Referater fra Vennetreff

 

 

Hjem

Nyheter

Bøker

Avisartikler

 

Om Vennetreff

Referater

Filmer

Lydopptak

 

 

 

64. Vennetreff  -  Oslo 22.4.2017

 

Inger Cecilie Stridsklev ble gjenvalgt som kontaktperson etter statuttene. Foredragsholder var Nina Drolsum Kroglund, som har gitt ut boken ”Hagelin, Quislings høyre hånd”. Hun understreket til å begynne med at uten Hagelin med hans gode forbindelser til sentrale personer i Hitler-Tyskland som Raeder og Rosenberg var det tvilsomt om Quisling hadde møtt eller fått noen støtte av Hitler. Hagelin, som kom hjem til Norge i desember 1939 etter 40 år i Tyskland, utnyttet sine kontaktskapende evner også i Norge og hadde kontakt både med sosialminister Støstad og handelsminister Trygve Lie. Hagelin oppfattet ikke at regjeringen Nygaardsvold var nøytral i verdenskrigen som var brutt ut, men mer på alliert side. Hagelin informerte marineminister Raeder om forestående britisk invasjon i Norge både 15. og 28.3. 1940. Etter begge møtene satte Hitler fart i planene om invasjon i Norge, den 28.3. ble invasjonsdatoen satt til 9.4.  Kanskje var Hagelins opplysninger avgjørende for at tyskerne vant kappløpet om Norge.

Siden Quisling var dårlig i tysk, opptrådte Hagelin som hans tolk i møtene med Rosenberg, Raeder og Hitler. Det kan hende Hagelin vel så mye fremførte egne tanker som Quislings.

Sommeren 1940 sendte Terboven Quisling til Tyskland. Terboven ville at Jonas Lie skulle lede Nasjonal Samling i mellomtiden. Men den plassen tok Hagelin. Også medlemmer av Nasjonal Samling var skeptiske til Hagelin. De kjente ham ikke. Hagelin hadde oppsøkt Quisling i 1936 og hadde da meldt seg inn i Nasjonal Samling. Fra før var han medlem av NSDAP i Tyskland. I september 1940 ble Hagelin utnevnt av Terboven til Innenriksminister. Hagelin fortsatte som Innenriksminister i Quislings Nasjonale Regjering fra 1.2.1942, sammen med sin svoger, minister Irgens som var gift med hans søster. Hagelins forhold til Terboven og tyskerne ble stadig verre. Så lenge det ikke var inngått noen fredsavtale og tyskerne fortsatt sto i landet oppfattet han dem som fiender. Blant annet fikk Hagelin hindret at nordmenn ble utskrevet til arbeid i Tyskland. Han syntes ikke Quisling var bestemt nok overfor Terboven, og forholdet til Quisling ble dårligere. Hagelin ble avsatt høsten 1944 fordi han nektet å bistå tyskerne ved evakueringen av Finnmark.

Etter krigen ble han dømt til døden. Grunnen var ikke minst ansvaret han ble pålagt for jødenes skjebne. Selv mente han at det ville gått verre med jødene om ikke han hadde vært der.  Han mente at han hadde utvirket at Quisling fikk løslatt de jødiske menn som var over 65 år som ble arrestert i oktober 1942. Han hadde gitt mange erklæringer på at folk av jødisk herkomst var ariere, og hadde forhindret at halv- og kvartjøder ble arrestert. Han var selv kvartjøde, med jødisk morfar.

I diskusjonen ble det spurt om en grunn til at han måtte henrettes var at han hadde avslørt regjeringen Nygaardsvolds manglende nøytralitet vinteren/våren 1940.  Det ble også spurt om ikke også den norskgifte Hans Wilhelm Scheidt ga tyskerne opplysninger som førte til invasjonen. IC

 

63. Vennetreff  -  Julevennetreff i Skien 14.1.2017

 

Foredragsholderen kunne ikke komme pga sykdom i nær familie. I stedet fortalte Inger Cecilie Stridsklev om EN HENLAGT LANDSSVIKSAK OG ET GRAVSTED, et kapitel fra hennes familiehistorie; Hadde hun ikke hørt historien, ville hun ikke kommet på å søke etter grandtantens papirer i landssvikarkivet. Saken var på over 60 sider. På møtet kom det frem at også foreldre til falne frontkjempere hadde fått krav på hva deres døde sønn hadde skullet arve. I en annen familie hadde de måttet gå fra gården på grunn av erstatningskrav etter krigen. Dette selv om Grunnlovens § 104 sa at ”Jord- og boeslod kan i intet tilfelle forbrydes.”  Mange oppfatter det slik at de som fikk sakene henlagt, og i alle fall de som Les videre

 

62. Vennetreff - Første Vennetreff i Stavanger 19.11.2016

Dette ble et vellykket vennetreff, slik at det ble uttrykt ønsker om at dette skulle bli en årlig tradisjon. Foredragsholder var Anne Marie Waage som bor i Stavanger, og er en av de to søstrene bak boken ”12 brev Minner fra etterkrigsårene 1945-47”. Det henvises til referatet fra 20-årsjubileet. Hun betonte at hennes familie ikke hadde skadet noen. Moren var sekretær i en forening, mormor var sjef for sosialstyret. De fikk veldig strenge straffer.  All eiendom ble inndratt, og familien fikk 50 kr. i uken å leve for. Vi barna hjalp til så godt vi kunne. Jeg var stor pike på 8 år. Det var veldig mye mobbing. Jeg ble spyttet på i 17.mai-toget. NS-naboer var virkelige venner. De andre var onde. Andre fatter ikke hvordan vi hadde det. Vi følte oss elendige. Vi satt på en sten og jeg leste brevene fra mor som var fange på Bredtvedt høyt for min søster mens vi gråt. Jeg syntes aldri jeg kunne fortelle det til noen. Men da jeg sa det til han som ble min mann, sa han ”Hva gjør det?” ICS

Anne Marie Waage og søsteren omtalte også historien på forrige Vennetreff 24.9.2016: http://www.nsbarn.no/referater.htm  Se også: http://www.nsbarn.no/botolvbrev.htm

 

 

61.Vennetreff og 20-årsjubileum 24.9.2016

Det var stor kakefest med mange gode kaker hjemme hos en av oss.

Det var opprinnelig planlagt at tre NS-barn, to menn og en kvinne skulle fortelle sine historier. I stedet ble det perfekt kjønnsfordeling, med to menn og to kvinner, men vi hørte historiene til tre familier.

 

 

1.    Halvor Lognvik

 

Halvor Lognvik ble født i 1944 som sønn av lensmannen i Rauland. Det var bare lensmannen og en av hans søstre som var medlemmer av Nasjonal Samling i familien. Halvor sa at det kom beskjed fra London om å skyte en del NS-folk så folk skulle vite hvilken side de skulle stå på. Det var skutt en NS-mann på Hovinheia, ikke så langt fra Rauland i februar 1945.

Det var mye militær aktivitet i distriktet i forbindelse med tungtvannsaksjoner. I begynnelsen av mars fikk lensmannen besøk av Syverstad med beskjed om å holde seg lavt i terrenget. Det var mange slipp både her og der. Lensmannen brydde seg ikke stort om det likevel, og så ikke på det som vesentlig. Mange lensmenn var skutt.

Lørdag 10. mars 1945 kom en nabo og påsto det var funnet tjuvgods fra en forretning. Lensmannen kunne ikke nekte å bli med. Men han visste at budbringeren var i heimestyrkene og det var ingen der som ville unnlate å ta det de måtte finne. Så når han kom for å varsle og vise lensmannen hvor tjuvgodset befant seg visste lensmannen at her ligger noe under. Men hadde ikke mulighet før dagen etter, og i mellomtiden snakket han med broren.

Broren kom dagen etter for å høre gudstjenesten i radioen. En hjemmefrontkar kom. Lensmannen ble tatt med til en hytte, og måtte skrive et beroligende brev til sin kone om at han hadde gått i dekning på fjellet.

Men da lensmannen ikke kom tilbake, ble broren urolig. Han fant brorens tjenestevåpen, en Nagant og 5 skudd. Så fulgte han sporene, kom til hytta og fant flere par ski, deriblant brorens, utenfor.

