skulle sende, om de nå virkelig gikk så
langt. I brevet anmodet han justisministeren om å få sin
sak prøvet straks, "da jeg går
ut ifra som en selvfølge at man intet har å straffe meg for,
og at hele arrestasjonen alene må bero på misforståelser,
intriger, uetterrettelighet og falske anklager.”
Men Brochmann ble arrestert, og han snakket villig vekk,
og han fortsatte å snakke. De kom til at han måtte være
gal! Et alt for stort selvbilde ble utslagsgivende. Så Brochmann ble
sendt til mentalundersøkelse. Det løste et problem for
myndighetene om Brochmann var gal. At man nå slapp å tiltale
ham rettslig som landssviker - under kritisk blikk fra hans tilhengere -
det var en fordel. Men først så skulle
han nå mentalundersøkes.
En grundig mentalundersøkelse ble det, lange,
grundige utredninger.
Den store og omfattende undersøkelsen av
Brochmanns mentale tilstand førte til at han ble erklært
frisk. Han var ikke gal, så han ble tiltalt for landssvik.
Her fikk han en dom på 3 og et halvt år -
som aldri ble iverksatt. Han fikk aldri innkalling til soning! På
dette punkt i historien var han nok blitt så ufarlig som noen kunne
bli.
Samfundspartiet var
nærmest utradert etter mentalundersøkelsen og rettsaken mot
Brochmann. Her hadde avisene kunnet fråtse uhemmet i Brochmanns
tragedie og svik – uten at han eller andre fikk anledning til å
argumentere imot.
Sv politikeren Bjørn Venstad
uttalte mange år senere: Brochmann var sin samtids mest konsekvente
anti-nazist, både ved at han tidlig advarte mot tyranniene
i Hitlers Tyskland og i Stalins Sovjet, og ved at Samfundspartiet var det eneste parti på
Stortinget som i 1934 stemte mot de ulykksalige
tvangssteriliserings-lovene. At ettertiden har stemplet Brochmann som en
slags nazimedløper, det kan jeg simpelthen ikke forstå.
Hardkjøret mot
Brochmann, og de utilslørte forsøkene på å
gjøre ham til en nazimedløper var en utløsende faktor
da Odd Einarson realiserte sin gamle drøm om et eget satirisk
tidsskrift.
Her går han kraftig
til angrep på rettsoppgjøret og de krefter som ligger bak. Det
var mye å gripe fatt i - for en uredd satiriker - rett etter
krigen!
I 1945 kom Trollspeilet.
Et speil for tidens trollskap. Og det gikk så det suste over hele
landet, inntektene strømmet på. Men det var tøffe
tilstander for en satiriker i kongeriket den gang. Narvesen nektet etter
hvert å selge Trollspeilet. Dette etter en tegning av biskop
Berggrav, som hadde spilt et dobbeltspill han ikke ville stå ved
etter krigen.
Far prøvde seg med Vartegn
og §100, og rettssak mot Narvesen, men
når han gjennom dette også ble gjenstand for mobbens hat - var
det alt annet enn enkelt å være min far. Mobben knuste vinduene
i hans atelier og i uavhengige bladutsalg, som fortsatt solgte Vartegn
eller Paragraf 100. Her stilte politiet aldri opp.
Min far, og mange samfundspartimedlemmer snakket den gang om at nazismens
metode, med forfølgelse og trakassering av annerledes tenkende -
hadde blitt overtatt av den seirende part.
Nok er nok. Far hadde
fått en familie å tenke på. Dette ledet an til en viktig
beslutning i hine hårde dager. Ikke mer satire fra denne penn!
Han endte opp med enkle
karikaturer, Det ble mange av dem gjennom et langt liv, med Ruslebo over hele Norge. IC Stridsklev
Referat Vennetreff nr.71 Oslo 15.9.2018
Tema var ”Hvorfor
meldte man seg inn i Nasjonal Samling”, der Rolv Olsen hadde sin far som
eksempel.
Faren meldte seg inn
høsten 1940, etter at Terboven 25.9.1940 hadde sagt at veien til
Norges frihet gikk gjennom Nasjonal Samling. Medlemmene av Nasjonal Samling
(NS) oppfattet seg som dem som arbeidet legalt/lovlig for Norges og
nordmenns beste. De forsøkte å minimalisere tyskernes
innflytelse, selv om okkupasjonsmakten hadde all makt i følge
Haagkonvensjonen som både Norge og Tyskland hadde undertegnet.
Etter at Norge hadde
kapitulert med ”Gesamten Streitkräften” (samtlige stridskrefter) 10.6.1940
var ikke Norge lenger i krig, og samarbeid kunne ikke karakteriseres som
forræderi, noe også Administrasjonsrådets fortsatte
virksomhet viste. Stortinget voterte og et flertall var for å avsette
kongen. De forhandlet også med Terboven om hvor mange NS-medlemmer
som skulle være med i et Riksråd som skulle erstatte
regjeringen.
Eksempler på
NS-ministres virksomhet er Torstein Fretheim, som fikk forhindret at
tyskerne fikk de store tømmerleveranser Administrasjonsrådet
hadde lovet dem; Eivind Blehr som skaffet Norge en avtale om levering av
korn og fett som hindret hungersnød som Norge hadde under sin
forrige krig (1807-14) eller som Holland hadde vinteren 1944-45 (Hongerwinter) der ca 20 000
døde av sult, eller Kjeld Stub Irgens som
sørget for at familiene til sjøfolk som seilte for de
allierte kunne trekke av mannens hyre så de hadde noe å leve
av. Statssekretær Finn Thrana hadde et
benådningskontor hos Quisling som gjorde sitt beste for at landsmenn
skulle unngå dødsstraff eller sendes til Tyskland.
For mange ikke minst
før 1940 var grunnen til NS-medlemskap partiprogrammet. Nasjonal
Samling var de første ved siden av Kristelig Folkeparti, som
også ble stiftet i 1933 som hadde en kristendomsparagraf.
Mange var engstelige for
Sovjet. Quisling hadde reddet mange fra Stalins første forsøk
på å sulte i hjel Ukrainas bondebefolkning (Holodomor)
1922-23. Stalins Gulag og Moskvaprosessene var
kjent.
NS ville styrke forsvaret,
som ble stadig mer svekket i løpet av mellomkrigstiden. NS mente at
Norge ikke ville blitt angrepet om forsvaret hadde vært i orden, og i
det minste det som fantes var blitt mobilisert da krigen startet i
september 1939, tilsvarende det som skjedde da 1. Verdenskrig startet.
Derfor var mange offiserer med i NS.
En hovedhensikt med frontkjemperne
var å bygge opp en ny norsk hær, som skulle kunne forsvare
Norges grenser effektivt, og gjøre okkupasjonen overflødig.
NS ville dele Stortinget i
to, et Riksting og et Kulturting. Medlemmene dit skulle velges fra laug/
yrkesgrupper. Hver yrkesgruppe skulle velge sine representanter etter
medlemsmassen og avløse partiene. Rikstinget ville da få
yrkesmessig sammensetning og håpet var da en avspeiling av samfunnet
på en mer helhetlig måte og at klassesamfunnet ble svekket.
I programmet sto det at det skulle ryddes opp i kommunale
gjeldsforhold. Det skjedde under okkupasjonen. Også arbeidsløsheten
skulle opphøre. Det gjorde den, og Arbeidsløshetstrygd ble innført.
Det ble også barnetrygd.
De fleste NS-medlemmer hadde god samvittighet etter krig og
okkupasjon.
Referat Vennetreff nr.70 Oslo 7.4.2018
Rolv Olsen ble gjenvalgt som
kontaktperson ved akklamasjon.
Bjørn Steinar Meyer
viste frem bilder fra sin biografi om Olga Bjoner,
”Førerkvinnen”, mens han fortalte fra boken. Han
understreket at betegnelsen ”Fører” var vanlig i
mellomkrigstiden. Også Bondelagets leder, Johan E. Mellbye ble omtalt
som fører s.155. I en hilsen fra bondekvinner i Kristiansand i 1929
ble hun hilst med ”Heil og sæl”s.64 .
I 1930-årene gjorde
Olga Bjoner en stor innsats for å få kvinner til å
stemme. Det ble hun aldri takket for. Hun bygget også opp
kvinneforeningene til Norges Bondelag. Dem var det 3 av våren 1933 og
500 med 25 000 medlemmer i 1939. Hennes innsats førte til at
bondekonene ble respektert.
Hun reiste ikke bare
innenlands til nye og gamle bondekvinnelag, men også til utlandet.
Der lovpriste hun det norske demokratiet, og hevdet at Norge var best. Hun
ga også uttrykk for bekymring over Norges svake forsvar. Etter at de
andre partienes forhandlinger med okkupasjonsmakten ikke lyktes sommeren
1940, og Terboven hadde sagt at veien til Norges frihet gikk gjennom
Nasjonal Samling, meldte Olga Bjoner seg inn i NS for å forsvare
norske interesser. Sommeren 1941 var hun i Tyskland og håpet å
få Terboven fjernet. S.227. Hun gjorde sitt beste og lyktes ofte med
å redde landsmenn fra fengsel og dødsstraff. Hun organiserte
hjelpesystuer og kjøkkener gjennom NSK for omsøm og
utnyttelse av lite brukte matressurser. Hun lyktes i å få
innført barnetrygd og husmorvikarer.
Etter krigen opplevde hun at
”villdyret i mennesket var sluppet løs”. Hun ble
dømt til 6 års fengsel, plyndret for det meste hun eide og
voldtatt tre ganger av en fangevokter, uten at voldtektene ble
etterforsket. Hennes helse ble dårligere. Hele familien ble straffet,
slik at de tenkte på å forlate gården og dra til
Argentina.
Det var et lyspunkt at hun
ble hedret på 40-årsdagen for Hobøls bondekvinnelag i
1962. Men det skrev avisene ikke noe om. Og bondekvinnelagene skrev henne
ut av sin historie. Hennes venner var stort sett gamle NS-folk. Hun mente
aldri at hun hadde valgt feil, og var villig til å tilgi de
”gode nordmenn”, selv om de aldri angret.
Forfatteren avsluttet med
å lese siste avsnitt av boken, der han oppfordrer ”den norske
stat, som hadde ansvaret for henne mens hun satt fengslet og ikke klarte
å hindre at hun ble voldtatt tre ganger. Den gjorde heller ikke noe
for å hindre at fengselsoppholdet ble et sammenhengende mareritt, det
hennes advokater karakteriserte som en konsentrasjonsleir for henne. En
seierherre skal aldri akseptere voldtekt, overgrep, mishandling. Staten
bør gi Olga Bjoner og hennes familie en unnskyldning.”
Det har Meyer ikke fått
respons på.
I diskusjonen ble
understreket forskjellen mellom parlamentarisk og parlamentaristisk.
Norge hadde hatt parlament/Storting fra 1814. Først i 1884 oppsto
parlamentarismen, der Stortinget kunne avsette regjeringen med alminnelig
flertall. Mange, særlig NS-folk mente at det hadde ført til
svekkede regjeringer og svekket forsvar, og at det til slutt førte
til at Norge i 1940 lå åpent for invasjon. NS mente at
regjeringen først skulle gå om den fikk 2\3 flertall mot seg.
Det ble også nevnt at
det Olga Bjoner i alle fall fra 1930 fryktet, at religionen skulle
avskaffes, ekteskapet og familielivet oppheves, og barna tas vekk fra
foreldrene for å oppdra dem i statsanstalter, nå var skjedd.
ICS
Referat Vennetreff nr.66 Skien 13.1.2018
Som vanlig hadde vi det
ekstra hyggelig på julevennetreff. Olav Jørgenvåg fortalte fra boken ”Fra
fenrik til fører” han har skrevet om sin farfar Paul Johan Jørgenvåg.
Paul Johan Jørgenvåg skrev dagbøker om sin
deltagelse, både i kampene mot tyskerne i april 1940 og om hans tid
på Østfronten, og det var dagbøkene som fanget
interessen og var utgagnspunktet for boken. Den
tar også for seg historiene til de mennene han kjempet sammen med
på Østfronten. Olav måtte bare finne ut av farfarens historie, og forstå hvorfor han valgte som
han gjorde.
Da krigen kom til Norge var
bestefaren 33 år og levde som fisker og gårdbrukersønn
på den lille øya Tustna utenfor Kristiansund. Men han var
også vernepliktig fenrik i hæren og en del av landets
mobiliseringsforsvar.
Han ble sendt til det lille
tettstedet Dombås i Gudbrandsdalen, hvor hovedveien deles mot
Romsdalen og Åndalsnes og over fjellet mot Trondheim. Det var
forventet at tyske hærstyrker skulle rykke nordover og okkupere
bygda, men Hitler anså Dombås som så strategisk viktig at
han personlig beordret sine beste styrker til straks å angripe Dombås
– og hans beste menn var fallskjermjegerne.
Men da 170 tyske
elitesoldater hoppet ut av flyene den 14. april gikk mye galt og de ble i
mindre grupper spredt over et stort område. Norske styrker startet en
klappjakt på fallskjermjegerne og etter harde trefninger, som flere
ganger holdt på å koste bestefar og hans menn livet, drepte de
eller tok til fange hver eneste fallskjermjeger – til Hitlers store
forbannelse.
Da tyske hærstyrker med
panservogner og flystøtte etter hvert rykket nordover knuste de den
norske motstanden og engelskmennene som var kommet for å hjelpe, var
også sjanseløse.
Bestefar møtte
statsminister Johan Nygaardsvold under felttoget da han vekket
statsministeren midt på natten på Lesjaverk gård og
Nygaardsvold tok ham for å være en tysk soldat. Han fikk
inntrykk av at landets øverste politiske leder var både feig
og ubesluttsom. s.28. Og da regjeringen
oppgav motstanden og rømte til England en
drøy måned senere var det i hans øyne et utilgivelig
svik at de overlot befolkningen til okkupantene. Han var samtidig meget imponert
over tyskernes militære innsats - med deres moderne utstyr og gode
kampmoral. Han var klar over at motstanden skulle fortsette fra London, men
etter det han hadde sett av norske myndigheter og den spede britiske
innsatsen mot tyskerne i april, hadde han ingen tro på at de skulle
være i stand til å frigjøre landet fra okkupantenes
grep.