Han gikk inn i gangen, og åpnet så døren til hovedrommet. Han stakk revolveren inn gjennom dørglytten og spurte: ”Hott e det som foregjeng her?” Ingen svarte, så han sa: ”Upp med hendane”, men Syverstad skjøt. Rommet var mørkt, og Johans som kom utenfra kunne bare se de forskjellige personene som skygger. Men han så glimtet fra skuddet som ble avfyrt, snudde revolveren mot glimtet og klemde på avtrekkeren. Syverstad falt etter det som senere viste seg å være et lungeskudd. Samtidig falt naboen, som satt ved siden av. Tronstad sto på gulvet. Det gjorde nok sterkt inntrykk med to skudd inne i det lille, halvmørke rommet. Tronstad sto midt i rommet rett framom døren mellom lensmannen og broren. Tronstad tok et skritt fram mot Syverstad og snudde seg mot Johans og sa ”Du har skutt han.” Så bykste han til og greip Johans om håndleddet på revolverhånden og de to begynte å slåss om revolveren.  Johans skjøt flere skudd mot Tronstad mens de sloss om revolveren. De ramla ut i det ytre rommet med Tronstad øverst og Johans under. Så fikk Johans klemt revolveren inn under kroppen på Tronstad og trakk av. Skuddet var dødelig, og kampen tok slutt.  Johans velta kroppen til side og plutselig sto det nok en mørk skygge over ham. Han retta revolveren opp mot brystkassa på skyggen og trakk av.. Men han hadde skutt revolveren tom og den slo mot et tomt kammer. Personen over han var lensmannen og hadde han hatt flere skudd ville han også drept broren.

Det var sannsynligvis Einar Skinnarland som ga sin svoger Syverstad et grovkalibret skudd i hodet så han døde. Så ble likene senket ned i et vann i nærheten. Tyskerne kom og hentet likene til Rauland. Deretter ble likene brent.

Siden fikk Halvor en engelsk lommekniv som var funnet ved Syrebekkstøylen.

Tyskerne tok Naganten, lensmannen fikk en Smith and Wesson og Johans fikk en Colt 45 automatpistol. Johans trente med den når han matet hestene kl. 6 om morgenen. 9.mai var lensmannen og kona av gårde i bryllup til konas søster i Flatdal, da Johans og faren skulle sette poteter. De hadde spurt naboen om sønnen ville hjelpe til å sette dem, og fått nei, så de to var alene.

For å arrestere onkel Johans kom 9 tungt bevæpnede menn. Lederen sto klar på en haug sammen med kjentmannen 100 meter unna, der han hadde oversikt. Resten lå i skjul. De sendte to naboer som hadde vært litt med i hjemmestyrkene for å arrestere Johans. De tok med bøtter som om de skulle hjelpe til å sette poteter. De visste at Johans ikke kunne skyte naboer.  Men kvinnene på gården så at noe beveget seg i skogkanten og ropte inn til dugurd. Det var omtrent en time tidligere enn vanlig. Da Johans skulle løsne hesten, hoppet den ene naboen på ham og la ham i bakken. Faren kom løpende for å hjelpe.

I følge den offisielle historien kom lederen løpende og skuddet mot faren gikk av i vanvare, og at drapet på faren (79) var et uhell. Halvor er sikker på at det var bevisst - planlagt hevn. Johans måtte de ha tak i. Han skulle de plage, dømme og pådømme ”varig svekkede sjelsevner”.

Men faren kunne ofres. Aksjonen var planlagt slik at naboene skulle hoppe på Johans. Da visste alle at faren ville gå til aksjon for å hjelpe sønnen. Derfor lå lederen på en haug 100 meter vekk og sikta på faren med rifle. Og når han fløy opp for å hjelpe sønnen skjøt lederen ham med overlegg fra 100 meters avstand. Halvor kan dokumentere dette bl. a. med videoopptak med deltakerne i aksjonen.

Både lensmannen og broren fikk 10 år. Johans ble i tillegg dømt til 10 års sikring. (Sikring for at han ikke skulle straffe han som han hadde sett skyte faren).  Han ble sendt til mentalundersøkelse på Faret i Skien. Her fant legen ham helt normal. Da blei han sendt til Gaustad for at ”rettsvesenet” kunne få ønska diagnose ”varig svekkede sjelsevner”. Måten de ble behandlet på er en skam for rettsvesenet.  Rettsvesenet i Norge etter krigen er et enormt problem. Familien hadde store eiendommer. En del ble konfiskert før krigen. Mer ble tatt etter krigen. Vi var rettsløse. Arbeiderpartiet la forsvaret flatt, som i dag. Arbeiderpartiet er livredde for å få sannheten på bordet. De var de første som stakk, uten å overlate ansvaret til andre. Alternativet var et rent tysk styre. Halvor har minnebøker fra fengslene etter krigen. Fangene ble utsultet. De fikk ”blomstersuppe”. De ble mishandlet. Johans kom ut i 1950, far i 1951. Jeg kom tilbake til bygda i 1979. I 1985 dro jeg til ”minnehøytideligheten” ved Syrebekkstøylen både for å vise min respekt og samtidig gi beskjed om at dette ikke lenger er en sak mine barn skal plages med. Han var sikker på at om han ikke møtte frem, ville barna hans ble plaget. Han har god kontakt med sønnen til Syverstad. http://www.nsbarn.no/ics04112012.htm#lognvik

 

2.    Anne Marie Waage og Kari Mathilde

 

Søstrene Anne Marie Waage f.1938 og Kari Mathilde Bakke f.1941 fortalte om familiehistorien og bakgrunnen for boken ”12 BREV. Minner fra etterkrigsårene 1945-47”. Både moren, morens foreldre og hennes brødre meldte seg inn i Nasjonal Samling før krigen. Etter krigen flyttet familien på landstedet til besteforeldrene. Den ble da drevet som gård. Det var det de levde av, enda ingen hadde drevet gårdsbruk før. De fant brev de hadde skrevet til moren da hun satt på Bredtvedt i august til desember 1947. De fikk skrive en gang i uken, og fikk kort tilbake. Den eldste lærte den yngste å skrive, så hun også kunne skrive til mor. Deres venner anbefalte dem å skrive bok. De måtte gjennom mange formaliteter for Riksarkivet for å få ut papirene, det var før ”landssviksakene” ble frigitt.

Da de fikk papirene, ble de sjokkert. Det som sto der, og det vitnene sa, var ikke troverdig. Familiemedlemmer ble beskrevet som om de var skyldige i kriminelle ting. Det eneste de hadde gjort var å delta i Nasjonal Samling på lokalt nivå. Morfar hadde vært styremedlem i lokale bedrifter.

Morfar skrev sterkt om leirene etter krigen. Søstrene følte skam fra fredsutbruddet. Det sto bilde av mormor i avisen da hun ble arrestert. Siden så de henne da hun lå og lukte utenfor Hauge fengsel. Vakten tillot dem å kaste inn hvert sitt eple til henne.

Det var mye mobbing på skoleveien. Foreldrene var separert. De trodde de var de eneste NS-barn med skilte foreldre. Folk ville ikke snakke med dem. De hentet posten med kortene fra mor på Bredtvedt. Veien var ødelagt av naboene så morfar og hans familie ikke skulle kunne kjøre på den. Når det kom kort fra mor, satte de seg ned på et øde sted og leste. De satt og holdt rundt hverandre og gråt. Det var godt å være to til å dele det. Men de gråt ikke så de voksne så det. De hadde problemer nok.

Deres besteforeldre var gode mennesker. Mormor var en varm kristen. Morfar mistet hele sin forretning. Han hadde ikke gjort en katt fortred. Han var medlem av Nasjonal Samling. De var gode mennesker. De skadet ingen.

I 1951 flyttet de til Haugesund. Anne Marie ble spyttet på i 17.mai-toget. Det var veldig sårt. Det første jeg fortalte han som ble min ektemann var at jeg var NS-barn. Han svarte: ”Gjør det noge?” Vi snakket aldri om det til andre NS-barn. En klassekamerat sa at han ikke orket snakke om det. Men vi hadde mange NS-familier som var våre hjelpere opp gjennom mange år. Barnebarna ser annerledes på det.

Etter at vi hadde skrevet boken kom det et stort oppslag om den i Haugesunds Avis til nyttår. Vår morfar skrev hele sin historie. Det er viktig å skrive sin historie. Vi har fått gode tilbakemeldinger.

Snart kommer boken ut i annet opplag.

http://www.nsbarn.no/botolvbrev.htm

 

 

3.    Heinz-Georg Windingstad

 

Heinz-Georg Windingstad ble født i 1934, visstnok et av de minste barnekull i Norge. En hadde påstått at Heinz-Georg aldri hadde vært noe barn. Til det hadde Lars Roar Langslet (som selv var et NS-barn f.1936), sagt at Heinz-Georg var født voksen, som han selv. Da det skulle tas bilde av barna i barnehagen, gikk han gjennom byen og hjem, hentet sin egen stol, gikk tilbake og satte seg foran resten av barna, og sa at nå kunne de fotografere. Familien Windingstad var en harmonisk familie.  Det var fire sønner. Mor var fra Tyskland. Hun hadde vært norsk statsborger fra 1922.

Han husker 9.4.1940. Han la merke til at kjennetegnene på flyvingene var tyske.

Han opplevde at moren ble 10 år eldre på ett sekund. Hun aksepterte heller aldri at faren gikk inn i NS. To eldre brødre på 14-16 år bodde fra før i Oslo med tilsyn av en nazistisk enke for kr. 8 pr. måned. De kom inn i unghirdens sportsavdeling.

Faren var kommunekasserer i Kråkerøy. Kommunestyret der var kommunistisk. Det hadde kan hende gitt faren problemer. I alle fall sa han ja til å bli direktør for OBOS i 1942. Fra ”Direktoratet for fiendtlig eiendom”, det eneste direktoratet Gerhardsen beholdt, fikk familien tildelt boligen til Byfogd Gram. Han var far til Gregers Gram, og hadde flyktet til Sverige. Der var Heinz-Georg alene med foreldrene. Han hadde ingen venner på skolen. Han gikk i klasse med tvillingsønnene til Hansteen som nylig var skutt av tyskerne. Heinz-Georg sa at han hadde en øyefeil, så han så skrått og derfor måtte ha pulten nærmest døren.  Så snart det ringte, stakk han ut og oppholdt seg på do i friminuttene.  De tømte blekkhus i ranselen hans. En gang fant han en død mus der.

Han hadde en følelse av total ensomhet. Han følte ikke at han hadde gjort noe galt. Det hadde han ikke heller. Til sitt forsvar utviklet han en skarp tunge. Så kom meldingen i 1944 om at broren Wolfgang var falt.  Heinz-Georg fant en lapp på pulten der det sto: Heinz er en morder. Han har mordet bror sin. Han kjente skriften, og gikk bort til ”aktor” og sa: ”Nå må du lære deg å stave: Det heter myrdet, ikke mordet. Etter det fikk han være relativt i fred. Hans mor trodde aldri på at sønnen Wolfgang var død.

Han glemmer aldri nyttårsaften 1944. Han gikk gjennom slottsparken med foreldrene. Hjemmefronten hadde bestilt bombing av Gestapohovedkvarteret. Det ble ikke truffet, men omtrent 100 mennesker døde, de fleste norske sivile. Åtte mennesker døde bare i slottsparken.

De sto som fjetret. Et hus så ut som om en kjempe som var falt. Veggene falt ut. Han ante ikke at mor kunne løpe så fort, med høyhælte sko. Da de kom frem til tilfluktsrommet, sto en eldre mann der og sa at det var fullt. Heinz-Georg ble dypt imponert over sin far da han bare sa ”Å, ja?”, dyttet den gamle mannen bakover og de gikk inn.

To av brødrene var frontkjempere. Den ene ble såret flere ganger. Han var på et sykehus i Flensburg våren 1945 og ville hjem. Han hadde hørt det var et rehabiliteringssykehus på Sinsen i Oslo.  Lederen for sykehuset sa at han måtte spørre Berlin, men at han ikke kunne ringe, for det var ikke lov å ringe over avstander på over 200 km. Da pekte broren min på ham med våpenet sitt og sa at ”Lugeren forteller at det er mindre enn 200 km til Berlin. Han kom hjem med lasarettog 4-5 mai 1945.

Han fortalte at han aldri var så livredd som da han befant seg i rullestol i hagen og en skjelvende guttunge med en stengun som danset i hendene hans skulle arrestere ham. En gjeng fra Hjemmefronten var kommet for å arrestere denne livsfarlige banditten.

Familien ble reddet ved at fastlegen skrev attest for Nasjonal Holdning for moren. Dessuten hadde yngste sønnen til Generalmajor Marthinsen sagt at de måtte ta ut pengene fra banken. Han selv hadde hatt polio og hadde ikke kunnet være med på så mye. Broren omkom i en flyulykke over Telemark da han var på vei såret hjem fra fronten. Heinz-Georgs far hadde ikke tenkt på å gjøre noe sånt, men fordi de tok ut pengene hadde de noe å leve for i tiden fremover. Foreldrene hadde nylig fått en femte sønn.

Dorenfeldt utsatte saken til faren. Han hadde problemer med å finne anklagepunkter. Han prøvde seg med å si at faren hadde hatt 5 sønner ved fronten. Det måtte han medgi var overdrevet. Heinz- Georg var 11 år, og lillebroren spebarn. En eldre bror var ikke med i NS. Og en bror var antatt falt.

Men til den broren som var kommet hjem tordnet Dorenfeldt: ”Ut reiser han for å forråde sitt land. Så blir han såret, og reiser på nytt ut for å forråde sitt land.”

Selv ble Heinz-Georg tatt med et stempel han hadde ”bemektiget seg fra gode nordmenns eiendom.”

Som leder for OBOS opplevde faren at leiligheter ble stående tomme, mens melkeflasker og aviser hopet seg opp utenfor døren. Det skulle etter reglementet leveres inn lister på fredag, men faren ventet vanligvis til mandag med at noe ble foretatt.

En av aktoratets vitner påsto at affære alt ble tatt på fredager. Da faren benektet dette, og samtidig sa at beskjeden gikk mandag, ikke fredag, og fra en fullmektig, ikke fra ham, svarte vedkommende at han ikke ville bli kastet skitt på av en landssviker.

Byfogd Gram ble innkalt, og spurt om det ikke var forferdelig å se huset sitt igjen etter at vår familie hadde bodd der. ”Nei”, sa han, ”huset var i bedre stand enn da jeg forlot det.” Da var han ikke lenger interessant som vitne. 

De flyttet til en villa på Tåsen hos NS-folk. Det var vanlig at NS-folks hus ble fylt opp med andre NS-familier som måtte flytte. En nabofrue grep tak i sykkelstyret hans og utbrøt: ”Går du løs ennå!”         På skolen hadde Heinz-Georg en lærer som var ihuga jøssing. En mandag kom han og spurte klassen om de kunne gjette hva han hadde gjort i helgen. Det kunne ingen. Da fortalte han at han hadde laget et bål i hagen og der hadde han brent Hamsuns bøker. ”Gud, så barnslig!”, utbrøt Heinz-Georg, og fikk nedsatt oppførselskarakter.

De fikk vite at broren Wolfgang var i live etter 3,5 år. Da kom en syk krigsfange hjem og fortalte at han hadde møtt Wolfgang i en fangeleir. De fikk skrive brev da det var gått 7 år. Far sendte pakker med krigsfangepost uten porto. På posthuset ville de knapt tro at det fantes krigsfanger langt ut i 1950-årene. Noen av pakkene kom etter hvert frem. Mor hadde lykkes med å smugle inn firkløver i et par raggsokker. Hele brakken fikk en rute den første i hver måned i et år. Etterpå leste de på papiret. Det var det eneste de hadde å lese på norsk.

De kom endelig hjem i oktober 1953. De var 5 frontkjempere, kommunisten Harjo og Randi Robertson, som ble ansett som spion fordi hun var i Wien med norsk pass ved krigsslutt. Det var Furubotn som til sist fikk dem fri. Norsk diplomati gjorde ingen ting.

De kom til det norske konsulatet i Berlin. Der ble de plassert i kjelleren. Vaktmesteren og kona reddet dem ut og ga dem en fin kveld på byen.  De nektet å reise tog gjennom Øst-Tyskland videre. De måtte underskrive på at de skyldte det norske konsulatet penger for flybilletter. De kom med tog København –Oslo. Familien sto og ventet på Østbanen. Men frontkjemperne kom ikke dit. Politiet kom på i Moss og kjørte dem i bil med tildekkede vinduer til Oslo. En velmenende politimann trøstet dem med at de nok ikke ville få mer enn et par år etter fangenskapet i Sovjet.  Wolfgang opplevde at de eneste som brydde seg var norske kommunister. 

Siden flyttet familien til Molde. Heinz-Georg ble ikke plaget. Men rektor nektet ham å holde foredrag i gymnasiesamfunnet om rettsoppgjøret. Men den yngste broren født i 1945 ble plaget i den byen.