Selv hadde han vært
godt mentalt forberedt for å gå i krig, men ikke først
og fremst mot tyskere – han hadde vært innstilt på krig
mot russiske styrker som året før hadde angrepet Finland, og
hadde siden det ventet at de også skulle angripe Norge. Etter
Terbovens tale 25. september 1940 meldte han seg inn i Nasjonal Samling og
begynte året etter i ordenspolitiet i Oslo. Opplæringen av
politifolk ble snart utviklet etter den tyske modellen og sterkt
militarisert.
Da politiminister Jonas Lie
opprettet et kompani av politimenn for å kjempe mot russerne på
Østfronten, ble bestefar hans nestkommanderende og troppssjef med
grad som Untersturmführer. I september 1942
reiste det som skulle bli kjent som det 1. Politikompani østover og
etablerte seg utenfor den russiske byen Leningrad, i dag kjent som St.Petersburg, som
forsterkninger for Den norske legion. I et halvt år deltok bestefar
og Politikompaniet i å beleire byen som etter Hitlers ordre skulle
fjernes fra jordens overflate.
I skyttergravene utenfor
Leningrad ble Politikompaniet del av en stillingskrig der 13 av de totalt
92 i kompaniet ble drept. Mange flere ble såret og russernes
militære dyktighet og vilje til å forsvare seg satt en skrekk i
mange av nordmennene. (I et halvt år holdt de
forsvarslinjen og bodde i jordbunkere med rotter og lus i
temperaturer ned mot 45 minusgrader.)
De som returnerte til Norge
fikk overordnede stillinger i politiet, til tross for at mange av dem hadde
store mentale utfordringer etter opplevelsene ved fronten. Bestefar
tjenestegjorde som politikaptein i Trondheim hvor også mange av hans
gamle krigskamerater hadde roller i politiet. Det ble mye festing og etter
at en affære/romanse mellom bestefar og kona til en av byens
NS-topper ble kjent, ble han fratatt kommandoen og forvist fra byen. Han
tjenestegjorde en tid i hjembyen Kristiansunds luftvernavdeling og i to
måneder som adjutant for Quisling på slottet. Da freden kom hadde
han nylig blitt overført til Kongsvinger politikammer hvor han ble
fengslet. I januar 1949 ble han dømt til tre år og en
måneds fengsel for landssvik. Han ble løslatt i 1950 og levde
deretter et tilbaketrukket liv som fisker og jeger på Tustna.
Bestefar døde i 1987.
Til sammen kriget 4800 norske
gutter og menn i tysk uniform – omtrent 900 av dem kom aldri hjem.
Antallet kunne lett ha vært høyere da hele 15.000 møtte
opp for å verve seg, men til sitt store hell ble over 10.000 av dem ikke
godkjent som soldater i Waffen-SS.
Det å ha vært
frontkjemper har for mange familier lenge vært forbundet med skam, og
noe som skal forbigås i stillhet. I tillegg til mange timer på
Riksarkivet, reiser til Russland og Estland og gjennomgang av
endeløse bunker av gamle dokumenter og andre kilder, har jeg
kontaktet overlevende fra bestefars kompani på Østfronten. En
av dem nektet for å ha vært der, mens andre var mer
snakkevillige. Bestefar snakket selv heller aldri om krigen, men hans
dagbøker fra kampene i Norge og Russland er i sin helhet med i
boken. Da han valgte å etterlate seg dagbøkene, spesielt den
fra Leningrad, tror jeg han hadde et ønske om at vi i senere
generasjoner kunne prøve å forstå hans valg.
Under krigen delte landets
befolkning seg i tre grupper: De som i varierende grad støttet
okkupantene, de få som kjempet imot og opprettholdt motstanden og den
største gruppen som forholdt seg i ro og ventet på at det hele
skulle være over. Rundt 93.000 nordmenn ble dømt for landssvik
etter krigen, og disse var ikke alle ondsinnede mennesker. Norge er
fortsatt det eneste landet i verden som har dømt alle partimedlemmer
av et politisk parti bare for å ha vært medlem. Men
landssvikoppgjøret i Norge var fremdeles bedre enn i mange andre
land der lynsjing og gatejustis fikk utfolde seg fritt.
Med all den åpenhet vi
har i dag har bildet av Norges krigshistorie begynt å bli litt mer
nyansert. Det finnes flere åpne arkiver og annen dokumentasjon som
kan hjelpe oss å forstå.
Vi mennesker er sjelden bare
enten onde eller gode. De fleste av oss er vel litt grå – og
slik var også de som levde under krigen.
I diskusjonen ble det
bekreftet at nærmere 93 000 ble anklaget og grunnlovsstridig
fratatt stemmeretten etter okkupasjonen, noe som kan ha bidratt til at
Arbeiderpartiet fikk rent flertall i 1945. Ca
halvparten ble straffet blant annet med å bli fratatt stemmeretten
for minst 10 år, noe som bidro til at Arbeiderpartiet beholdt
makten. Det finnes faktisk ett parallelt tilfelle: I Etiopia i 1992
ble det laget en egen lov slik at medlemmer av Etiopias arbeiderparti
hverken fikk stemme eller var valgbare. Det foregikk nok flere mord og
andre overgrep også etter frigjøringen enn det som er kjent.
Men slikt ble ikke etterforsket, og til
nød tatt opp om det ble alment kjent.
Det ble stilt
spørsmål ved om Paul Johan Jørgenvåg
virkelig var klar over at krigen skulle fortsette fra London. Dette ble
skrevet inn i dommene, fordi det var nødvendig for den subjektive
skyld. Men Paul Johan Jørgenvåg var
klar over hva kapitulasjon innebar. Norske soldater som var i Sverige
våren 1940 ble sendt hjem. Offiserene ble satt fri mot å gi
sitt skriftlige militære æresord på at de ikke ville
gripe til våpen mot Tyskland i den pågående krigen. Alle
nordmenn som deltok i andre verdenskrig etter at Norge hadde kapitulert,
måtte bære annet lands uniform. Heller ikke Kongen snakket om
noen fortsatt krig i sin første tale fra London
Referat
Vennetreff nr.65 Modum 9.9.2017
Vi hadde et hyggelig
møte hjemme hos en av oss. Etter en god middag, da vi presenterte
oss for hverandre, holdt Rolv Olsen og Inger Cecilie Stridsklev foredrag om
hva medlemmene av Nasjonal Samling mente. Manglende kommunikasjon i hele
etterkrigstiden mellom de to sider av konflikten i Norge i perioden 1930-50
har ført til at de aktive nå er døde, de fleste
overbeviste om at de selv var heltene og motparten forbrytere og
forrædere. Quisling ble upopulær hos sosialistene allerede i
1930, da han beskrev forholdene i ”Sovjetparadiset” i
”Russland og vi”. Som forsvarsminister i 1932 anklaget
han sosialistene for omtrent det samme han ble henrettet for 13 år
senere. En Stortingskomité (unntatt de sosialistiske medlemmene) ga
ham rett i anklagene. Grunnlovsdagen 1933 ble Nasjonal Samling dannet, med
et program for en stor del som de øvrige, men med kristendomsparagraf.
Partisymbolet var tatt fra Hellig-Olavs skjold i Olavsantemensalet fra
Nidarosdomen. For å sikre stabile regjeringer, skulle regjeringer
først gå om de fikk 2/3 av tinget mot seg. Arbeidsfred skulle
sikres ved at man i stedet for partier, skulle samle folk i bransjer
(laug), der alle fra topp til bunn var med.
Fra 1930-årene ble
medlemmer av Nasjonal Samling hetset med at de var ”nazister”.
Det har fortsatt, fordi forutsetningen både for at den sivile
motstandskampen som stort sett rettet seg mot NS-folk og deres barn og
etterkrigsoppgjøret skulle være legitime, var at NS-folk var
nazister. Riktignok fantes det en nazistisk opposisjon i NS. I
okkupasjonstiden var de populære hos tyskerne, og utgjorde
redaksjoner for ”Hirdmannen” og ”Ragnarokk”. Etterpå
har de vært populære kilder for å
”bevise” at NS var nazistisk. Etter krigen var forutsetningen
for at nazister (medlemmer av det norske nazipartiet Norges NasjonalSocialistiske ArbeiderParti
NNSAP fra 1932) skulle straffes, at de hadde meldt seg inn i NS.
Vanlig tolkning av
Haagkonvensjonene var: Effektiv okkupasjon er krigsslutt hvis ikke den
tapende armé går over til alliert land. At det fordrevne
overhode for den overvunne stat protesterer og fastholder sine rettigheter
har liten betydning. Slike protester kan muligens få politiske
betydning for fremtiden. Rettslig sett er de betydningsløse.”
Norge hadde ikke
inngått avtale med noe land hverken før eller etter 9. april
1940 og hadde derfor ingen alliert å gå over til.
Kapitulasjonsavtalen av 10. Juni
1940 avsluttet den aktive krigen mellom Norge og Tyskland, og vi fikk
okkupasjon “etter Haag konvensjonens artikkel 43 og 45 som gir
okkupasjonsmyndigheten all administrativ myndighet som normalt tilkommer
landets regjering” i følge Kristen Johansen som var
Nygaardsvold-regjeringens rådgiver i internasjonale
spørsmål. https://norgesskjebne.wordpress.com/2015/06/20/var-regjeringen-nygaardsvold-lovlig-i-1940-og-senere-2/ http://www.nsbarn.no/NSBARN/Rolv1943.htm
NS-folk oppfattet seg som dem som
legalt forsvarte Norges og nordmenns interesser. Takket være NS ble
tapene av liv og eiendom i Norge langt mindre enn om motstandsbevegelsen
hadde stått alene mot tyskerne. https://norgesskjebne.wordpress.com/2017/10/11/hva-oppnadde-nasjonal-samling-i-regjering/
Etter foredragene tok vi oss tid til en god samtale. IC
64. Vennetreff - Oslo 22.4.2017
Inger
Cecilie Stridsklev ble gjenvalgt som kontaktperson etter statuttene.
Foredragsholder var Nina Drolsum Kroglund, som
har gitt ut boken ”Hagelin, Quislings høyre hånd”.
Hun understreket til å begynne med at uten Hagelin med hans gode
forbindelser til sentrale personer i Hitler-Tyskland som Raeder og Rosenberg var det tvilsomt om Quisling hadde
møtt eller fått noen støtte av Hitler. Hagelin, som kom
hjem til Norge i desember 1939 etter 40 år i Tyskland, utnyttet sine
kontaktskapende evner også i Norge og hadde kontakt både med
sosialminister Støstad og handelsminister
Trygve Lie. Hagelin oppfattet ikke at regjeringen Nygaardsvold var
nøytral i verdenskrigen som var brutt ut, men mer på alliert
side. Hagelin informerte marineminister Raeder om
forestående britisk invasjon i Norge både 15. og 28.3. 1940.
Etter begge møtene satte Hitler fart i planene om invasjon i Norge,
den 28.3. ble invasjonsdatoen satt til 9.4. Kanskje var Hagelins
opplysninger avgjørende for at tyskerne vant kappløpet om
Norge.
Siden
Quisling var dårlig i tysk, opptrådte Hagelin som hans tolk i
møtene med Rosenberg, Raeder og Hitler.
Det kan hende Hagelin vel så mye fremførte egne tanker som
Quislings.
Sommeren
1940 sendte Terboven Quisling til Tyskland. Terboven ville at Jonas Lie
skulle lede Nasjonal Samling i mellomtiden. Men den plassen tok Hagelin.
Også medlemmer av Nasjonal Samling var skeptiske til Hagelin. De
kjente ham ikke. Hagelin hadde oppsøkt Quisling i 1936 og hadde da
meldt seg inn i Nasjonal Samling. Fra før var han medlem av NSDAP i
Tyskland. I september 1940 ble Hagelin utnevnt av Terboven til
Innenriksminister. Hagelin fortsatte som Innenriksminister i Quislings
Nasjonale Regjering fra 1.2.1942, sammen med sin svoger, minister Irgens
som var gift med hans søster. Hagelins forhold til Terboven og
tyskerne ble stadig verre. Så lenge det ikke var inngått noen
fredsavtale og tyskerne fortsatt sto i landet oppfattet han dem som
fiender. Blant annet fikk Hagelin hindret at nordmenn ble utskrevet til
arbeid i Tyskland. Han syntes ikke Quisling var bestemt nok overfor
Terboven, og forholdet til Quisling ble dårligere. Hagelin ble avsatt
høsten 1944 fordi han nektet å bistå tyskerne ved evakueringen
av Finnmark.
Etter
krigen ble han dømt til døden. Grunnen var ikke minst
ansvaret han ble pålagt for jødenes skjebne. Selv mente han at
det ville gått verre med jødene om ikke han hadde vært
der. Han mente at han hadde utvirket at Quisling fikk løslatt
de jødiske menn som var over 65 år som ble arrestert i oktober
1942. Han hadde gitt mange erklæringer på at folk av jødisk
herkomst var ariere, og hadde forhindret at halv- og kvartjøder ble
arrestert. Han var selv kvartjøde, med jødisk morfar.
I
diskusjonen ble det spurt om en grunn til at han måtte henrettes var
at han hadde avslørt regjeringen Nygaardsvolds manglende
nøytralitet vinteren/våren 1940. Det ble også
spurt om ikke også den norskgifte Hans Wilhelm Scheidt
ga tyskerne opplysninger som førte til invasjonen. IC
63. Vennetreff - Julevennetreff
i Skien 14.1.2017
Foredragsholderen kunne ikke
komme pga sykdom i nær familie. I stedet
fortalte Inger Cecilie Stridsklev om EN HENLAGT LANDSSVIKSAK OG ET GRAVSTED,
et kapitel fra hennes familiehistorie; Hadde hun ikke hørt
historien, ville hun ikke kommet på å søke etter
grandtantens papirer i landssvikarkivet. Saken var på over 60 sider.
På møtet kom det frem at også foreldre til falne
frontkjempere hadde fått krav på hva deres døde
sønn hadde skullet arve. I en annen familie hadde de måttet
gå fra gården på grunn av erstatningskrav etter krigen.
Dette selv om Grunnlovens § 104 sa at ”Jord- og boeslod kan i intet tilfelle forbrydes.”