Heinz-Georg arbeider som guide. En dag kom en felespiller, som skulle underholde turistene. Han lignet veldig på en av Hansteen-tvillingene, og Heinz-Georg spurte ham om han var sønn av Bernt Hansteen. Det bekreftet han, og spurte hvordan de kjente hverandre. Heinz-Georg sa han var klassekamerat. Da de møttes senere, skulle sønnen hilse fra far og be om unnskyldning. https://www.nrk.no/barnikrig/en-folkefiende-1.12217979#p

IC Stridsklev

 

60. Vennetreff 2. april 2016

Rolf Müller ble bekreftet i sin funksjon som kontaktperson i samsvar med statuttene.

Vennetreff hadde for første gang invitert Hans Fredrik Dahl som foredragsholder, og han kom! Temaet var ”Oppgjøret som rystet Norge”. Han begynte med at oppgjøret var kontroversielt og mangslungent, og at det berørte oss.  Andre verdenskrig var forferdelig, millioner var døde. Det var menneskelig råskap og ondskap over alt. Det måtte et oppgjør til. Londonregjeringen hadde forpliktet seg på et oppgjør overfor de allierte. Mennesker som trodde på nazismen måtte renskes ut.

Det som var spesielt for Norge var kollektiv avstraffelse av alle medlemmer av Nasjonal Samling. Mens tyskerarbeidere stort sett gikk fri. I følge Haagkonvensjonen av 1906 hadde en okkupasjonsmakt rett til å forlange arbeid av innbyggerne.

At det skulle være straffbart å være medlem av Nasjonal Samling fra 9.4.1940, vant flertall blant lovgiverne. Det var flere som var uenige: Professor og spesialist i strafferett Jon Skeie, rådmann Hartmann og Norges sendemann i London, Erik Andreas Colban.

Dahl mente det skyldtes at Norge var alene om å ha et NS-styre, som ble ansett å svare til et styre i Tyskland som var en ettpartistat der føreren bestemte alt. Når ”Den nasjonale Regjering” ble utnevnt 1.2.1942, skyldtes det at antallet NS-medlemmer ble ansett tilstrekkelig av Terboven.

Alle medlemmer ble dømt etter Landssvikanordningen som var kommet i stand i samarbeid mellom Hjemmefronten og Londonregjeringen. Dahl mente at alle ble fratatt stemmeretten for 10 år og trodde at det skyldtes at de ikke var klar over at de hadde fått den igjen da de senere i liten grad stemte. NS-folkene ble også fratatt stillinger og autorisasjoner, og ilagt solidarisk erstatning for alle utgifter man mente okkupasjonen hadde påført Norge, uten å ta med positive verdier som var tilført. 

Dahl mente at NS ikke hadde villet omstøte statsforfatningen/Grunnloven.

I diskusjonen var man enig om det. Denne anklagen var en av anklagene som etterkrigserfaringen gjorde gjensidig. I følge Grunnlovens § 17 kunne straffelover ikke gies som provisoriske anordninger, og i følge § 97 kunne lover ikke gies tilbakevirkende kraft. Hjemmefronten mente at professor Ragnar Knoph likevel hadde ment at straffelover med tilbakevirkende kraft var lovlig. Erfaringer fra de tilstedeværendes familier viste at man heller ikke tok hensyn til §104 som sa ”Jord- og boeslod kan i intet Tilfælde forbrydes.” Dette var desto mer ironisk etter som NS i samarbeid med ”Bygdefolkets krisehjelp” hadde reddet mange bønder fra å miste gårdene i 30-årene, og særlig ikke-NS-bønders økonomi hadde bedret seg betydelig i okkupasjonstiden.

Bestemmelsen ble visstnok mildnet 3.8.1945 da det i tillegg ble bestemt at betingelsen for at ektefelle ikke skulle være solidarisk økonomisk ansvarlig ble mildnet fra at vedkommende skulle flyttet fra ektefellen så snart vedkommende meldte seg inn i NS, til at vedkommende ikke selv måtte ha vist ”unasjonal” holdning. I tillegg ble 11 andre grunnlovsparagrafer oversett, for eksempel slik at 93000 mistenkt for landssvik ikke fikk stemme i 1945. Alle som fikk straff, ble også fratatt stemmerett for fra minst 10 år til livstid. I tillegg mistet man stillinger, autorisasjoner, rett til å eie eiendom og skip osv. Når NS-folk ikke stemte etter 10 år, skyldtes det at de ikke fant politikere verdige deres tillit og stemme. Det ble hevdet at hadde NS fått stille til valg i 1945, og det hadde vært alminnelig stemmerett, ville de fått 10-15% av stemmene.

Det ble spurt om det ikke fantes formildende omstendigheter. Det var helst om man hadde deltatt i illegale aksjoner med hjemmefronten. Forsøk i okkupasjonstiden på å få politiske motstandere frigitt/hindre dødsstraff ble ansett som selvfølger hvis de lyktes og skjerpende hvis de ikke lyktes. Å ha vært et godt menneske ble ofte også sett på som skjerpende fordi det kunne få folk til å tro at NS kunne stå for noe positivt.

Det var uenighet om at NS ville ett-partistaten. De ville 0-parti-staten, fra før 1884, da Stortinget allerede hadde fungert i 70 år. For eksempel skulle det diskuteres for å komme til enighet i kommune- og andre styrer. Ved uenighet skulle mindretallets syn dokumenteres.

De alliertes forlangende om at nazistene skulle forfølges ble ikke etterkommet i Norge. Her var forutsetningen for at nazister (f.eks medlemmer av NNSAP) skulle forfølges at de hadde meldt seg inn i Nasjonal Samling.

I.C.Stridsklev

 

59. Vennetreff  9. januar  2016

 

Julevennetreffet 9.1.2016 var som vanlig i Skien. Foredragsholder var Roar Henriksen Thobroe som fortalte om boken ”La en morgen våkne” som kom ut i høst.  Dette er fortsettelsen av ”Brennpunkt egroN” som kom ut i 2005.  Forfatteren har skrevet historien om sin kone og hennes familie i boken. Den handler om en avansert form for mobbing av Else-Margrethe og hennes familie, som har vart i 70 år, som også myndigheter har deltatt i. Else-Margrethe overlevde så vidt anoreksi. Roar leste et brev sendt til NRK i anledning et annet tilfelle av anoreksi, som endte med at en pike døde av anoreksi nyttårsaften. Han henviste i brevet til mobbingen av sin kone og hennes familie.

Vi snakket også om forslaget om en unnskyldning fra myndighetene for mobbing av NS-barn etter 8.5.1945 hadde noen hensikt. Det var tvil om den i det hele tatt ville komme, nå når 70-årsmarkeringen for frigjøringen var overstått, uten at noe var skjedd. Det var tvil om det ville være ærlig ment, så lenge en godtok mobbingen som skjedde i 1940/45. I Hjemmefrontens hovedparole sto bl.a: ”Du skal ikke være venn med Quislinger, du skal ikke omgås dem, du skal ikke engang hilse på dem. Dine barn skal ikke omgås deres barn.” Det ble skrytt av forfølgelsen av NS-barn både i Norsk Tidend London og i New York Times senhøstes 1940. Hovedproblemet er fortsatt demoniseringen av medlemmene av Nasjonal Samling. Det som trenges, og som har manglet i over 70 år (bortsett fra enkelte nettfora) er mulighet for dialog om hvem som handlet til nytte og hvem som handlet til skade for medmennesker under krig, okkupasjon og oppgjør.

 

 

58. Vennetreff 12. september 2015

 

Referat Vennetreff for NS-barn 12.9.2015

Foredragsholder var Eldrid Mageli. Hun utga i fjor ”Med rett til å hjelpe”, historien til Norges Røde Kors i anledning 150-års-jubileet. Hennes historie fikk Norges Røde Kors til enda en gang å be frontsøstrene om unnskyldning, slik President Bjørn Bruland gjorde i 1990 etter at Hanna Kvanmos bok ”Dommen” var kommet ut. Dette gikk senere president Astrid Nøkleby Heiberg imot i 1994, der hun vedkjente seg at frontsøstrene var blitt straffet for ”å ha gått i fiendens tjeneste”. Heretter henvises til ”Med rett til å hjelpe”.

 

Norges Røde Kors fulgte sine idealer under krigen i Norge i 1940. Da pleiet de både norske, tyske og allierte

soldater. Røde Kors skal etter sine idealer ikke ha fiender (s.165). Etter at administrasjonsrådet bestemte at alle bedrifter med over 50 ansatte skulle ha eget luftvern, ble det aktuelt at alle disse bedriftene også skulle ha noen med kunnskap om førstehjelp. Norges Røde Kors ga ut en håndbok i førstehjelp, som ble svært populær (s.175). Som vanlig i krisetider, var det stor tilstrømning til Røde Kors i årene 1940-45(s.177).

 

Det var få medlemmer av Nasjonal Samling som var med. Røde Kors bekreftet etter krigen tyskernes mistanke om at det hadde vært et nært forhold mellom hjemmestyrkene og hjelpekorpsene. (s. 189). 21 Røde- Kors-medlemmer mistet livet i forbindelse med andre verdenskrig. Da er ikke det tilsvarende antall falne frontsøstre regnet med. (s.189, fotnote 57 s.417).

 

Norges Røde Kors hadde sendt en ambulanse til Vinterkrigen i Finland. Da den Norske Legion ble opprettet, fant medlemmene av Nasjonal Samling det naturlig at det også skulle sendes en ambulanse til Den Norske Legion. (s.178). Presidenten i Norges Røde Kors var Fridtjof Heyerdahl fra november 1940. Hans mor var tysk. Han var direktør for Siemens i Norge, var med å starte og var visepresident i Norsk-Tysk selskap, som arbeidet for nært økonomisk fellesskap mellom Norge og Tyskland. Han var også med på dannelsen av Administrasjonsrådet. (s.171).  Heyerdahl planla norsk lasarett på finskefronten. Det ble ikke noe av, angivelig fordi ingen meldte seg frivillig, men det er tvilsomt om Heyerdahl satte mye inn på å få ideen virkeliggjort. (s.178).

 

Fordi NS-myndighetene var lite tilfredse med Norges Røde Kors, sto foreningen i fare for å bli overtatt av medlemmer av Nasjonal Samling. Heyerdahl unngikk dette, ved å få Olaf W. Fermann til visepresident. Olaf Fermann hadde kjent Quisling fra de var sammen i Petrograd under revolusjonen. Han var medlem av Nasjonal Samling fra 1933. Sammen reddet Heyerdahl og Fermann Norges Røde Kors gjennom okkupasjonstiden, og reddet mange norske liv, og fikk sendt pakker til norske fanger i Tyskland og Polen. Siden Norges Røde Kors ikke ville utdanne frontsøstre til Østfronten, kom de under det tyske Røde Kors. (s.194-5).

 

Etter krigen var ikke nøytralitet poenget. Heyerdahl lå selv svakt an(s.193 ), og hjalp ikke sin samarbeidspartner Fermann under hans rettssak. Det ble påstått og Fermann ble dømt for at han var påtvunget Norges Røde Kors. Også frontsøstrene ble straffet med opptil 3 års tvangsarbeid, tap av det de eide, stemmerett osv. Sykepleierne blant dem ble ekskludert fra Sykepleierforbundet.   I 1947 protesterte det Internasjonale Røde Kors mot at frontsøstrene ble straffet. Norges Røde Kors holdt fast på sitt standpunkt også i 1951, da de nye Genévekonvensjonene kom opp i Stortinget. De ble likevel vedtatt. (s.195).

 

Fermann tålte ikke å bli dømt for sin innsats i Norges Røde Kors. Han tok opp saken, og ga seg ikke før han ble frikjent for dette i 1967. (s.191).  Hans advokat fikk også refundert utgifter til 295 timer i perioden 1960-68.

 

Vi hadde besøk av en frontsøster, som var kommet tilbake fra Kina etter reise med den Transsibirske jernbane dagen før. Etter at foredragsholderen var gått, fortalte hun sin historie. Hun hadde blant annet vært på Aker sykehus under den beryktede transporten derfra. Selv husket hun spesielt en 16 år gammel såret veteran fra Østfronten. Han lå i strekk, men hjemmefrontfolkene truet han og de andre med seg med våpen, tross legenes protester. De bare fjernet strekket og tok han med seg. Denne hendelsen er beskrevet i ”Under en hårdere himmel” av Bjørneboe: ”Da freden kom, lå han på frontkjemperlasarettet i Oslo, med høyre ben amputert i hoften. Og her på sykesalen hendte følgende: En bevæbnet flokk kom inn på salen med spente haner og forlangte fangene ut av sengene.  De jaget alle frontkjemperne ned i lastebiler til omflytning. Det var ikke så lett å gå for alle som lå der, men med en geværpipe i ryggen er det utrolig hva selv folk med amputasjoner kan klare.  De ble alle ført til en kjent konsentrasjonsleir fra tyskertiden.” =Grini/Ilebu. Både i Morgenposten og i Arbeiderbladet sto de at disse pasientene hadde vært bevæpnet, noe som selvsagt ikke stemte. Arbeiderbladet 28.5.1945: ”38 frontkjempere stakk seg vekk på Aker Sjukehus, Lå der innskrevet som tyske pasienter: Fredag natt ble de tatt og ført til Ila fengsel. For en tid siden ble det gitt politiet melding om at en del frontkjempere holdt seg skjult på Aker Sykehus. De hadde umiddelbart før kapitulasjonen smuglet seg inn på sykehuset og lå der innskrevet som tyske pasienter. I alt var det 38 frontkjempere som på denne måte prøvde å smette unna lovens lange arm.  Det ble utstedt arrestordre mot dem og fredag natt ble de hentet av en tropp av Hjemmestyrkene. Det viste seg at den del av karene lå med våpen i sengene. De satte seg imidlertid ikke til motverge. De anså nok at det var nytteløst. Alle 38 ble tatt med og ført til Ila fengsel, der de nå sitter og venter på sitt oppgjør med norsk lov og rett.” En frontkjemper, senere lege fortalte dette: ”Jeg husker spesielt en del sårede frontkjempere som var hentet ut av Aker Sykehus. De kom sent en kveld. En del av dem var nyamputerte og måtte stå på ett ben uten krykker med hendene i været til de falt om en efter en og ikke lenger kunne kommanderes og sparkes opp. De sto rett nedenfor den cellen jeg da satt i. ” ICS

 

 

57. Vennetreff 18. april 2015

 

18.4.2015 ble Rolv Olsen gjenvalgt som kontaktperson for Vennetreff i henhold til statuttene. Foredragsholderen  Aage Georg Sivertsen fortalte så om sin bok 9. APRIL 1940: Et historisk bedrag

Han understreket at Regjeringen Nygaardsvold fortjente kritikk for sin handlemåte da Norge ble hærtatt.  Arbeiderpartiet inklusive Nygaardsvold var mot militæret. (Det brukne geværs politikk.) Allerede i 1918 var militære våpen ubrukeliggjort, ved at sluttstykkene var fjernet fra geværene. Det var et uttrykk for gjensidig mistillit mellom det militære og revolusjonære bevegelser som Kommunistpartiet og Arbeiderpartiet.

Utenriksminister Koht var en selvbevisst herre, som så på seg selv som ”Veien, Sannheten og Livet.” Han så det som sin oppgave å holde Norge nøytralt. 23.1.1940 fikk han vite at hvis ikke Norge sperret vegen fra Narvik for tyskerne, ville britene gjøre det. Norge var nøytralt på papiret, men ikke reelt. Koht hadde et ”København”- syndrom: Da Danmark i 1807 nektet å utlevere flåten til britene, terrorbombet britene København, og tok med seg flåten. Siden ble det hungersnød i Norge på grunn av britenes blokade av norskekysten. Sivertsen mistenkte at når Koht gikk til sin venninne og ikke var tilgjengelig natten til 8.april, var det fordi han antok at det var britene som angrep, og han ville ikke være tilgjengelig for å gi ordre om å forsvare seg mot dem. Oberst Hatledal hadde 5.4. bedt både Kongen og Regjeringen om å få lov til å mobilisere, men ble nektet. Da det natten til 9.4. endelig ble vedtatt mobilisering, var det ”stille mobilisering” pr. post til et par dager senere, antakelig med tanke på å finne en forhandlingsløsning.  Regjeringen visste ikke hvor de skulle. De var først 2 timer i Sverige. Koht hadde med svenske mynter. Så dro de til Molde, der de ble tatt imot av den britiske krysseren Glasgow som hadde ordre om å få Kongen og kronprinsen til UK, men først dro de nordover. Etter krigen ble det satt ned en undersøkelseskommisjon, som kritiserte regjeringen sterkt, men ikke tok opp manglende mobilisering mot britene. Fordi Arbeiderpartiet hadde rent flertall i Odelstinget/Stortinget, ble det bestemt at det ikke skulle bli riksrett

 

 

56. Vennetreff 1.november 2014

 

Møtet var i Oslo 1.11. 2014. Foredragsholderen Hans Joachim Schilde sviktet oss for tredje gang. Men da fikk vi et møte slik mange har ønsket seg: Det ble rikelig tid til samtale oss imellom.