Mange oppfatter det slik at de som fikk sakene henlagt, og i alle fall de
som Les
videre
62. Vennetreff -
Første Vennetreff i Stavanger 19.11.2016
Dette ble
et vellykket vennetreff, slik at det ble uttrykt ønsker om at dette
skulle bli en årlig tradisjon. Foredragsholder var Anne Marie Waage
som bor i Stavanger, og er en av de to søstrene bak boken ”12
brev Minner fra etterkrigsårene 1945-47”. Det henvises til
referatet fra 20-årsjubileet. Hun betonte at hennes familie ikke
hadde skadet noen. Moren var sekretær i en forening, mormor var sjef
for sosialstyret. De fikk veldig strenge straffer. All eiendom ble
inndratt, og familien fikk 50 kr. i uken å leve for. Vi barna hjalp
til så godt vi kunne. Jeg var stor pike på 8 år. Det var
veldig mye mobbing. Jeg ble spyttet på i 17.mai-toget. NS-naboer var
virkelige venner. De andre var onde. Andre fatter ikke hvordan vi hadde
det. Vi følte oss elendige. Vi satt på en sten og jeg leste
brevene fra mor som var fange på Bredtvedt
høyt for min søster mens vi gråt. Jeg syntes aldri jeg
kunne fortelle det til noen. Men da jeg sa det til han som ble min mann, sa
han ”Hva gjør det?” ICS
Anne Marie
Waage og søsteren omtalte også historien på forrige
Vennetreff 24.9.2016: http://www.nsbarn.no/referater.htm Se også: http://www.nsbarn.no/botolvbrev.htm
61.Vennetreff og 20-årsjubileum 24.9.2016
Det var
stor kakefest med mange gode kaker hjemme hos en av oss.
Det var
opprinnelig planlagt at tre NS-barn, to menn og en kvinne skulle fortelle
sine historier. I stedet ble det perfekt kjønnsfordeling, med to
menn og to kvinner, men vi hørte historiene til tre familier.
1.
Halvor Lognvik
Halvor Lognvik
ble født i 1944 som sønn av lensmannen i Rauland. Det var
bare lensmannen og en av hans søstre som var medlemmer av Nasjonal
Samling i familien. Halvor sa at det kom beskjed fra London om å
skyte en del NS-folk så folk skulle vite hvilken side de skulle
stå på. Det var skutt en NS-mann på Hovinheia, ikke
så langt fra Rauland i februar 1945.
Det var mye militær
aktivitet i distriktet i forbindelse med tungtvannsaksjoner. I begynnelsen
av mars fikk lensmannen besøk av Syverstad med beskjed om å
holde seg lavt i terrenget. Det var mange slipp både her og der.
Lensmannen brydde seg ikke stort om det likevel, og så ikke på
det som vesentlig. Mange lensmenn var skutt.
Lørdag 10. mars 1945 kom
en nabo og påsto det var funnet tjuvgods fra en forretning.
Lensmannen kunne ikke nekte å bli med. Men han visste at budbringeren
var i heimestyrkene og det var ingen der som ville unnlate å ta det
de måtte finne. Så når han kom for å varsle og vise
lensmannen hvor tjuvgodset befant seg visste lensmannen at her ligger noe under.
Men hadde ikke mulighet før dagen etter, og i mellomtiden snakket
han med broren.
Broren kom dagen etter for
å høre gudstjenesten i radioen. En hjemmefrontkar kom.
Lensmannen ble tatt med til en hytte, og måtte skrive et beroligende
brev til sin kone om at han hadde gått i dekning på fjellet.
Men da lensmannen ikke kom
tilbake, ble broren urolig. Han fant brorens tjenestevåpen, en Nagant
og 5 skudd. Så fulgte han sporene, kom til hytta og fant flere par
ski, deriblant brorens, utenfor.
Han gikk inn i gangen, og
åpnet så døren til hovedrommet. Han stakk revolveren inn
gjennom dørglytten og spurte: ”Hott
e det som foregjeng her?” Ingen svarte,
så han sa: ”Upp med hendane”, men Syverstad skjøt. Rommet var
mørkt, og Johans som kom utenfra kunne bare se de forskjellige
personene som skygger. Men han så glimtet fra skuddet som ble avfyrt,
snudde revolveren mot glimtet og klemde på
avtrekkeren. Syverstad falt etter det som senere viste seg å
være et lungeskudd. Samtidig falt naboen, som satt ved siden av.
Tronstad sto på gulvet. Det gjorde nok sterkt inntrykk med to skudd
inne i det lille, halvmørke rommet. Tronstad sto midt i rommet rett
framom døren mellom lensmannen og broren. Tronstad tok et skritt
fram mot Syverstad og snudde seg mot Johans og sa ”Du har skutt
han.” Så bykste han til og greip Johans om håndleddet
på revolverhånden og de to begynte å slåss om revolveren.
Johans skjøt flere skudd mot Tronstad mens de sloss om revolveren.
De ramla ut i det ytre rommet med Tronstad øverst og Johans under.
Så fikk Johans klemt revolveren inn under kroppen på Tronstad
og trakk av. Skuddet var dødelig, og kampen tok slutt. Johans
velta kroppen til side og plutselig sto det nok en mørk skygge over
ham. Han retta revolveren opp mot brystkassa på skyggen og trakk av..
Men han hadde skutt revolveren tom og den slo mot et tomt kammer. Personen
over han var lensmannen og hadde han hatt flere skudd ville han også
drept broren.
Det var sannsynligvis Einar Skinnarland som ga sin svoger Syverstad et grovkalibret
skudd i hodet så han døde. Så ble likene senket ned i et
vann i nærheten. Tyskerne kom og hentet likene til Rauland. Deretter
ble likene brent.
Siden fikk Halvor en engelsk
lommekniv som var funnet ved Syrebekkstøylen.
Tyskerne tok Naganten,
lensmannen fikk en Smith and Wesson og Johans fikk en Colt 45
automatpistol. Johans trente med den når han matet hestene kl. 6 om
morgenen. 9.mai var lensmannen og kona av gårde
i bryllup til konas søster i Flatdal, da Johans og faren skulle
sette poteter. De hadde spurt naboen om sønnen ville hjelpe til
å sette dem, og fått nei, så de to var alene.
For å arrestere onkel
Johans kom 9 tungt bevæpnede menn. Lederen sto klar på en haug
sammen med kjentmannen 100 meter unna, der han hadde oversikt. Resten
lå i skjul. De sendte to naboer som hadde vært litt med i
hjemmestyrkene for å arrestere Johans. De tok med bøtter som
om de skulle hjelpe til å sette poteter. De visste at Johans ikke
kunne skyte naboer. Men kvinnene på gården så at
noe beveget seg i skogkanten og ropte inn til dugurd. Det var omtrent en
time tidligere enn vanlig. Da Johans skulle løsne hesten, hoppet den
ene naboen på ham og la ham i bakken. Faren kom løpende for
å hjelpe.
I følge den offisielle
historien kom lederen løpende og skuddet mot faren gikk av i
vanvare, og at drapet på faren (79) var et uhell. Halvor er sikker
på at det var bevisst - planlagt hevn. Johans måtte de ha tak
i. Han skulle de plage, dømme og pådømme ”varig
svekkede sjelsevner”.
Men faren
kunne ofres. Aksjonen var planlagt slik at naboene skulle hoppe på
Johans. Da visste alle at faren ville gå til aksjon for å
hjelpe sønnen. Derfor lå lederen på en haug 100 meter
vekk og sikta på faren med rifle. Og når han fløy opp
for å hjelpe sønnen skjøt lederen ham med overlegg fra
100 meters avstand. Halvor kan dokumentere dette bl. a. med videoopptak med
deltakerne i aksjonen.
2.
Anne Marie Waage og
Kari Mathilde
Søstrene Anne
Marie Waage f.1938 og Kari Mathilde Bakke f.1941 fortalte om
familiehistorien og bakgrunnen for boken ”12 BREV. Minner fra
etterkrigsårene 1945-47”. Både moren, morens foreldre og
hennes brødre meldte seg inn i Nasjonal Samling før krigen.
Etter krigen flyttet familien på landstedet til besteforeldrene. Den
ble da drevet som gård. Det var det de levde av, enda ingen hadde
drevet gårdsbruk før. De fant brev de hadde skrevet til moren
da hun satt på Bredtvedt i august til
desember 1947. De fikk skrive en gang i uken, og fikk kort tilbake. Den
eldste lærte den yngste å skrive, så hun også kunne
skrive til mor. Deres venner anbefalte dem å skrive bok. De
måtte gjennom mange formaliteter for Riksarkivet for å få
ut papirene, det var før ”landssviksakene” ble frigitt.
Da de fikk papirene,
ble de sjokkert. Det som sto der, og det vitnene sa, var ikke troverdig.
Familiemedlemmer ble beskrevet som om de var skyldige i kriminelle ting.
Det eneste de hadde gjort var å delta i Nasjonal Samling på
lokalt nivå. Morfar hadde vært styremedlem i lokale bedrifter.
Morfar skrev sterkt om
leirene etter krigen. Søstrene følte skam fra fredsutbruddet.
Det sto bilde av mormor i avisen da hun ble arrestert. Siden så de
henne da hun lå og lukte utenfor Hauge fengsel. Vakten tillot dem
å kaste inn hvert sitt eple til henne.
Det var mye mobbing
på skoleveien. Foreldrene var separert. De trodde de var de eneste
NS-barn med skilte foreldre. Folk ville ikke snakke med dem. De hentet
posten med kortene fra mor på Bredtvedt.
Veien var ødelagt av naboene så morfar og hans familie ikke
skulle kunne kjøre på den. Når det kom kort fra mor,
satte de seg ned på et øde sted og leste. De satt og holdt
rundt hverandre og gråt. Det var godt å være to til
å dele det. Men de gråt ikke så de voksne så det.
De hadde problemer nok.
Deres besteforeldre
var gode mennesker. Mormor var en varm kristen. Morfar mistet hele sin
forretning. Han hadde ikke gjort en katt fortred. Han var medlem av
Nasjonal Samling. De var gode mennesker. De skadet ingen.
I 1951 flyttet de til
Haugesund. Anne Marie ble spyttet på i 17.mai-toget. Det var veldig
sårt. Det første jeg fortalte han som ble min ektemann var at
jeg var NS-barn. Han svarte: ”Gjør det noge?”
Vi snakket aldri om det til andre NS-barn. En klassekamerat sa at han ikke
orket snakke om det. Men vi hadde mange NS-familier som var våre
hjelpere opp gjennom mange år. Barnebarna ser annerledes på
det.
Etter at vi hadde
skrevet boken kom det et stort oppslag om den i Haugesunds Avis til
nyttår. Vår morfar skrev hele sin historie. Det er viktig
å skrive sin historie. Vi har fått gode tilbakemeldinger.
Snart kommer boken ut
i annet opplag.
http://www.nsbarn.no/botolvbrev.htm
3.
Heinz-Georg
Windingstad
Heinz-Georg Windingstad
ble født i 1934, visstnok et av de minste barnekull i Norge. En
hadde påstått at Heinz-Georg aldri hadde vært noe barn.
Til det hadde Lars Roar Langslet (som selv var et NS-barn f.1936), sagt at
Heinz-Georg var født voksen, som han selv. Da det skulle tas bilde
av barna i barnehagen, gikk han gjennom byen og hjem, hentet sin egen stol,
gikk tilbake og satte seg foran resten av barna, og sa at nå kunne de
fotografere. Familien Windingstad var en harmonisk
familie. Det var fire sønner. Mor var fra Tyskland. Hun hadde
vært norsk statsborger fra 1922.
Han husker 9.4.1940. Han la merke
til at kjennetegnene på flyvingene var tyske.
Han opplevde at moren ble 10
år eldre på ett sekund. Hun aksepterte heller aldri at faren
gikk inn i NS. To eldre brødre på 14-16 år bodde fra
før i Oslo med tilsyn av en nazistisk enke for kr. 8 pr. måned.
De kom inn i unghirdens sportsavdeling.
Faren var kommunekasserer i
Kråkerøy. Kommunestyret der var kommunistisk. Det hadde kan hende gitt faren
problemer. I alle fall sa han ja til å bli direktør for OBOS i
1942. Fra ”Direktoratet for fiendtlig eiendom”, det eneste
direktoratet Gerhardsen beholdt, fikk familien tildelt boligen til Byfogd
Gram. Han var far til Gregers Gram, og hadde flyktet til Sverige. Der var
Heinz-Georg alene med foreldrene. Han hadde ingen venner på skolen.
Han gikk i klasse med tvillingsønnene til
Hansteen som nylig var skutt av tyskerne. Heinz-Georg sa at han hadde en øyefeil, så han så skrått og
derfor måtte ha pulten nærmest døren. Så
snart det ringte, stakk han ut og oppholdt seg på do i
friminuttene. De tømte blekkhus i ranselen hans. En gang fant
han en død mus der.
Han hadde en følelse av
total ensomhet. Han følte ikke at han hadde gjort noe galt. Det
hadde han ikke heller. Til sitt forsvar utviklet han en skarp tunge.
Så kom meldingen i 1944 om at broren Wolfgang var falt.
Heinz-Georg fant en lapp på pulten der det sto: Heinz er en morder.
Han har mordet bror sin. Han kjente skriften, og gikk bort til ”aktor”
og sa: ”Nå må du lære deg å stave: Det heter
myrdet, ikke mordet. Etter det fikk han være relativt i fred. Hans
mor trodde aldri på at sønnen Wolfgang var død.
Han glemmer aldri
nyttårsaften 1944. Han gikk gjennom slottsparken med foreldrene.
Hjemmefronten hadde bestilt bombing av Gestapohovedkvarteret. Det ble ikke
truffet, men omtrent 100 mennesker døde, de fleste norske sivile.
Åtte mennesker døde bare i slottsparken.
De sto som fjetret. Et hus
så ut som om en kjempe som var falt. Veggene falt ut. Han ante ikke
at mor kunne løpe så fort, med høyhælte sko. Da
de kom frem til tilfluktsrommet, sto en eldre mann der og sa at det var
fullt. Heinz-Georg ble dypt imponert over sin far da han bare sa
”Å, ja?”, dyttet den gamle mannen bakover og de gikk inn.
To av brødrene var
frontkjempere. Den ene ble såret flere ganger. Han var på et
sykehus i Flensburg våren 1945 og ville hjem. Han hadde hørt
det var et rehabiliteringssykehus på Sinsen i Oslo. Lederen for
sykehuset sa at han måtte spørre Berlin, men at han ikke kunne
ringe, for det var ikke lov å ringe over avstander på over 200
km. Da pekte broren min på ham med våpenet sitt og sa at
”Lugeren forteller at det er mindre enn 200
km til Berlin. Han kom hjem med lasarettog 4-5
mai 1945.
Han fortalte at han aldri var
så livredd som da han befant seg i rullestol i hagen og en skjelvende
guttunge med en stengun som danset i hendene hans skulle arrestere ham. En
gjeng fra Hjemmefronten var kommet for å arrestere denne livsfarlige
banditten.
Familien ble reddet ved at fastlegen
skrev attest for Nasjonal Holdning for moren. Dessuten hadde yngste
sønnen til Generalmajor Marthinsen sagt at de måtte ta ut
pengene fra banken. Han selv hadde hatt polio og hadde ikke kunnet
være med på så mye. Broren omkom i en flyulykke over Telemark
da han var på vei såret hjem fra fronten. Heinz-Georgs far
hadde ikke tenkt på å gjøre noe sånt, men fordi de
tok ut pengene hadde de noe å leve for i tiden fremover. Foreldrene
hadde nylig fått en femte sønn.
Dorenfeldt utsatte saken til
faren. Han hadde problemer med å finne anklagepunkter. Han
prøvde seg med å si at faren hadde hatt 5 sønner ved
fronten. Det måtte han medgi var overdrevet. Heinz- Georg var 11
år, og lillebroren spebarn. En eldre bror var ikke med i NS. Og en
bror var antatt falt.
Men til den broren som var kommet
hjem tordnet Dorenfeldt: ”Ut reiser han for å forråde
sitt land. Så blir han såret, og reiser på nytt ut for
å forråde sitt land.”
Selv ble Heinz-Georg tatt med et
stempel han hadde ”bemektiget seg fra gode nordmenns eiendom.”
Som leder for OBOS opplevde faren
at leiligheter ble stående tomme, mens melkeflasker og aviser hopet
seg opp utenfor døren. Det skulle etter reglementet leveres inn
lister på fredag, men faren ventet vanligvis til mandag med at noe
ble foretatt.
En av aktoratets vitner
påsto at affære alt ble tatt på fredager. Da faren
benektet dette, og samtidig sa at beskjeden gikk mandag, ikke fredag, og
fra en fullmektig, ikke fra ham, svarte vedkommende at han ikke ville bli
kastet skitt på av en landssviker.
Byfogd Gram ble innkalt, og spurt
om det ikke var forferdelig å se huset sitt igjen etter at vår
familie hadde bodd der. ”Nei”, sa han, ”huset var i bedre
stand enn da jeg forlot det.” Da var han ikke lenger interessant som
vitne.
De flyttet til en villa på
Tåsen hos NS-folk. Det var vanlig at NS-folks hus ble fylt opp med
andre NS-familier som måtte flytte. En nabofrue grep tak i
sykkelstyret hans og utbrøt: ”Går du løs
ennå!” På
skolen hadde Heinz-Georg en lærer som var ihuga jøssing. En
mandag kom han og spurte klassen om de kunne gjette hva han hadde gjort i
helgen. Det kunne ingen. Da fortalte han at han hadde laget et bål i
hagen og der hadde han brent Hamsuns bøker. ”Gud, så
barnslig!”, utbrøt Heinz-Georg, og fikk nedsatt
oppførselskarakter.
De fikk vite at broren Wolfgang
var i live etter 3,5 år. Da kom en syk krigsfange hjem og fortalte at
han hadde møtt Wolfgang i en fangeleir. De fikk skrive brev da det
var gått 7 år. Far sendte pakker med krigsfangepost uten porto.
På posthuset ville de knapt tro at det fantes krigsfanger langt ut i
1950-årene. Noen av pakkene kom etter hvert frem. Mor hadde lykkes
med å smugle inn firkløver i et par raggsokker. Hele brakken
fikk en rute den første i hver måned i et år.
Etterpå leste de på papiret. Det var det eneste de hadde
å lese på norsk.
De kom endelig hjem i oktober
1953. De var 5 frontkjempere, kommunisten Harjo
og Randi Robertson, som ble ansett som spion fordi hun var i Wien med norsk
pass ved krigsslutt. Det var Furubotn som til sist fikk dem fri. Norsk
diplomati gjorde ingen ting.
De kom til det norske konsulatet
i Berlin. Der ble de plassert i kjelleren. Vaktmesteren og kona reddet dem
ut og ga dem en fin kveld på byen. De nektet å reise tog
gjennom Øst-Tyskland videre. De måtte underskrive på at
de skyldte det norske konsulatet penger for flybilletter. De kom med tog
København –Oslo. Familien sto og
ventet på Østbanen. Men frontkjemperne kom ikke dit. Politiet
kom på i Moss og kjørte dem i bil med tildekkede vinduer til
Oslo. En velmenende politimann trøstet dem med at de nok ikke ville
få mer enn et par år etter fangenskapet i Sovjet.
Wolfgang opplevde at de eneste som brydde seg var norske kommunister.
Siden flyttet familien til Molde.
Heinz-Georg ble ikke plaget. Men rektor nektet ham å holde foredrag i
gymnasiesamfunnet om rettsoppgjøret. Men den yngste broren
født i 1945 ble plaget i den byen.
Heinz-Georg arbeider som guide. En
dag kom en felespiller, som skulle underholde turistene. Han lignet veldig
på en av Hansteen-tvillingene, og Heinz-Georg spurte ham om han var
sønn av Bernt Hansteen. Det bekreftet han, og spurte hvordan de
kjente hverandre. Heinz-Georg sa han var klassekamerat. Da de møttes
senere, skulle sønnen hilse fra far og be om unnskyldning. https://www.nrk.no/barnikrig/en-folkefiende-1.12217979#p
IC
Stridsklev
60. Vennetreff 2. april 2016
Rolf
Müller ble bekreftet i sin funksjon som kontaktperson i samsvar med
statuttene.
Vennetreff
hadde for første gang invitert Hans Fredrik Dahl som
foredragsholder, og han kom! Temaet var ”Oppgjøret som rystet
Norge”. Han begynte med at oppgjøret var kontroversielt og
mangslungent, og at det berørte oss. Andre verdenskrig var
forferdelig, millioner var døde. Det var menneskelig råskap og
ondskap over alt. Det måtte et oppgjør til. Londonregjeringen
hadde forpliktet seg på et oppgjør overfor de allierte.
Mennesker som trodde på nazismen måtte renskes ut.
Det som
var spesielt for Norge var kollektiv avstraffelse av alle medlemmer av
Nasjonal Samling. Mens tyskerarbeidere stort sett
gikk fri. I følge Haagkonvensjonen av 1906 hadde en okkupasjonsmakt
rett til å forlange arbeid av innbyggerne.
At det
skulle være straffbart å være medlem av Nasjonal Samling
fra 9.4.1940, vant flertall blant lovgiverne. Det var flere som var uenige:
Professor og spesialist i strafferett Jon Skeie, rådmann Hartmann og
Norges sendemann i London, Erik Andreas Colban.
Dahl
mente det skyldtes at Norge var alene om å ha et NS-styre, som ble
ansett å svare til et styre i Tyskland som var en ettpartistat der
føreren bestemte alt. Når ”Den nasjonale
Regjering” ble utnevnt 1.2.1942, skyldtes det at antallet
NS-medlemmer ble ansett tilstrekkelig av Terboven.
Alle
medlemmer ble dømt etter Landssvikanordningen som var kommet i stand
i samarbeid mellom Hjemmefronten og Londonregjeringen. Dahl mente at alle
ble fratatt stemmeretten for 10 år og trodde at det skyldtes at de
ikke var klar over at de hadde fått den igjen da de senere i liten
grad stemte. NS-folkene ble også fratatt stillinger og
autorisasjoner, og ilagt solidarisk erstatning for alle utgifter man mente
okkupasjonen hadde påført Norge, uten å ta med positive
verdier som var tilført.
Dahl
mente at NS ikke hadde villet omstøte statsforfatningen/Grunnloven.
I diskusjonen
var man enig om det. Denne anklagen var en av anklagene som
etterkrigserfaringen gjorde gjensidig. I følge Grunnlovens § 17
kunne straffelover ikke gies som provisoriske
anordninger, og i følge § 97 kunne lover ikke gies tilbakevirkende kraft. Hjemmefronten mente at
professor Ragnar Knoph likevel hadde ment at straffelover med
tilbakevirkende kraft var lovlig. Erfaringer fra de tilstedeværendes
familier viste at man heller ikke tok hensyn til
§104 som sa ”Jord- og boeslod
kan i intet Tilfælde forbrydes.”
Dette var desto mer ironisk etter som NS i samarbeid med
”Bygdefolkets krisehjelp” hadde reddet mange bønder fra
å miste gårdene i 30-årene, og særlig
ikke-NS-bønders økonomi hadde bedret seg betydelig i
okkupasjonstiden.
Bestemmelsen
ble visstnok mildnet 3.8.1945 da det i tillegg ble bestemt at betingelsen
for at ektefelle ikke skulle være solidarisk økonomisk
ansvarlig ble mildnet fra at vedkommende skulle flyttet fra ektefellen
så snart vedkommende meldte seg inn i NS, til at vedkommende ikke
selv måtte ha vist ”unasjonal” holdning. I tillegg ble 11
andre grunnlovsparagrafer oversett, for eksempel slik at 93000
mistenkt for landssvik ikke fikk stemme i 1945. Alle som fikk straff, ble
også fratatt stemmerett for fra minst 10 år til livstid. I
tillegg mistet man stillinger, autorisasjoner, rett til å eie eiendom
og skip osv. Når NS-folk ikke stemte etter 10 år, skyldtes det
at de ikke fant politikere verdige deres tillit og stemme. Det ble hevdet
at hadde NS fått stille til valg i 1945, og det hadde vært
alminnelig stemmerett, ville de fått 10-15%
av stemmene.
Det ble
spurt om det ikke fantes formildende omstendigheter. Det var helst om man
hadde deltatt i illegale aksjoner med hjemmefronten. Forsøk i
okkupasjonstiden på å få politiske motstandere
frigitt/hindre dødsstraff ble ansett som selvfølger hvis de
lyktes og skjerpende hvis de ikke lyktes. Å ha vært et godt
menneske ble ofte også sett på som skjerpende fordi det kunne
få folk til å tro at NS kunne stå for noe positivt.
Det var
uenighet om at NS ville ett-partistaten. De ville 0-parti-staten, fra
før 1884, da Stortinget allerede hadde fungert i 70 år. For
eksempel skulle det diskuteres for å komme til enighet i kommune- og
andre styrer. Ved uenighet skulle mindretallets syn dokumenteres.
De
alliertes forlangende om at nazistene skulle forfølges ble ikke
etterkommet i Norge. Her var forutsetningen for at nazister (f.eks medlemmer av NNSAP) skulle forfølges at de
hadde meldt seg inn i Nasjonal Samling.
I.C.Stridsklev
59. Vennetreff 9. januar 2016
Julevennetreffet 9.1.2016 var som vanlig i Skien.
Foredragsholder var Roar Henriksen Thobroe som
fortalte om boken ”La en morgen våkne” som
kom ut i høst. Dette er fortsettelsen av ”Brennpunkt egroN” som kom ut i 2005. Forfatteren
har skrevet historien om sin kone og hennes familie i boken. Den handler om
en avansert form for mobbing av Else-Margrethe og hennes familie, som har
vart i 70 år, som også myndigheter har deltatt i.
Else-Margrethe overlevde så vidt anoreksi. Roar leste et brev sendt
til NRK i anledning et annet tilfelle av anoreksi, som endte med at en pike
døde av
anoreksi nyttårsaften. Han henviste i brevet
til mobbingen av sin kone og hennes familie.
Vi
snakket også om forslaget om en unnskyldning fra myndighetene for
mobbing av NS-barn etter 8.5.1945 hadde noen hensikt. Det var tvil om den i
det hele tatt ville komme, nå når 70-årsmarkeringen
for frigjøringen var overstått, uten at noe var skjedd. Det var
tvil om det ville være ærlig ment, så lenge
en godtok mobbingen som skjedde i 1940/45. I
Hjemmefrontens hovedparole sto bl.a: ”Du skal ikke være venn med
Quislinger, du skal ikke omgås dem, du skal ikke engang hilse
på dem. Dine barn skal ikke omgås deres barn.” Det
ble skrytt av forfølgelsen av NS-barn både i Norsk Tidend London og i New York Times senhøstes
1940. Hovedproblemet er fortsatt demoniseringen av medlemmene av Nasjonal
Samling. Det som trenges, og som har manglet i over 70 år (bortsett fra
enkelte nettfora) er mulighet for dialog om hvem som handlet til nytte og
hvem som handlet til skade for medmennesker under krig, okkupasjon og
oppgjør.
58. Vennetreff 12. september 2015
Referat
Vennetreff for NS-barn 12.9.2015
Foredragsholder
var Eldrid Mageli. Hun utga i fjor ”Med
rett til å hjelpe”, historien til Norges Røde Kors i
anledning 150-års-jubileet. Hennes historie fikk Norges Røde
Kors til enda en gang å be frontsøstrene om unnskyldning, slik
President Bjørn Bruland gjorde i 1990 etter at Hanna Kvanmos bok
”Dommen” var kommet ut. Dette gikk senere president Astrid
Nøkleby Heiberg imot i 1994, der hun vedkjente seg at
frontsøstrene var blitt straffet for ”å ha gått i
fiendens tjeneste”. Heretter henvises til ”Med rett til å
hjelpe”.
Norges
Røde Kors fulgte sine idealer under krigen i Norge i 1940. Da pleiet
de både norske, tyske og allierte
soldater.
Røde Kors skal etter sine idealer ikke ha fiender (s.165). Etter at
administrasjonsrådet bestemte at alle bedrifter med over 50 ansatte
skulle ha eget luftvern, ble det aktuelt at alle disse bedriftene
også skulle ha noen med kunnskap om førstehjelp. Norges
Røde Kors ga ut en håndbok i førstehjelp, som ble
svært populær (s.175). Som vanlig i krisetider, var det stor
tilstrømning til Røde Kors i årene 1940-45(s.177).
Det var få
medlemmer av Nasjonal Samling som var med. Røde Kors bekreftet etter
krigen tyskernes mistanke om at det hadde vært et nært forhold
mellom hjemmestyrkene og hjelpekorpsene. (s. 189). 21
Røde- Kors-medlemmer mistet livet i forbindelse med andre verdenskrig.
Da er ikke det tilsvarende antall falne frontsøstre regnet med.