 

 

55. Vennetreff 10. mai 2014

 

Inger Cecilie Stridsklev ble bekreftet i sin funksjon som Kontaktperson for Vennetreff for NS-barn etter statuttene.

Foredragsholder var dekan ved det juridiske fakultet, Hans Petter Graver. Tema var ”Grunnloven og etterkrigsoppgjøret”. Han har blant annet ledet et utvalg som har oversatt Grunnloven til moderne bokmål og nynorsk, og deres nynorske utgave ser ut til å bli vedtatt.

Graver har studert hva som skjer med dommere når samfunnet griper til autoritære midler. Han har undersøkt forholdene i Tyskland og Sør-Afrika. Han vil beskrive og forstå det krysspresset som dommere kommer i når styresmaktene vender seg mot "retten". Erfaringen har vist at dommerne stort sett bøyer seg for og bruker makthavernes rett.

Norge er det eneste landet der dommere ble dømt systematisk og i stor målestokk. Dommerne i den kommissariske Høyesterett ble dømt for å ha blitt ugyldig oppnevnt, ikke for sine dommer. Quisling hadde ikke adgang til å oppnevne dommere, og Riisnæs hadde ikke rett til å utnevne meddommere. Dommerne i særdomstolene ble både dømt for å ha blitt ulovlig oppnevnt og for følgene av dommene, slik at de som avsa dødsdommer ble dømt for drap.
Graver undret seg over at det ikke hadde vært noen rettslig prøving av det rettslige grunnlaget for rettsoppgjøret.

Var det en nødssituasjon som ga grunnlag for nødrett?

Eventuelle nødvendige tiltak burde ikke gå lenger enn nødvendig.

Var det nødvendig å innføre dødsstraff?

Var det nødvendig å straffe medlemskap i Nasjonal Samling?

Graver syntes disse spørsmålene var forbausende lite diskutert og analysert.

Lovene hadde ikke tilbakevirkende kraft, forutsatt at man godtok lovgivningsmakten til Londonregjeringen.

Men det hadde vært sammenblanding av lovgivende og dømmende makt.

Johs. Andenæs’ konklusjon om at ”Vi kan være bekjent av rettsoppgjøret” holder ikke helt.

De provisoriske anordningene skulle være til hjelp i kampen mot Quislingene.

I oktober 1941 ble det gitt utvidet adgang til dødsstraff. I 1942 ble medlemskap i Nasjonal Samling gjort straffbart. Landsvikanordningene av 15.12.1944 ble utarbeidet i Norge av Hjemmefrontens ledelse. Londonregjeringen gjorde bare små forandringer. De som hadde utarbeidet anordningene fikk sentrale oppgaver i å bruke dem, og kan derfor ha vært inhabile. Pål Berg var Høyesterettsjustitiarius, Ferdinand Schjelderup var høyesterettsdommer, noe Erik Solem også var, men han ble lagmann i de viktigste sakene. Sven Arntzen ble riksadvokat.

Da Stortinget behandlet Landsvikanordningene i 1947 oppfattet de det mer som dommervirksomhet enn som lovgivning, for det var for lenge siden klart hvem de var rettet mot. Flertallet uttalte skepsis. Men de vedtok lovene av hensyn til at de som skulle dømmes etter vedtaket skulle behandles likt med dem som var dømt før.

I Danmark var det i besættelsestiden en samarbeidslinje for å hindre at dansker ble dømt av tyskere. Etter krigen plukket det danske justisdepartementet ut dommere til etterkrigssakene. Det var heller ikke rett.

Grunnlovens § 96: Ingen kan dømmes uden efter Lov, eller straffes uden efter Dom. Pinligt forhør må ikke finde sted.

§ 97: Ingen Lov maa gives tilbakevirkende kraft.

Juristen Knoph mente forbudet mot tilbakevirkende kraft var absolutt ved straffesaker, noe Hjemmefronten ikke var enig i.

I Haalandsaken ble de provisoriske anordninger om å se bort fra aldersgrensen på høyesterettsdommere, om straffbarheten ved medlemskap i Nasjonal Samling fra 9.4.1940, og innføring av dødsstraff behandlet under ett. Det ble ikke skilt mellom å gi lover om aldersgrenser, eller dødsstraff eller straff for politisk virksomhet. Det ble ikke diskutert om det var noen forskjell. Hver enkelt sak burde vært diskutert.

Det ble heller ikke diskutert når det var krig, og når krigen var over.

Den såkalte ”alminnelige rettsfølelse” er en dårlig veileder når følelser er i sving.

Det var dissens i Høyesterett i spørsmålet om medlemskap i Nasjonal Samling var straffbart. ”Enhver måtte ha forstått” er ikke tilstrekkelig. Det var ikke alle medlemmer av Nasjonal Samling som forsto at NS-medlemskap innebar hjelp til tyskerne. Den subjektive oppfatningen er forutsetningen for at §86 i straffeloven skal gjelde. Og gjelder ikke den, faller landssvikanordningen bort. Graver kjente til Kjell Bondeviks utsagn da etterkrigsoppgjøret ble diskutert i Stortinget i 1955 at ”Samfunnet ikke hadde greid å få storparten av de landssvikdømte til fullt ut å forstå at de hadde gjort noe galt. Derfor var landsvikoppgjøret blitt en skuffelse”.

Kollektiv straff er uholdbart. Det er ikke i samsvar med erstatningsretten. Johs Andenæs mente også at det solidariske erstatningsansvaret sto svakt.

Jon Skeies juridiske innvendinger før rettsoppgjøret var satt i gang, ble forbigått i taushet. O.H. Langeland ble ikke tatt alvorlig fordi han ikke var jurist.

Graver svarte på spørsmål underveis. Blant annet ble konstitusjonell nødrett diskutert. Det var betydelig uenighet.

Flere av deltakerne var enige om at konstitusjonell nød kan ikke vedvare utover den aktuelle krigssituasjonen. Det ble da også diskutert om når krigen i Norge var over. Graver mente 8.5.1945, andre mente 10.6.1940. Det ble også nevnt at Regjeringen opphevet krigstilstanden mellom Norge og Tyskland 13.7.1951.

Se for øvrig http://nsbarn.no/grunnlovsbrudd.html + henvisning til Rolv Olsens skriv:

 

I.C.Stridsklev

 

 

 

54. Vennetreff 11.januar 2014

 

Også i år hadde vi et hyggelig juletreff i Skien. Inger Cecilie Stridsklev snakket om hvordan boken ”Norges skjebne under to Verdenskriger” av Sten Hansen, ble til. Den er skrevet til hans egne barn, som ikke fikk vite om at han var medlem av Nasjonal Samling før like før han døde. Han håpet også andre NS-barn skulle kunne lære forståelse for sine foreldre av den.

Heinz-Georg Windingstad fortalte om innholdet.  Boken kan være oppslagsverk for alle spørsmål om 2. Verdenskrig og etterkrigsoppgjøret. Den har rikelig med sitater som representerer de fleste standpunkt. Denne boken er den dialogen som har manglet og fortsatt mangler i Norge. Forsiden er karakteristisk: Eidsvollsbygningen. Begge parter mener de er alene om å respektere Grunnloven av 1814. Sentrale spørsmål skaper fortsatt strid, som for eksempel Elverumsfullmakten, den militære kapitulasjon 10.6.1940, lovligheten av forskrifter gitt utenfor landets grenser og lover med tilbakevirkende kraft mv. Dette er sentrale spørsmål for vurderingen av straffeforfølgelsen mot nærmere 93000 nordmenn som med tillegg av deres nærmeste familie utgjorde ca 10 % av den daværende Norges befolkning. Det er klart at man på sikt ikke kan stigmatisere en så stor del av befolkningen.

 

 

53. Vennetreff 14. september 2013

 

14.9.2013 hadde vi professor Geir Ulfstein ved Institutt for offentlig rett ved det Juridiske fakultet ved Universitetet i Oslo som foredragsholder.  Hans forskningsområder er knyttet opp mot folkerett. I perioden 2004-2007 var han direktør ved Norsk senter for menneskerettigheter. Han har skrevet ”Innføring i folkerett”, for jusstudenter. Hans far var frontkjemper. Tema for møtet var: "Var Norge i krig? Om kapitulasjonsavtalen mellom Norge og Tyskland 10. juni 1940.”