(s.189, fotnote 57 s.417).
Norges
Røde Kors hadde sendt en ambulanse til Vinterkrigen i Finland. Da
den Norske Legion ble opprettet, fant medlemmene av Nasjonal Samling det
naturlig at det også skulle sendes en ambulanse til Den Norske
Legion. (s.178). Presidenten i Norges Røde Kors var Fridtjof
Heyerdahl fra november 1940. Hans mor var tysk. Han var direktør for
Siemens i Norge, var med å starte og var visepresident i Norsk-Tysk
selskap, som arbeidet for nært økonomisk fellesskap mellom
Norge og Tyskland. Han var også med på dannelsen av
Administrasjonsrådet. (s.171). Heyerdahl planla norsk lasarett
på finskefronten. Det ble ikke noe av,
angivelig fordi ingen meldte seg frivillig, men det er tvilsomt om
Heyerdahl satte mye inn på å få ideen virkeliggjort.
(s.178).
Fordi
NS-myndighetene var lite tilfredse med Norges Røde Kors, sto
foreningen i fare for å bli overtatt av medlemmer av Nasjonal
Samling. Heyerdahl unngikk dette, ved å få Olaf W. Fermann til
visepresident. Olaf Fermann hadde kjent Quisling fra de var sammen i
Petrograd under revolusjonen. Han var medlem av Nasjonal Samling fra 1933.
Sammen reddet Heyerdahl og Fermann Norges Røde Kors gjennom
okkupasjonstiden, og reddet mange norske liv, og fikk sendt pakker til
norske fanger i Tyskland og Polen. Siden Norges Røde Kors ikke ville
utdanne frontsøstre til Østfronten, kom de under det tyske
Røde Kors. (s.194-5).
Etter
krigen var ikke nøytralitet poenget. Heyerdahl lå selv svakt
an(s.193 ), og hjalp ikke sin samarbeidspartner Fermann under hans
rettssak. Det ble påstått og Fermann ble dømt for at han
var påtvunget Norges Røde Kors. Også
frontsøstrene ble straffet med opptil 3 års tvangsarbeid, tap
av det de eide, stemmerett osv. Sykepleierne blant dem ble ekskludert fra
Sykepleierforbundet. I 1947 protesterte det Internasjonale
Røde Kors mot at frontsøstrene ble straffet. Norges
Røde Kors holdt fast på sitt standpunkt også i 1951, da
de nye Genévekonvensjonene kom opp i
Stortinget. De ble likevel vedtatt. (s.195).
Fermann
tålte ikke å bli dømt for sin innsats i Norges
Røde Kors. Han tok opp saken, og ga seg ikke før han ble
frikjent for dette i 1967. (s.191). Hans advokat fikk også
refundert utgifter til 295 timer i perioden 1960-68.
Vi hadde
besøk av en frontsøster, som var kommet tilbake fra Kina
etter reise med den Transsibirske jernbane dagen før. Etter at
foredragsholderen var gått, fortalte hun sin historie. Hun hadde
blant annet vært på Aker sykehus under den beryktede
transporten derfra. Selv husket hun spesielt en 16 år gammel
såret veteran fra Østfronten. Han lå i strekk, men
hjemmefrontfolkene truet han og de andre med seg med våpen, tross
legenes protester. De bare fjernet strekket og tok han med seg. Denne
hendelsen er beskrevet i ”Under en hårdere
himmel” av Bjørneboe: ”Da freden kom, lå han
på frontkjemperlasarettet i Oslo, med høyre ben amputert i
hoften. Og her på sykesalen hendte følgende: En bevæbnet flokk kom inn på salen med spente
haner og forlangte fangene ut av sengene. De jaget alle
frontkjemperne ned i lastebiler til omflytning. Det var ikke så lett
å gå for alle som lå der, men med en geværpipe i
ryggen er det utrolig hva selv folk med amputasjoner kan klare. De
ble alle ført til en kjent konsentrasjonsleir fra tyskertiden.” =Grini/Ilebu.
Både i Morgenposten og i Arbeiderbladet sto de at disse pasientene
hadde vært bevæpnet, noe som selvsagt ikke stemte.
Arbeiderbladet 28.5.1945: ”38 frontkjempere stakk seg vekk på
Aker Sjukehus, Lå der innskrevet som tyske pasienter: Fredag natt ble
de tatt og ført til Ila fengsel. For en tid siden ble det gitt
politiet melding om at en del frontkjempere holdt seg skjult på Aker
Sykehus. De hadde umiddelbart før kapitulasjonen smuglet seg inn
på sykehuset og lå der innskrevet som tyske pasienter. I alt
var det 38 frontkjempere som på denne måte prøvde
å smette unna lovens lange arm. Det ble utstedt arrestordre mot
dem og fredag natt ble de hentet av en tropp av Hjemmestyrkene. Det viste
seg at den del av karene lå med våpen i sengene. De satte seg
imidlertid ikke til motverge. De anså nok at det var
nytteløst. Alle 38 ble tatt med og ført til Ila fengsel, der
de nå sitter og venter på sitt oppgjør med norsk lov og
rett.” En frontkjemper, senere lege fortalte dette: ”Jeg husker
spesielt en del sårede frontkjempere som var hentet ut av Aker
Sykehus. De kom sent en kveld. En del av dem var nyamputerte
og måtte stå på ett ben uten krykker med hendene i været
til de falt om en efter en og ikke lenger kunne kommanderes og sparkes opp.
De sto rett nedenfor den cellen jeg da satt i. ”
ICS
57. Vennetreff 18. april 2015
18.4.2015
ble Rolv Olsen gjenvalgt som kontaktperson for Vennetreff i henhold til
statuttene. Foredragsholderen Aage
Georg Sivertsen fortalte så om sin bok 9. APRIL 1940: Et
historisk bedrag
Han
understreket at Regjeringen Nygaardsvold fortjente kritikk for sin
handlemåte da Norge ble hærtatt. Arbeiderpartiet
inklusive Nygaardsvold var mot militæret. (Det brukne geværs
politikk.) Allerede i 1918 var militære våpen ubrukeliggjort,
ved at sluttstykkene var fjernet fra geværene. Det var et uttrykk for
gjensidig mistillit mellom det militære og revolusjonære
bevegelser som Kommunistpartiet og Arbeiderpartiet.
Utenriksminister
Koht var en selvbevisst herre, som så på seg selv som
”Veien, Sannheten og Livet.” Han så det som sin oppgave
å holde Norge nøytralt. 23.1.1940 fikk han vite at hvis ikke
Norge sperret vegen fra Narvik for tyskerne, ville britene gjøre
det. Norge var nøytralt på papiret, men ikke reelt. Koht hadde
et ”København”- syndrom: Da Danmark i 1807 nektet
å utlevere flåten til britene, terrorbombet
britene København, og tok med seg flåten. Siden ble det
hungersnød i Norge på grunn av britenes blokade av
norskekysten. Sivertsen mistenkte at når Koht gikk til sin venninne
og ikke var tilgjengelig natten til 8.april, var det fordi han antok at det
var britene som angrep, og han ville ikke være tilgjengelig for
å gi ordre om å forsvare seg mot dem. Oberst Hatledal hadde 5.4. bedt både Kongen og
Regjeringen om å få lov til å mobilisere, men ble nektet.
Da det natten til 9.4. endelig ble vedtatt mobilisering, var det
”stille mobilisering” pr. post til et par dager senere,
antakelig med tanke på å finne en
forhandlingsløsning. Regjeringen visste ikke hvor de skulle.
De var først 2 timer i Sverige. Koht hadde med svenske mynter.
Så dro de til Molde, der de ble tatt imot av den britiske krysseren
Glasgow som hadde ordre om å få Kongen og kronprinsen til UK,
men først dro de nordover. Etter krigen ble det satt ned en
undersøkelseskommisjon, som kritiserte regjeringen sterkt, men ikke
tok opp manglende mobilisering mot britene. Fordi Arbeiderpartiet hadde
rent flertall i Odelstinget/Stortinget, ble det bestemt at det ikke skulle
bli riksrett
56. Vennetreff 1.november 2014
Møtet
var i Oslo 1.11. 2014. Foredragsholderen Hans Joachim Schilde
sviktet oss for tredje gang. Men da fikk vi et møte slik mange har
ønsket seg: Det ble rikelig tid til samtale oss imellom.
55. Vennetreff 10. mai 2014
Inger
Cecilie Stridsklev ble bekreftet i sin funksjon som Kontaktperson for
Vennetreff for NS-barn etter statuttene.
Foredragsholder
var dekan ved det juridiske fakultet, Hans Petter Graver. Tema var
”Grunnloven og etterkrigsoppgjøret”. Han har blant annet
ledet et utvalg som har oversatt Grunnloven til moderne bokmål og
nynorsk, og deres nynorske utgave ser ut til å bli vedtatt.
Graver
har studert hva som skjer med dommere når samfunnet griper til
autoritære midler. Han har undersøkt forholdene i Tyskland og
Sør-Afrika. Han vil beskrive og forstå det krysspresset som
dommere kommer i når styresmaktene vender seg mot "retten".
Erfaringen har vist at dommerne stort sett bøyer seg for og bruker
makthavernes rett.
Norge er
det eneste landet der dommere ble dømt systematisk og i stor
målestokk. Dommerne i den kommissariske Høyesterett ble
dømt for å ha blitt ugyldig oppnevnt, ikke for sine dommer.
Quisling hadde ikke adgang til å oppnevne dommere, og Riisnæs
hadde ikke rett til å utnevne meddommere. Dommerne i
særdomstolene ble både dømt for å ha blitt ulovlig
oppnevnt og for følgene av dommene, slik at de som avsa
dødsdommer ble dømt for drap.
Graver undret seg over at det ikke hadde vært noen rettslig
prøving av det rettslige grunnlaget for rettsoppgjøret.
Var det
en nødssituasjon som ga grunnlag for nødrett?
Eventuelle
nødvendige tiltak burde ikke gå lenger enn nødvendig.
Var det
nødvendig å innføre dødsstraff?
Var det
nødvendig å straffe medlemskap i Nasjonal Samling?
Graver
syntes disse spørsmålene var forbausende lite diskutert og
analysert.
Lovene
hadde ikke tilbakevirkende kraft, forutsatt at man godtok lovgivningsmakten
til Londonregjeringen.
Men det
hadde vært sammenblanding av lovgivende og dømmende makt.
Johs.
Andenæs’ konklusjon om at ”Vi kan være bekjent av
rettsoppgjøret” holder ikke helt.
De
provisoriske anordningene skulle være til hjelp i kampen mot
Quislingene.
I oktober
1941 ble det gitt utvidet adgang til dødsstraff. I 1942 ble medlemskap
i Nasjonal Samling gjort straffbart. Landsvikanordningene
av 15.12.1944 ble utarbeidet i Norge av Hjemmefrontens ledelse.
Londonregjeringen gjorde bare små forandringer. De som hadde
utarbeidet anordningene fikk sentrale oppgaver i å bruke dem, og kan
derfor ha vært inhabile. Pål Berg var
Høyesterettsjustitiarius, Ferdinand Schjelderup var
høyesterettsdommer, noe Erik Solem også var, men han ble
lagmann i de viktigste sakene. Sven Arntzen ble riksadvokat.
Da
Stortinget behandlet Landsvikanordningene i 1947
oppfattet de det mer som dommervirksomhet enn som lovgivning, for det var
for lenge siden klart hvem de var rettet mot. Flertallet uttalte skepsis.
Men de vedtok lovene av hensyn til at de som skulle dømmes etter
vedtaket skulle behandles likt med dem som var dømt før.
I Danmark
var det i besættelsestiden en
samarbeidslinje for å hindre at dansker ble dømt av tyskere.
Etter krigen plukket det danske justisdepartementet ut dommere til
etterkrigssakene. Det var heller ikke rett.
Grunnlovens
§ 96: Ingen kan dømmes uden efter
Lov, eller straffes uden efter Dom. Pinligt forhør må ikke finde
sted.
§
97: Ingen Lov maa gives
tilbakevirkende kraft.
Juristen
Knoph mente forbudet mot tilbakevirkende kraft var absolutt ved
straffesaker, noe Hjemmefronten ikke var enig i.
I Haalandsaken ble de provisoriske anordninger om å
se bort fra aldersgrensen på høyesterettsdommere,
om straffbarheten ved medlemskap i Nasjonal Samling fra 9.4.1940, og
innføring av dødsstraff behandlet under ett. Det ble ikke
skilt mellom å gi lover om aldersgrenser, eller dødsstraff
eller straff for politisk virksomhet. Det ble ikke diskutert om det var
noen forskjell. Hver enkelt sak burde vært diskutert.
Det ble
heller ikke diskutert når det var krig, og når krigen var over.
Den
såkalte ”alminnelige rettsfølelse” er en
dårlig veileder når følelser er i sving.
Det var
dissens i Høyesterett i spørsmålet om medlemskap i
Nasjonal Samling var straffbart. ”Enhver måtte ha
forstått” er ikke tilstrekkelig. Det var ikke alle medlemmer av
Nasjonal Samling som forsto at NS-medlemskap innebar hjelp til tyskerne.
Den subjektive oppfatningen er forutsetningen for at
§86 i straffeloven skal gjelde. Og gjelder ikke den, faller
landssvikanordningen bort. Graver kjente til Kjell Bondeviks utsagn da
etterkrigsoppgjøret ble diskutert i Stortinget i 1955 at
”Samfunnet ikke hadde greid å få storparten av de
landssvikdømte til fullt ut å forstå at de hadde gjort
noe galt. Derfor var landsvikoppgjøret blitt en skuffelse”.
Kollektiv
straff er uholdbart. Det er ikke i samsvar med erstatningsretten. Johs Andenæs
mente også at det solidariske erstatningsansvaret sto svakt.
Jon
Skeies juridiske innvendinger før rettsoppgjøret var satt i
gang, ble forbigått i taushet. O.H. Langeland ble ikke tatt alvorlig
fordi han ikke var jurist.
Graver
svarte på spørsmål underveis. Blant annet ble
konstitusjonell nødrett diskutert. Det var betydelig uenighet.
Flere av
deltakerne var enige om at konstitusjonell nød kan ikke vedvare
utover den aktuelle krigssituasjonen. Det ble da også diskutert om
når krigen i Norge var over. Graver mente 8.5.1945, andre mente
10.6.1940. Det ble også nevnt at Regjeringen opphevet krigstilstanden
mellom Norge og Tyskland 13.7.1951.
Se for
øvrig http://nsbarn.no/grunnlovsbrudd.html +
henvisning til Rolv Olsens skriv:
I.C.Stridsklev
54. Vennetreff
11.januar 2014
Også i år hadde vi et hyggelig
juletreff i Skien. Inger Cecilie Stridsklev snakket om hvordan boken ”Norges skjebne under to Verdenskriger”
av Sten Hansen, ble til. Den er skrevet til hans egne barn, som ikke fikk
vite om at han var medlem av Nasjonal Samling før like før
han døde. Han håpet også andre NS-barn skulle kunne
lære forståelse for sine foreldre av den.
Heinz-Georg Windingstad
fortalte om innholdet. Boken kan være oppslagsverk for alle
spørsmål om 2. Verdenskrig og etterkrigsoppgjøret. Den
har rikelig med sitater som representerer de fleste standpunkt. Denne boken
er den dialogen som har manglet og fortsatt mangler i Norge. Forsiden er
karakteristisk: Eidsvollsbygningen. Begge parter mener de er alene om
å respektere Grunnloven av 1814. Sentrale spørsmål
skaper fortsatt strid, som for eksempel Elverumsfullmakten,
den militære kapitulasjon 10.6.1940, lovligheten av forskrifter gitt
utenfor landets grenser og lover med tilbakevirkende kraft mv. Dette er
sentrale spørsmål for vurderingen av
straffeforfølgelsen mot nærmere 93000 nordmenn som med tillegg
av deres nærmeste familie utgjorde ca 10 %
av den daværende Norges befolkning. Det er klart at man på sikt
ikke kan stigmatisere en så stor del av befolkningen.
53.
Vennetreff 14. september 2013
14.9.2013 hadde vi professor Geir
Ulfstein ved Institutt for offentlig rett ved det Juridiske fakultet ved Universitetet i Oslo som
foredragsholder. Hans forskningsområder er knyttet opp mot folkerett. I perioden
2004-2007 var han direktør ved Norsk senter for menneskerettigheter.
Han har skrevet ”Innføring i folkerett”, for jusstudenter.
Hans far var frontkjemper. Tema for møtet var: "Var
Norge i krig? Om kapitulasjonsavtalen mellom Norge og Tyskland 10. juni
1940.”
Ulfstein henviste til § 86 i
straffeloven som ble brukt under etterkrigsoppgjøret. Der sto det bl.a,
”Med Hefte i mindst 3 Aar,
eller med Fængsel fra 3 Aar indtil paa livstid straffes
den, som rettstridig bærer Vaaben mod Norge
, eller som under en Krig, hvori Norge deltager, eller med saadan krig for Øie yder
Fienden bistand i Raad eller Daad
eller svekker Norge eller nogen med Norge forbunden Stats
Stridsevne.” Et vesentlig
spørsmål i denne forbindelse var om Norge som stat var ute av
krigen ved kapitulasjonen i Trondheim 10.6.1940.
Han henviste særlig til
juristene Johs. Andenæs, selv om Andenæs ikke var
folkerettsjurist, og hva Frede Castberg skrev i 1948. Han henviste
også til høyesterettsdommer i 1948 og 1970. I 1948 sto det
bare rent summarisk at Norge fortsatte krigen. I 1970, i forbindelse med
rettssaken i anledning boken til Ralph Hewins om
”Quisling, Profet uten ære”, ble det henvist til at
kapitulasjonen var rent militært, og at tyske forhandlere skulle ha
rapportert tilbake om at noe militært utstyr skulle ha forlatt Norge
med de allierte. Ruge fikk instruks under regjeringens siste møte i
Norge 7.6.1940 om å forhandle med tyskerne om kapitulasjon, slik at
ikke også den nordlige del av Norge skulle ødelegges.
Ulfstein henviste ikke til utenlandske rettslærde.
Ulfstein mente at norske
forutsetninger for kapitulasjonsavtalen ikke var avgjørende. Det
viktige var hvordan den ble forstått fra begge sider da den ble
undertegnet. Han mente at Norges krig fortsatte. Og at hvis man ikke forsto
det, var det en villfarelse som ikke fritok for eksempel frontkjempere fra
straff.
Under diskusjonen ble man enige
om at det i avtalen sto at ”Alle” (=samtlige) norske
stridskrefter legger våpnene ned og forplikter seg ikke å gripe
til våpen igjen mot Det tyske Rike eller dets allierte så lenge
den nå pågående krig varer.” Det ble nevnt at man i
utsagn fra sommeren 1940 forgjeves hadde lett etter at ordet
”krig” var brukt, i stedet står det ”kamp”.
I Kongens tale fra England i juni
1940 sa han: ”Jeg vil herfra sammen med Regjeringen efter beste evne
ta hånd i de mange administrative, finansielle og politiske saker,
som vi kan føre frem. Vi vil våke over den betydningsfulle del
av Norge som ennu er fri, nemlig vår
handelsflåte, og se til, at det norske flagg stadig skal vaie
på alle hav.” Kongen nevnte intet om militær
virksomhet.
De norske styrkene som var kommet
over til Sverige under kampene våren 1940, ble sendt tilbake etter at
kapitulasjonsavtalen ble inngått, og offiserene skrev som
øvrige norske offiserer tidligere hadde gjort, under på
militært æresord om ikke å gripe til våpen mot
Tyskland eller dets allierte i den pågående krig. Norske soldater
på begge sider var å anse som frivillige, og bar uniform som
tilhørte henholdsvis britene eller tyskerne.
De som laget våpen og
forsvarsanlegg for tyskerne ble ikke straffet for det, selv om dette var
viktig for Tysklands krig. Kongsberg Våbenfabrikk
og Raufoss ammunisjonsfabrikk arbeidet for tyskerne allerede våren
1940, mens krigen i Norge ennå pågikk. Advokat Albert Wiesener,
som kjente tyske lover og i okkupasjonstiden forsvarte nordmenn for tysk
krigsrett, mente at selv om krigen skulle ha vedvart etter kapitulasjonen i
1940, måtte det tas hensyn til tilbørligheten: Hvis et
samarbeid med tyskerne var til større fordel for Norge
enn Tyskland, var det samarbeidet tilbørlig, og motsatt.
I Haagreglementet,
ratifisert av Norge i 1907, står det under Overgivelse, Kap.IV artikkel 35:
”Kapitulasjon innebærer krigens opphør”.
I følge
Regjeringsadvokaten Kristen Johansen i 1940 gir Haagkonvensjonen art.43 og
45
okkupasjonsmyndigheten
all den administrative myndighet som normalt tilkommer landets regjering.
Folkerettseksperten Oppenheim skrev: ”Effektiv okkupasjon er
krigsslutt hvis ikke den tapende armé går over til alliert
land. At det fordrevne overhode for den overvunne stat protesterer og
fastholder sine rettigheter, har likeså liten betydning som mulige
protester fra nøytrale staters side. Slike protester kan muligens
få politisk betydning for fremtiden. Rettslig sett er de betydningsløse.
Carl August
Fleischer s.181 i sin ”Hovedpunkter i Folkeretten” :”Det
alminnelige synspunkt i folkeretten er at okkupasjonsmakten anerkjennes som
den faktiske innehaver av
statsmyndigheten i et område. Okkupasjonsmakten skal
derfor utøve de tiltak som er nødvendige fordi de
ordinære myndigheter er satt ut av spill.”
Frede Castberg i
”Folkerett” (1937) s.190: ”Krigen kan også
opphøre ved at den rent faktisk ebber ut, idet fiendtlighetene
innstilles. At det da ikke blir sluttet en fredstraktat, kan ganske visst
ikke betraktes som normalt, men det kan ikke medføre at
krigstilstanden anses for å vare ubegrenset, uansett den faktiske
situasjon.”
Norge opphevet den angivelige
krigstilstanden med Tyskland 13.7.1951.
52.
Vennetreff 13. april 2013
På Vennetreff 13.4 mintes
vi vår kontaktperson Per Tomter, som døde få dager etter
at han var på Vennetreff 12.1.2013. Han var kunnskapsrik og klok. I
begravelsen fikk jeg enda mer forståelse av hvor dyktig han var
på sitt fagfelt matematikk. Han var professor ved Universitetet i
Oslo.
Rolf Müller ble valgt til ny
kontaktperson ved akklamasjon.
Ingeborg Solbrekken fortalte om Marta Steinsvik, som hun har skrevet
biografien ”Kors og kårde” om. Hun fortalte at 200
hadde vært på lanseringen. Men dagen etter skrev Ulf
Andenæs i Aftenposten og advarte mot Marta Steinsvik som hadde spredd
antisemittisme og utbredt ”Sions Vises Protokoller”, uten at
han nevnte hennes anklager mot det norske samfunnet i etterkrigstiden.
Det
virker som om man mener at mennesker enten bare kan ha rett, eller bare ta
feil. Derfor tar man ikke opp de temaene der hun hadde rett. I tidsskriftet
Prosa sto at det norske samfunn ikke er modent til å forholde seg til
et menneske som Marta Steinsvik. Dette er fortsatt levende konflikter, som
folk ikke vil ta opp. Konfliktene er aktuelle, men sementerte. Hun
hadde beundringsverdig mot. Hun bøyde seg ikke for ytre autoriteter.
Hun hadde en trygg selvtillit fra barndommen.
Hun tapte
sosial anseelse da en ekteskapskonflikt innbragte henne et opphold på
Gaustad og en psykiatrisk diagnose. Det satte henne fri. Hun angrep
de tyngste autoriteter i landet. Hun angrep den katolske kirke for usunt
forhold til sex, og vant i to injuriesaker i mellomkrigstiden. Det var
kanskje derfor justisminister O.C.Gundersen
ikke ville anklage henne for injurier. De hadde brynt seg på henne
før, med lite hell. Justisministeren sa at han ”ikke syntes
det var verdig”, og at ”Frimodige ytringer” ikke var verd
papiret det var skrevet på. Likevel kom boken i et opplag på
20 000.
Sannsynligvis
var det Marta Steinsvik skrev om forholdende for de rettsforfulgte i
etterkrigstiden, ikke bare sant, men toppen av isfjellet.
Helsedirektør Karl Evang mente at Marta Steinsvik var den eneste som
ikke burde komme inn under ytringsfriheten.
Til biskop
Berggrav skrev hun at Isfronten ikke var av Gud, men av djevelen. Kirkens
kall var ikke å redde Norge, med medmennesker.
Men boken
er ikke med i innkjøpsordningen til bibliotekene. Les om boken
51. Vennetreff 11. januar 2013
Dagen
før Vennetreffet ble det meldt sykdomsforfall
fra foredragsholderen. Vi hadde likevel et hyggelig og interessant
møte. Rolv Olsen holdt sitt foredrag ”Rettsoppgjøret-
Hevn, Jus eller Politikk” som han hadde holdt
på ”Speaker`s
Corner” i Hamar mandag 27.august 2012.
Der
fortalte han om sin familiebakgrunn, og om de som ikke ble dømt i
etterkrigsoppgjøret. Særlig la han vekt på opplysninger
om hva slags vedtak som ble fattet på Elverum 9.4.1940, og hva som
ikke kunne vedtas i følge §17 i
Grunnloven. Det gjaldt ikke minst straffelover. Dessuten behandlet han
Kapitulasjonsavtalen av 1940, og hvilke konsekvenser kapitulasjonen
medførte.
Les foredraget
50.
Vennetreff 30.september 2012
På forrige møte
møtte vi biskop Tor Singsås fra Nidaros, etterfølger
etter biskop Tor Wagle. Biskop Wagle møtte oss 30.9. 2000. På
Bots- og bededag i 1999 ba Nidarosprestene: Vi ber for dem som er rammet av fortielse og
fordømmelse. Vi ber for alle dem som etter krigen er blitt
utstøtt av kirke og samfunn. I dag legger vi fram for deg vår
unnfallenhet og våre svik overfor «tyskerbarna» og barna
til NS-folk. Bispemøtet kom også
med en uttalelse om krigsbarna og kirken 14.12.1999. Siden skjedde det ikke mer
før møtet på Grosås i
juni 2012, der biskop Helga Haugland Byfuglien
deltok.
To dager
etter Vennetreffet med biskop Singsås 13.10.2012, var det på ny
bispemøte. Biskop Singsås forteller at han fant møtet
med oss viktig og interessant, og det ble samtalt om NS-barn i
bispemøtet, der de ville legge vekt på vedtaket fra 1999, der
det står: Mange NS-barn kan fortelle om opprørende urett som
de har vært gjenstand for. Bispemøtet vil dypt beklage den
overlast som disse barna har lidd, og vil sterkt oppfordre til at personer
og institusjoner som vet eller blir oppmerksom på at de har bidratt
til slik urett, forsøker å gjøre den god igjen.
Bispemøtet må med sorg erkjenne at heller ikke kirken alltid
var den støtte for disse barna som den skulle ha vært.
Bispemøtet ser gjerne at det blir mest mulig åpenhet om slike
saker, for at vi alle kan dra lærdom av det som er skjedd, og
være på vakt slik at ingen i fremtiden skal måtte
tåle slik trakassering og uverdig behandling.” Hver biskop tar
ansvar for å løfte fram saken i sitt bispedømme. Biskop
Singsås har alt hatt temaet opp på et prestemøte i
bispedømmet siste uke i oktober. De samtalte bl.a. om forkynnelsen
på 8.mai og 17.mai, som ofte har vært "seierherrenes"
dager, og som mange av den grunn har opplevd som meget vanskelige dager for
seg og sine. Biskopen har henstilt til stor oppmerksomhet fra prestenes
side overfor den vonde og uverdige behandling som mange NS-barn er blitt
utsatt for gjennom sitt liv.
49. Vennetreff 28. april 2012
Dagen
før Vennetreffet 28.4. ble det meldt sykdomsforfall fra
foredragsholderen. Vi hadde likevel et interessant møte ute i solen.
Et tema var solkorset/Olavskorset inspirert
av Morten Borgersens bok. Et annet var Baard Borges doktordisputas. I
anledning av at Geir Ove Kvalheim står for retten mistenkt for
forfalskninger og bedragerier, gjennomgikk Rolv Olsen det manuskriptet om
”Rettsoppgjøret hevn, jus eller politikk” som Kvalheim
laget i samarbeid med Knut Baardseth. Rolv Olsen var selv til stede da
Kvalheim presenterte manuskriptet, og flere frontkjempere
tegnet seg for 100 000 i støtte hver i håp om at dette
skulle bli et fjernsynsprogram på NRK.