Ulfstein henviste til § 86 i straffeloven som ble brukt under etterkrigsoppgjøret. Der sto det bl.a,  ”Med Hefte i mindst 3 Aar,  eller med Fængsel fra 3 Aar indtil paa livstid straffes den, som rettstridig bærer Vaaben mod Norge , eller som under en Krig, hvori Norge deltager, eller med saadan krig for Øie yder Fienden bistand i Raad eller Daad eller svekker Norge eller nogen med Norge forbunden Stats Stridsevne.”     Et vesentlig spørsmål i denne forbindelse var om Norge som stat var ute av krigen ved kapitulasjonen i Trondheim 10.6.1940.

Han henviste særlig til juristene Johs. Andenæs, selv om Andenæs ikke var folkerettsjurist, og hva Frede Castberg skrev i 1948. Han henviste også til høyesterettsdommer i 1948 og 1970. I 1948 sto det bare rent summarisk at Norge fortsatte krigen. I 1970, i forbindelse med rettssaken i anledning boken til Ralph Hewins om ”Quisling, Profet uten ære”, ble det henvist til at kapitulasjonen var rent militært, og at tyske forhandlere skulle ha rapportert tilbake om at noe militært utstyr skulle ha forlatt Norge med de allierte. Ruge fikk instruks under regjeringens siste møte i Norge 7.6.1940 om å forhandle med tyskerne om kapitulasjon, slik at ikke også den nordlige del av Norge skulle ødelegges.  Ulfstein henviste ikke til utenlandske rettslærde.

Ulfstein mente at norske forutsetninger for kapitulasjonsavtalen ikke var avgjørende. Det viktige var hvordan den ble forstått fra begge sider da den ble undertegnet. Han mente at Norges krig fortsatte. Og at hvis man ikke forsto det, var det en villfarelse som ikke fritok for eksempel frontkjempere fra straff.  

Under diskusjonen ble man enige om at det i avtalen sto at ”Alle” (=samtlige) norske stridskrefter legger våpnene ned og forplikter seg ikke å gripe til våpen igjen mot Det tyske Rike eller dets allierte så lenge den nå pågående krig varer.” Det ble nevnt at man i utsagn fra sommeren 1940 forgjeves hadde lett etter at ordet ”krig” var brukt, i stedet står det ”kamp”.

I Kongens tale fra England i juni 1940 sa han: ”Jeg vil herfra sammen med Regjeringen efter beste evne ta hånd i de mange administrative, finansielle og politiske saker, som vi kan føre frem. Vi vil våke over den betydningsfulle del av Norge som ennu er fri, nemlig vår handelsflåte, og se til, at det norske flagg stadig skal vaie på alle hav.” Kongen nevnte intet om militær virksomhet. 

De norske styrkene som var kommet over til Sverige under kampene våren 1940, ble sendt tilbake etter at kapitulasjonsavtalen ble inngått, og offiserene skrev som øvrige norske offiserer tidligere hadde gjort, under på militært æresord om ikke å gripe til våpen mot Tyskland eller dets allierte i den pågående krig. Norske soldater på begge sider var å anse som frivillige, og bar uniform som tilhørte henholdsvis britene eller tyskerne.

De som laget våpen og forsvarsanlegg for tyskerne ble ikke straffet for det, selv om dette var viktig for Tysklands krig. Kongsberg Våbenfabrikk og Raufoss ammunisjonsfabrikk arbeidet for tyskerne allerede våren 1940, mens krigen i Norge ennå pågikk. Advokat Albert Wiesener, som kjente tyske lover og i okkupasjonstiden forsvarte nordmenn for tysk krigsrett, mente at selv om krigen skulle ha vedvart etter kapitulasjonen i 1940, måtte det tas hensyn til tilbørligheten: Hvis et samarbeid med tyskerne var til større fordel for Norge  enn Tyskland, var det samarbeidet tilbørlig, og motsatt.

 I Haagreglementet, ratifisert av Norge i 1907, står det under Overgivelse, Kap.IV artikkel 35: ”Kapitulasjon innebærer krigens opphør”.

I følge Regjeringsadvokaten Kristen Johansen i 1940 gir Haagkonvensjonen art.43 og 45

okkupasjonsmyndigheten all den administrative myndighet som normalt tilkommer landets regjering.

Folkerettseksperten Oppenheim skrev: ”Effektiv okkupasjon er krigsslutt hvis ikke den tapende armé går over til alliert land. At det fordrevne overhode for den overvunne stat protesterer og fastholder sine rettigheter, har likeså liten betydning som mulige protester fra nøytrale staters side. Slike protester kan muligens få politisk betydning for fremtiden. Rettslig sett er de betydningsløse.

Carl August Fleischer s.181 i sin ”Hovedpunkter i Folkeretten” :”Det alminnelige synspunkt i folkeretten er at okkupasjonsmakten anerkjennes som den faktiske innehaver av statsmyndigheten i et område.  Okkupasjonsmakten skal derfor utøve de tiltak som er nødvendige fordi de ordinære myndigheter er satt ut av spill.”

Frede Castberg i ”Folkerett” (1937) s.190: ”Krigen kan også opphøre ved at den rent faktisk ebber ut, idet fiendtlighetene innstilles. At det da ikke blir sluttet en fredstraktat, kan ganske visst ikke betraktes som normalt, men det kan ikke medføre at krigstilstanden anses for å vare ubegrenset, uansett den faktiske situasjon.”

Norge opphevet den angivelige krigstilstanden med Tyskland 13.7.1951.

 

 

 

52. Vennetreff 13. april 2013

 

På Vennetreff 13.4 mintes vi vår kontaktperson Per Tomter, som døde få dager etter at han var på Vennetreff 12.1.2013. Han var kunnskapsrik og klok. I begravelsen fikk jeg enda mer forståelse av hvor dyktig han var på sitt fagfelt matematikk. Han var professor ved Universitetet i Oslo.

Rolf Müller ble valgt til ny kontaktperson ved akklamasjon.

Ingeborg Solbrekken fortalte om Marta Steinsvik, som hun har skrevet biografien ”Kors og kårde” om.  Hun fortalte at 200 hadde vært på lanseringen.  Men dagen etter skrev Ulf Andenæs i Aftenposten og advarte mot Marta Steinsvik som hadde spredd antisemittisme og utbredt ”Sions Vises Protokoller”, uten at han nevnte hennes anklager mot det norske samfunnet i etterkrigstiden.

Det virker som om man mener at mennesker enten bare kan ha rett, eller bare ta feil. Derfor tar man ikke opp de temaene der hun hadde rett. I tidsskriftet Prosa sto at det norske samfunn ikke er modent til å forholde seg til et menneske som Marta Steinsvik. Dette er fortsatt levende konflikter, som folk ikke vil ta opp. Konfliktene er aktuelle, men sementerte.  Hun hadde beundringsverdig mot. Hun bøyde seg ikke for ytre autoriteter. Hun hadde en trygg selvtillit fra barndommen.

Hun tapte sosial anseelse da en ekteskapskonflikt innbragte henne et opphold på Gaustad og en psykiatrisk diagnose.  Det satte henne fri. Hun angrep de tyngste autoriteter i landet. Hun angrep den katolske kirke for usunt forhold til sex, og vant i to injuriesaker i mellomkrigstiden. Det var kanskje derfor justisminister O.C.Gundersen ikke ville anklage henne for injurier. De hadde brynt seg på henne før, med lite hell. Justisministeren sa at han ”ikke syntes det var verdig”, og at ”Frimodige ytringer” ikke var verd papiret det var skrevet på. Likevel kom boken i et opplag på 20 000.

Sannsynligvis var det Marta Steinsvik skrev om forholdende for de rettsforfulgte i etterkrigstiden, ikke bare sant, men toppen av isfjellet. Helsedirektør Karl Evang mente at Marta Steinsvik var den eneste som ikke burde komme inn under ytringsfriheten.

Til biskop Berggrav skrev hun at Isfronten ikke var av Gud, men av djevelen. Kirkens kall var ikke å redde Norge, med medmennesker.

Men boken er ikke med i innkjøpsordningen til bibliotekene. Les om boken

 

 

51. Vennetreff 11. januar 2013

Dagen før Vennetreffet  ble det meldt sykdomsforfall fra foredragsholderen. Vi hadde likevel et hyggelig og interessant møte. Rolv Olsen holdt sitt foredrag ”Rettsoppgjøret- Hevn, Jus eller Politikk” som han hadde holdt  påSpeaker`s Corner”  i Hamar  mandag  27.august 2012.

Der fortalte han om sin familiebakgrunn, og om de som ikke ble dømt i etterkrigsoppgjøret. Særlig la han vekt på opplysninger om hva slags vedtak som ble fattet på Elverum 9.4.1940, og hva som ikke kunne vedtas i følge §17 i Grunnloven. Det gjaldt ikke minst straffelover. Dessuten behandlet han Kapitulasjonsavtalen av 1940, og hvilke konsekvenser kapitulasjonen medførte.