Rolv
Olsen ble enstemmig bekreftet i sitt verv som kontaktperson.
48
Vennetreff 14. januar 2012
Vårt tradisjonelle JULEVENNETREFF var
lørdag 14.1.2012 i Skien. Det var fullt hus. Karoline Grindaker
fortalte om dokumentarfilmen "SJU KAMMERS-Frontsøstrene"
sammen med Hilde K. Kjøs. Den fikk positiv omtale på
filmfestivalen i Haugesund og i ”Mørkets opplevelser”
på NRK 2. Filmen ble vist på NRK som ”Fakta på
lørdag” 8.10.2011. Da skulle følgende tekst ha kommet i
forkant av filmen. Hun var lei for at den var dessverre uleselig:
”Under andre verdenskrig reiste 450 norske kvinner ut til krigssonene
med Røde Kors merket på armen. Mange av disse jentene
var bare atten år. Disse kvinnene blir kalt Frontsøstrene.
Etter
krigen ble Frontsøstrene utsatt for et av de strengeste krigsoppgjørene
i Europa. Sammen med 50 000 andre nordmenn ble de dømt for
landssvik. Dette til tross for protester fra blant annet det Internasjonale
Røde Kors. Frontsøstrene ble satt i fengsel, fikk straffer i
form av bøter og inndragelse av lønn, og ble fradømt borgerrettigheter.
De fleste opplevde offentlig fordømmelse.
Kvinnene
i dokumentarfilmen SJU KAMMERS reiste ut med et ønske om å
hjelpe - et valg som skulle føre til at de ble assosiert med noen av
de mest grusomme handlingene i det tjuende århundret. Vi møter
seks kvinner som mot slutten av livet, endelig tør å fortelle
sin historie. I en nær og vár
skildring snakker frontsøstrene for første gang.”
Karoline
Grindaker fortalte godt om sitt engasjement for frontsøstrene. Det
ble livlig samtale, og filmen fikk både positiv og negativ kritikk av
frontsøsterbarn og andre.
47 Vennetreff 17.september 2011
Vennetreff
feiret 15-års jubileum lørdag 17.9. i Oslo.
Vi hadde
en skikkelig fest, med et flott langbord, dekket til 20. Bordet var dekket
med sølvkandelabre, blomsteroppsatser og elegant dekketøy,
glass og bestikk. Biff Stroganoff gikk ned
på høykant. Vi rakk å fornye gamle bekjentskap.
Noen var
også nye i fellesskapet vårt. Blant dem var Karin Margaret Woll. Hun er NS-barn, født i 1934, og var foreldreløs fra hun
var 11 til hun var 14 år. Faren kom hjem i 1950. Representanter for
myndighetene tok fra henne mat og penger, men ved å rømme da
de truet med å sende henne på barnehjem, klarte hun å
redde huset. Hun har beskrevet og dokumentert sin historie med for det
meste sensurerte brev i boken ”Det gamle loftet”. Likevel mente
hun at hun hadde vært heldig etter at hun hadde hørt historien
til andre som var der.
Heinz-Georg
Windingstad holdt en
inspirert tale for dagen.
46 Vennetreff. Referat fra møte i mai 2011
Les referatet
45.
Vennetreff. Referat fra Julevennetreff 8.1.2011:
Vi hadde et stemningsfullt og
hyggelig møte med Ingerid Hagen som fortalte om sin bok
"Oppgjørets time" og reaksjonene på den.
Hva overrasket meg i mitt arbeid
med krigs/okkupasjonshistorien? Hvordan var reaksjonene på boken
«Oppgjørets time?»
Ingerid Hagen hadde i
utgangspunktet den vanlige oppfatningen om tiden 1940-45 i Norge og om
etterkrigsoppgjøret.
Så skrev hun Norsk Hydros krigshistorie som hovedfagsoppgave. Da hun
oppdaget at Norsk Hydro frivillig samarbeidet med okkupasjonsmakten og IG Farben allerede mens kampene foregikk i Norge i 1940,
ikke minst om det senere krigsviktige prosjektet «Nordisk
Lettmetall», oppdaget hun at ikke alt var slik hun hadde trodd. Hydro
inngikk allerede sommeren 1940 kontrakter med tyskerne som skulle gjelde 10
år frem i tid. Hydro ga også et bidrag til Nasjonal Samling
på kr.25 000 høsten 1940.
Helt frem
til 1942 sendte Hydro sine arbeidere, teknikere og ingeniører
på månedslange studieturer til Tyskland for å studere
lettmetallanleggene ved IG Farbens fabrikker i Bitterfeld og Aken. Senere
tok Norsk Hydro i bruk krigsfanger som arbeidskraft.
Så
laget hun filmen om Lingemannen, offiseren og
historikeren Svein Blindheim. Han hadde stor respekt for sin overordnede,
Milorg-sjefen i Oslo major O. H. Langeland, og mente i likhet med ham at Nygaardsvoldregjeringen burde vært stilt for
riksrett. Ingerid Hagen fikk også høre om Martha Steinsvik som
hadde utgitt boken ”Frimodige ytringer” i 1946. I boken
avslørte hun at det hadde foregått overgrep og mishandling av
landssvikfanger etter frigjøringen. I utgangspunktet var Hagen
skeptisk til Steinsvik, men så fant hun et stort materiale i
Riksarkivet etter granskningen av boken hennes og som ingen hadde
undersøkt før. Hun fant også et brev fengselsoverlege
Jon Leikvam hadde sendt Stortingets
justiskomité om at landssvikfanger bl.a. ble utsatt for pinlige
forhør.
I papirene
i Riksarkivet ble det i stor grad bekreftet at det hadde foregått
utstrakt mishandling og overgrep mot landssvikfanger. De skyldige
fikk om i det hele tatt, små og betingede straffer.
Etterkrigsoppgjøret
ble planlagt i eksil. Landssvikanordningen var særlig kontroversiell
i eksilmiljøet. Eksilmyndighetene visste at 30-40 000 kom til
å bli straffeforfulgt. Og Norge hadde 2000 fengselsplasser i 1945.
Landsvikanordningens fedre var Jens Christian Hauge,
Erik Solem og Sven Arntzen. Ingen av dem var eksperter i strafferett og
kriminalomsorg. Jon Skeie, som var professor i strafferett advarte og sa at
Landsvikanordningen var Grunnlovsstridig,
straffelovene gitt i 1902 var gode nok, men ham ville ingen høre
på i 1945. Resultatet ble at Norge fikk vest-Europas
største krigsoppgjør. Oppgjøret var svært
omstridt, ikke minst blant jurister etter krigen.
Ca. 30
000 ble arrestert i løpet av 2 måneder. Mens de store
krigsprofitørene gikk fri ble nærmere 30 000 straffet
utelukkende for sitt medlemskap i Nasjonal Samling. De færreste av
disse fikk saken sin for retten. 386 NSUF-medlemmer i alderen 14-18
år og 8 under 14 fikk påtaleunnlatelse, men ble stående i
strafferegisteret. NSUF var en barneorganisasjon og upolitisk,
nærmest en slags speiderbevegelse.
Ingerid
Hagen syntes presentasjonen av boken «Oppgjørets time»
var gått bra. Men det var svært få historikere som hadde
vært villige til å kommentere boken, selv om de ble oppfordret
til det av VG!
Vi møttes i Oslo i hjemmet
til en av oss. Det var deilig sol ute i hagen. Inger Cecilie Stridsklev var
den av de tre kontaktpersonene som enstemmig i følge statuttene ble
bekreftet i vervet for de neste tre år.
Nina Kroglund refererte fra sin undersøkelse om
hvilke motiver medlemmer av Nasjonal Samling, frontkjempere og
frontsøstre hadde for å melde seg.
42.Vennetreff i Skien 09.01.2010
Forrige møte var
julemøtet 9.1.2010. Frank M. Rossavik
skrev boken ”Det niende barnet - NS-ordførerens jødiske
sønn”. Edgar Brichta født i
1930 kom til Norge fra Slovakia med Nansenhjelpen
i 1939. Pleiefaren ble medlem av Nasjonal Samling og ordfører i
Laksevåg.
Etter krigen reiste Edgar tilbake
til Slovakia i forgjeves leting etter sine foreldre og søster. Da
han derpå hadde behov for noen til å ta imot ham og garantere
for ham i Norge, svarte de han hadde hatt kontakt med i Nansenhjelpen
nei til å sørge for at han fikk ny innreisetillatelse i Norge.
Bare NS-familien ønsket ham velkommen hjem. Han slapp ut 14 dager
før jernteppet lukket seg.
Forsoningskonferansen
i Kristiansand var like ensidig som i den i Narvik i 2002. Alle 18
foredragsholdere forsvarte forskjellige nyanser av den ene, tillatte
oppfatningen. Den minst ensidige av dem, var den eneste virkelige
krigshelten som var der: Svein Blindheim. Det var mulighet for til sammen
10-15 2-3 minutters kommentarer til innleggene, aldri mer enn 3 for hvert
innlegg.
Det var
ikke lagt til rette for en dialog som skulle ta igjen for 70 års
manglende kommunikasjon. Etter innlegget til Inger Cecilie Stridsklev var
det applaus, kanskje fordi folk ikke oppfattet det som ble sagt.
Morris Farhi syntes likevel å ha oppfattet det. Han
traff i sitt foredrag godt beskrivelsen av den offisielle historien
fremstilt av Skodvin. Og etter en Sannhetskommisjon som i Sør-Afrika
der alle parter kom til orde, og selv en helt som Winnie Mandela kunne straffes,
ville det kanskje vært mulig med forsoning og glemsel i Norge
også.
40. Vennetreff var i Oslo
9.5.2009. Foredragsholder var Christian Schlüter. Han er klinisk
psykolog, og har vært med å skrive boken Selvets mysterier, der
personene i Hamsuns Mysterier blir analysert. Han er leder for Hamsunselskapet i Oslo og opplevde reaksjonene da han
ville ha døpt Plata om til Knut Hamsuns plass. Den 8.12.08 holdt han
foredraget Psykologiske (gruppe-)prosesser og samfunnsmessige utfordringer
i ettertidens møte med Knut Hamsun i seminaret Den kompliserte arven
på Litteraturhuset om Geirr Tveitt og Knut Hamsun.
Hans tema var Arven etter Hamsun.
Han spurte hvordan det kunne være så betent å ville hedre
Hamsun. Han har forsøkt å forklare hvordan de samme
holdningene har holdt seg i over 60 år.
Så avholdt vi ny rettssak.
Christian Schlüter var samvittighetsfull, men ikke entusiastisk i
rollen som aktor. Knut Hamsun leste sin tale fra Herredsretten i Grimstad,
og han ble forsvart av en av oss. Det var et forsvarsvitne. Hamsun ble
frikjent.
Det 13.
tradisjonelle julevennetreff og 39. Vennetreff
Foredragsholder: Jørn Liebezeit. Tema: Er
forsoning mulig?
Jørn
Liebezeit er både NS-barn og krigsbarn,
sønn av en tysk soldat og en norsk frontsøster. Han er
utdannet Sivilingeniør, men har etter hvert utdannet seg til
familieterapeut. Han mener at Veilederens oppgave er å hjelpe
klienten med å finne sine egne individuelle svar. Gjennom studier i
mange forskjellige land har han tilegnet seg en flerkulturell, tverrfaglig
og helhetlig forståelse av menneskers liv. Han er opptatt av en
empatisk/medfølende holdning. både til oss selv, hverandre og
til våre omgivelser.
Vi
så utstillingen, som var like ensidig som Quislingutstillingen
i Skien. Claudia Lenz fortalte fra den
undersøkelsen hun har deltatt i om hvordan historien om 2.
Verdenskrig blir fortalt gjennom 3 generasjoner i flere land i Europa. Som
vanlig ble det for lite tid til samtale. I boken om undersøkelsen (Der Krieg
der Erinnerung) står det om
dronningen av Holland at hun ikke ble heltinne av å dra til England
da hennes land var hærtatt, men at det ble oppfattet som om hun hadde
latt folket i stikken. I det tidligere Jugoslavia ble ikke partisanene
lenger ansett som helter, men som brutale kriminelle på grunn av hva
de gjorde mot sivilbefolkningen. I Norge understreket besteforeldre med
NS-bakgrunn sitt positive forhold til jøder, mens besteforeldre som
ikke var NS, påsto at de overhodet ikke hadde noe forhold til
jøder.
Foredraget
til Claudia Lenz, i anledning dette møte :
http://www.nb.no/content/download/4197/28043/version/1/file/090226_Lenz.pdf
Foredragsholder var Arvid Bryne.
Han ga i 2007 ut boken Vi
sloss for Norge, med intervjuer av frontkjemper Bjørn Østring og Lingemann
Svein Blindheim. Vi hadde gleden av å besøke Svein Blindheim i
mai 2006. Som mange andre virkelig gode nordmenn er han blitt dømt
for å ha sagt sannheten.Boken
ble heftig debattert. En del har fortsatt problemer med å tåle
at mennesker som er dømt for sine meninger skal få komme
usensurert til orde i Norge. Arvid Bryne var forskrekket over reaksjonen,
og over mangelen på vilje til dialog og forsoning i det norske
samfunnet.
36. Vennetreff og 12 Julevennetreff, Skien 12.1.08
Vi fikk
besøk av museumspedagog Hilde Fiskum. Hun fikk ansvaret for Quislingutstillingen etter at den tidligere
museumsdirektøren som hadde idéen til utstillingen flyttet. Quislingutstillingen i Skien åpnet i mai 2007.
Den sto også sommeren 2008 og var godt besøkt. Utstillingen
var planlagt siden 1999. De opprinnelige planene om likeverdig å vise
både Quislings tilhengeres og motstanderes oppfatning av ham vakte
store protester. Det endte med at utstillingen tilfredsstilte bare den ene
part, slike som leder av Hjemmefrontmuséet
Arnfinn Moland og Gunnar Sønsteby, som begge er imot en forsoning
som boken Vi sloss
for Norge beskriver.
Møte 15. september 2007 foregikk på biblioteket i Hamar. Der
møtte vi Trond Tendø Jacobsen,
sønn til lyrikeren Rolf Jacobsen. Han trodde han kjente sin far,
helt til han etter farens død fant en brevsamling, mest med farens,
men også med morens brev fra krigs- okkupasjons- og etterkrigstid.
Først da forsto han hvor vanskelig særlig etterkrigstiden
hadde vært for foreldrene. Faren kalte tiden 1945-62 for
”pakistanertiden”; han følte seg som fremmedarbeider i
eget land. Det som berget foreldrene gjennom denne tiden, var
kjærligheten til hverandre, og for farens del å finne et hjem i
den katolske kirken. Trond Tendø Jacobsen
leste gripende avsnitt fra sin bok ”Kjente jeg deg”, som
inneholder disse brevene, dagboknotater fra faren og enkelte dikt. Den
forteller også om Tronds, sønnens, egne erfaringer og
refleksjoner.
34. Vennetreff. Bærum 12.05.2007
Møte
12. mai 2007 foregikk hjemme hos Svein Blindheim, som villig fortalte om 90
års erfaringer i fred og krig, også som dissident i
etterkrigs-Norge. Se referat: Her.
Vår
gjest var forfatteren Turid Nystøl Rian,
som fortalte om sin bok «Far elsker Fedrelandet». Se omtale av
boken.
Ikke noe formelt
Vennetreff, men vår deltakelse i konferansen «Frigjøring
og forsoning etter krig og flukt». Se referat fra konferansen.
For
første gang ble det arrangert et Vennetreff nordenfjells. Emnet var
forholdet mellom den norske kirke og NS-barn. Møtet kan betraktes
som en oppfølger av møtet 30. september 2000 i Oslo, der
Nidaros-biskopen Finn Wagle var vår gjest. Denne gangen var kirkens
representant Knut Kittelsaa, Sokneprest i
Bakklandet menighet i Trondheim. Samtalen og meningsutvekslingen ble
interessant, ikke minst fordi det blant våre vennetreffere var stor sakkyndighet , internasjonal orientering og kjennskap
til andre kirkesamfunn. Kittelsaa har skrevet en
rapport til biskopen, som blir kommentert av Dordi Skuggevik Tande og Inger
Cecilie Stridsklev
Heinz Georg Windingstad
kåserte på sin vanlige levende og inspirerte måte om
begivenhetene omkring 8. mai 1945.
Vår
gjest var Liv Mørland. Hun har tidligere vært ansatt ved
Stiftelsen Arkivet i Kristiansand, og var med og arrangerte konferansen om
«Krigens barn» 8. og 9. mai 2003. I den senere tiden har hun
drevet med «samtalegrupper» der deltakerne bærer på
vonde opplevelser, etter krig eller flukt. Resultatet er bl.a. hennes bok
«Skal vi snakke om det» (Hertervig
Forlag 2005). En kort omtale av boken.
Vår gjest 17. september,
Jørn Liebezeit, er en forholdsvis ung
mann, men er likevel sønn av en tysk okkupasjonssoldat og en norsk
frontsøster. Han er utdannet ingeniør, men skiftet til
psykologi, og driver nå med «familieterapi» utviklet av
den tyske filosof og terapeut Bert Hellinger (f. 1925).
Fra Tyskland er kjent en spesiell
«generasjonskløft». Den eldre generasjonen opplevde
krigen, ved fronten eller i byer som ble bombet i stykker, etterpå
voldtekter, plyndring, sult og savn, og så til slutt den travle
perioden med gjenoppbygging. Den generasjonen som er født etter
krigen, de såkalte 68-erne, har fått en korrekt oppdragelse i
skolene og er proppet full med konsentrasjonsleirer,
jødeforfølgelser og lignende, ting som lå fjernt fra
hverdagen til de fleste tyskere. – Problemstillingen er velkjent for
mange i Vennetreff. En retning mener at vi bør velge minste
motstands vei og akseptere «68-versjonen» av historien. Andre
mener at hvis vi underkaster oss statsmaktenes historieskrivning og
propaganda, skapes det bare nye traumer. En representant for denne
retningen er Roar Henriksen, som på møtet lanserte sin nye bok
Brennpunkt egroN.
På denne historiske dato
var det en av våre egne som kåserte: Heinz Georg Windingstad. Emnet var norsk
nøytralitetspolitikk fra 1905 og framover. Klikk her for et kort referat .
NS-barnet
Ivar Westerbotn, som er bosatt på Gran
Canaria, har laget flere hjemmevideoer, der han dels forteller om sin
familie, dels gjør rede for historiske forhold. Noe av dette ble
vist under julemøtet.
Vår gjest denne gangen var
forfatteren Gerd Brantenberg, som fortalte og leste fra sin bok «Landssvikersken. Kvinne mellom to land». En av
deltakerne har skrevet ned sine inntrykk.
24. vennetreff. Oslo 08.05. 2004
Vår gjest var Per Kleppe,
tidligere Arbeiderpartipolitiker og statsråd. Han har nettopp gitt ut
sin selvbiografi «Kleppepakke», der han bl.a. forteller om
hvordan hans familie ble rammet av krigen og av landssvikoppgjøret
etterpå. Begge hans foreldre ble straffet, og hans eneste bror falt
på Østfronten. Faren hørte forresten til den lille,
eksklusive gruppen som ble fengslet både av tyskerne og
hjemmefronten. Interesserte kan lese mer om dette i den første delen
av boken.
Flere nye
ansikter. Vår gjest var forfatteren Anders Bye, som fortalte og leste
fra sin bok «Ute». Noen betrakninger
her.
Annonsert foredragsholder Hans
Joachim Schilde satt fast i Burma pga politiske forhold, og hadde lovlig forfall. I
stedet ble det frie diskusjoner, med utgangspunkt i konferansen i
Kristiansand 8. og 9. mai. Det var også stor interesse for Terje
Emberlands bok med tittelen «Religion og rase», som belyser
1920- og 1930-årene fra en uvant vinkel. Historieinteressen blant
Vennetrefferne er levende og lar seg ikke stanse.
8. og 9 mai arrangerte Stiftelsen Arkivet en konferanse med
tittelen: «Det kunne ha vært meg … Krigens barn –
merkelapper, identitet og muligheter.» Den hadde stor oppslutning,
særlig fra såkalte «tyskerunger», men også
fra NS-barn og barn fra nyere konfliktområder. En deltaker har
skrevet ned sine inntrykk. Klikk her.
Etter at
den offisielle konferansen var avsluttet, holdt Vennetreff et eget
møte, der Johnny Haugen fra Evje orienterte om sin
undersøkelse om NS-folk og motstandsfolk i Agderfylkene. Det ble en
livlig diskusjon, eller rettere sagt samtale, både om Haugens arbeide og om emner som var berørt på
konferansen.
Annonsert
gjest Hans Joachim Schilde fikk forfall i siste
øyeblikk. I egne rekker har Vennetreff kompetente folk med mange
opplevelser som det er verd å berette om. Denne gangen ble det Roar
Henriksen, gift med et NS-barn, som trådte til og kåserte om
liv og levnet i Langesund. Han har bl.a, skrevet
boken «Onde dager. Rapport uten trynetillegg» (Falckenberg Forlag AS, 1993) med et senere tillegg
«Stigma». En sak vel verd et studium for de av oss som er
samfunnsinteresserte og vil ha innsikt i hvordan samspillet mellom
skattemyndigheter, trygdeetat, kommunale vesen, naboer etc. kan virke når
alt skjærer seg. Henriksen mente at det var hustruens NS-bakgrunn som
lå bak trakasseringen av hans familie, selv om saken er sammensatt
med en rekke medvirkende faktorer.
Baard H. Borge var vår
gjest, og fortalte om arbeidet med boken «De kalte oss
naziyngel». Vi har dessverre ikke noe referat, men en av deltakerene har skrevet ned noen av sine inntrykk.
Klikk her
Anton Smith-Meyer hadde anledning
til å komme denne gangen, og holdt et inspirerende kåseri. Les
et kort referat fra møtet .
En
20-åring som kom seg over til England i 1941 langs en lang og
kronglete vei. Marineoffiser i Murmanskfart, senere karriere i norsk
offentlig tjeneste. Far som ble medlem av NS og dømt etter krigen.
Denne person vil fortelle om sine opplevelser og erfaringer på
julemøtet.
Når
man er over 80 år, kan man ha gode grunner for å melde forfall.
Annonsert kåsør kom ikke, men det ble likevel et vellykket,
uformelt møte i hyggelige omgivelser.
Fellesmøte
med representanter for Romanifolkets Landsforening og Krigsbarnforeningen
Lebensborn. Leif Bodin Larsen kåserte om om skjebnen til de 1800 til 30 000 taterne i Norge, og
han hadde også sørget for litt «tatermusikk».
Les et kort referat fra møtet .
Brennpunkt-reporter Ole Jan
Larsen fortalte om hva han lærte av å lage programmet om
NS-barn, sendt på NRK 31. oktober 2000. Les et kort referat fra
møtet.
13 01 2001
Bjørg
Jacobsson innledet til samtale om hva vi har lært av å
være NS-barn. Les foredraget i litt forkortet versjon.
På bots- og bededag i
Nidaros i 1999 var følgende med i kirkebønnen:
Vi ber for dem som er rammet av fortielse
og fordømmelse. Vi ber for alle dem som etter krigen er blitt
utstøtt av kirke og samfunn. Idag legger
vi fram for deg vår unnfallenhet og våre svik overfor
«tyskerbarna» og barna til NS-folk.
Etter denne kirkebønnen
tok vi kontakt med Biskop i Nidaros Finn Wagle. Senere ba hele
bispekollegiet oss om tilgivelse.
Biskop Wagle fikk den dialog han
ønsket med oss, og fikk høre om en del NS-barns erfaringer
med Kirken. Han har også lovet å imøtegå oss hvis
han er uenig med noen av oss. Gjør han det, vil kanskje den dialogen
som ble brutt før biskopen ble født i 1941 kunne gjenopptas?
Foredragsholderen var
Bjørn Westlie, journalist i «Dagens Næringsliv».
Det var han som tok opp jødebosaken. Han
har både skrevet bok om rasehygiene/genehygiene
og «Maktens ansikt» om Jens Christian Hauge. Han har også
skrevet om taterne.
Bjørn Westlies tema var:
Å leve med fedrenes synder,
og å bære skammen uten bitterhet.
Foredragsholderen
var Rolv Olsen som spurte:
Rettsoppgjøret;
var det rettferdig?
Da så vi
«Skammen» av Bergljot Hobæk Haff iscenesatt av Morten
Borgersen på Nationaltheateret.
«Skammen» handler om
NS-barnet Idun fra hun er 7 år til hun var over 60 år.
Hovedrolleinnehaveren Anne Krigsvoll som bar hele stykket fikk Heddaprisen
for årets beste kvinnelige skuespillerprestasjon. Det fortjente hun!
Foredragsholderen var Morten
Borgersen.
Det var han som satte opp
«Skammen» av Bergljot Hobæk Haff på
Nasjonalteatret.
Han fortalte hvilke tanker han
hadde gjort seg om boken, og bakgrunnen for at han satte opp dette stykket
som gikk for fulle hus i over et år.
Foredragsholderen
var Margrethe Yri. Hun fortalte om Rigstula. Det er kanskje Norges eldste fortelling. Den
gir en forklaring på hvorfor det er forskjell på folk.
Førstelektor Baard H.
Borge fra Høgskolen i Harstad orienterte om sin undersøkelse
som skal omfatte barna til dem som ble straffet etter 2. Verdenskrig i
Norge, Danmark og Holland. Vi samarbeider med ham om å sende ut spørreskjemaer.
Se hans artikkel «Naziyngel på nasjonaldagen».
Da den bebudede foredragsholderen
meldte forfall, ble temaet for møtet 21.3.98 i Asker Inger Cecilie Stridsklevs bok «M/S Theklas
himmelferd». Den handler om bakgrunnen for den hittil eneste
gudstjeneste i Norge med både protestantisk, katolsk og jødisk
prest 1.9.1995. Det var 50 år etter en ulykke der en tysk elvelekter
gikk i luften utenfor Florø med et sivilt tysk skipsmannskap
på 6, tolv nordmenn, derav 10 varetektsfanger, og en engelsk
underoffiser som var jøde. Hun fortalte særlig, og mer enn det
som står i boken, om to søskenpar. Det ene søskenparet
tok feil sammen med sine omgivelser da de trodde de var NS-barn. Det andre
søskenparet, på to og fire år var NS-barn. Alle fire
opplevde ikke bare å miste sin far i ulykken, de ble også
fratatt retten til å minnes ham.
Bortsett fra de to
dødsannonsene satt inn av de pårørende til de to fra
Bergen, var denne ulykken aldri nevnt i Bergens Tidende før
31.7.1998.
Se omtale om boken på http://www.snohetta.no/Forfattarar/Inger_Cecile.htm
Jarl Eik
fortalte om sin nettopp fullførte hovedfagsoppgave som heter:
«Hva skjedde med krigstapernes barn». Han vektla vanskelighetene
NS-barn har hatt i skolen, og hvilke ønsker NS-barn har for
fremtiden.
Tema var:
Hvilken glede og nytte kan
NS-barn ha av hverandre?
Temaet
var:
NS-BARN
OG HISTORIEN OM JØDEUTRYDDELSEN
Temaet
var inspirert av konferansen i Berlin 26. og 27.1.1997, der 450
representanter for 2.generasjon fra mange sider etter andre verdenskrig
møttes.
Konferansen
skulle diskutere kommunikasjonen om historien oss imellom og til
generasjonene før og etter oss. Særlig i fokus var drapene
på jødene.
Vi tok
opp hvordan det har virket på oss å bli holdt ansvarlig
på massemord på jøder som stort sett foregikk før
vi ble født. Nikolai Jevanord og Inger
Cecilie Stridsklev orienterte og innledet til samtale om temaet. Se
Stridsklevs innlegg her.
Grunnet
ville protester på møtet i Arendal mot ikke å
møtes igjen før om etter halvt år, tok vi opp igjen
tradisjonen med julefest for NS-barn i Skien. Dette var kun et hyggelig
juleselskap uten noe foredrag.
Den som
kanskje var den første til å fortelle om sin bakgrunn som
NS-barn i en bok, var Aasmund Haugen i boken «Oss menneskeforaktere
imellom» i 1977. Han innledet til samtale om emnet:
NS-barn,
vi hjemløse som måtte velge mellom samfunnet og våre
foreldre.
Vi var
som vanlig flere enn 10.
|