Les foredraget

 

50. Vennetreff 30.september 2012

På forrige møte møtte vi biskop Tor Singsås fra Nidaros, etterfølger etter biskop Tor Wagle. Biskop Wagle møtte oss 30.9. 2000. På Bots- og bededag i 1999 ba Nidarosprestene: Vi ber for dem som er rammet av fortielse og fordømmelse. Vi ber for alle dem som etter krigen er blitt utstøtt av kirke og samfunn. I dag legger vi fram for deg vår unnfallenhet og våre svik overfor «tyskerbarna» og barna til NS-folk. Bispemøtet kom også med en uttalelse om krigsbarna og kirken 14.12.1999. Siden skjedde det ikke mer før møtet på Grosås i juni 2012, der biskop Helga Haugland Byfuglien deltok.

 

To dager etter Vennetreffet med biskop Singsås 13.10.2012, var det på ny bispemøte. Biskop Singsås forteller at han fant møtet med oss viktig og interessant, og det ble samtalt om NS-barn i bispemøtet, der de ville legge vekt på vedtaket fra 1999, der det står: Mange NS-barn kan fortelle om opprørende urett som de har vært gjenstand for. Bispemøtet vil dypt beklage den overlast som disse barna har lidd, og vil sterkt oppfordre til at personer og institusjoner som vet eller blir oppmerksom på at de har bidratt til slik urett, forsøker å gjøre den god igjen. Bispemøtet må med sorg erkjenne at heller ikke kirken alltid var den støtte for disse barna som den skulle ha vært. Bispemøtet ser gjerne at det blir mest mulig åpenhet om slike saker, for at vi alle kan dra lærdom av det som er skjedd, og være på vakt slik at ingen i fremtiden skal måtte tåle slik trakassering og uverdig behandling.” Hver biskop tar ansvar for å løfte fram saken i sitt bispedømme. Biskop Singsås har alt hatt temaet opp på et prestemøte i bispedømmet siste uke i oktober. De samtalte bl.a. om forkynnelsen på 8.mai og 17.mai, som ofte har vært "seierherrenes" dager, og som mange av den grunn har opplevd som meget vanskelige dager for seg og sine. Biskopen har henstilt til stor oppmerksomhet fra prestenes side overfor den vonde og uverdige behandling som mange NS-barn er blitt utsatt for gjennom sitt liv. 

 

 

49. Vennetreff  28. april 2012

Dagen før Vennetreffet 28.4. ble det meldt sykdomsforfall fra foredragsholderen. Vi hadde likevel et interessant møte ute i solen. Et tema var solkorset/Olavskorset  inspirert av Morten Borgersens bok. Et annet var Baard Borges doktordisputas. I anledning av at Geir Ove Kvalheim står for retten mistenkt for forfalskninger og bedragerier, gjennomgikk Rolv Olsen det manuskriptet om ”Rettsoppgjøret hevn, jus eller politikk” som Kvalheim laget i samarbeid med Knut Baardseth. Rolv Olsen var selv til stede da Kvalheim presenterte manuskriptet, og flere frontkjempere tegnet seg for 100 000 i støtte hver i håp om at dette skulle bli et fjernsynsprogram på NRK.

Rolv Olsen ble enstemmig bekreftet i sitt verv som kontaktperson.  

 

 

48 Vennetreff 14. januar 2012

Vårt tradisjonelle JULEVENNETREFF var lørdag 14.1.2012 i Skien. Det var fullt hus. Karoline Grindaker fortalte om dokumentarfilmen "SJU KAMMERS-Frontsøstrene" sammen med Hilde K. Kjøs. Den fikk positiv omtale på filmfestivalen i Haugesund og i ”Mørkets opplevelser” på NRK 2. Filmen ble vist på NRK som ”Fakta på lørdag” 8.10.2011. Da skulle følgende tekst ha kommet i forkant av filmen. Hun var lei for at den var dessverre uleselig: ”Under andre verdenskrig reiste 450 norske kvinner ut til krigssonene med Røde Kors merket på armen.  Mange av disse jentene var bare atten år. Disse kvinnene blir kalt Frontsøstrene.

Etter krigen ble Frontsøstrene utsatt for et av de strengeste krigsoppgjørene i Europa. Sammen med 50 000 andre nordmenn ble de dømt for landssvik. Dette til tross for protester fra blant annet det Internasjonale Røde Kors. Frontsøstrene ble satt i fengsel, fikk straffer i form av bøter og inndragelse av lønn, og ble fradømt borgerrettigheter. De fleste opplevde offentlig fordømmelse.

Kvinnene i dokumentarfilmen SJU KAMMERS reiste ut med et ønske om å hjelpe - et valg som skulle føre til at de ble assosiert med noen av de mest grusomme handlingene i det tjuende århundret. Vi møter seks kvinner som mot slutten av livet, endelig tør å fortelle sin historie. I en nær og vár skildring snakker frontsøstrene for første gang.” 

Karoline Grindaker fortalte godt om sitt engasjement for frontsøstrene. Det ble livlig samtale, og filmen fikk både positiv og negativ kritikk av frontsøsterbarn og andre.

 

47 Vennetreff 17.september 2011

 

Vennetreff feiret 15-års jubileum lørdag 17.9. i Oslo.

 

Vi hadde en skikkelig fest, med et flott langbord, dekket til 20. Bordet var dekket med sølvkandelabre, blomsteroppsatser og elegant dekketøy, glass og bestikk. Biff Stroganoff gikk ned på høykant. Vi rakk å fornye gamle bekjentskap.

Noen var også nye i fellesskapet vårt. Blant dem var  Karin Margaret Woll. Hun er NS-barn, født i 1934, og var foreldreløs fra hun var 11 til hun var 14 år. Faren kom hjem i 1950. Representanter for myndighetene tok fra henne mat og penger, men ved å rømme da de truet med å sende henne på barnehjem, klarte hun å redde huset. Hun har beskrevet og dokumentert sin historie med for det meste sensurerte brev i boken ”Det gamle loftet”. Likevel mente hun at hun hadde vært heldig etter at hun hadde hørt historien til andre som var der.

 

Heinz-Georg Windingstad holdt en inspirert tale for dagen.

 

46 Vennetreff. Referat fra møte i mai 2011

 

Les referatet

 

 

                                                             

45. Vennetreff.   Referat fra Julevennetreff 8.1.2011:

 

Vi hadde et stemningsfullt og hyggelig møte med Ingerid Hagen som fortalte om sin bok "Oppgjørets time" og reaksjonene på den. 

Hva overrasket meg i mitt arbeid med krigs/okkupasjonshistorien? Hvordan var reaksjonene på boken «Oppgjørets time?»

Ingerid Hagen hadde i utgangspunktet den vanlige oppfatningen om tiden 1940-45 i Norge og om etterkrigsoppgjøret.

Så skrev hun Norsk Hydros krigshistorie som hovedfagsoppgave. Da hun oppdaget at Norsk Hydro frivillig samarbeidet med okkupasjonsmakten og IG Farben allerede mens kampene foregikk i Norge i 1940, ikke minst om det senere krigsviktige prosjektet «Nordisk Lettmetall», oppdaget hun at ikke alt var slik hun hadde trodd. Hydro inngikk allerede sommeren 1940 kontrakter med tyskerne som skulle gjelde 10 år frem i tid. Hydro ga også et bidrag til Nasjonal Samling på kr.25 000 høsten 1940.

Helt frem til 1942 sendte Hydro sine arbeidere, teknikere og ingeniører på månedslange studieturer til Tyskland for å studere lettmetallanleggene ved IG Farbens fabrikker i Bitterfeld og Aken. Senere tok Norsk Hydro i bruk krigsfanger som arbeidskraft.

Så laget hun filmen om Lingemannen, offiseren og historikeren Svein Blindheim. Han hadde stor respekt for sin overordnede, Milorg-sjefen i Oslo major O. H. Langeland, og mente i likhet med ham at Nygaardsvoldregjeringen burde vært stilt for riksrett. Ingerid Hagen fikk også høre om Martha Steinsvik som hadde utgitt boken ”Frimodige ytringer” i 1946. I boken avslørte hun at det hadde foregått overgrep og mishandling av landssvikfanger etter frigjøringen. I utgangspunktet var Hagen skeptisk til Steinsvik, men så fant hun et stort materiale i Riksarkivet etter granskningen av boken hennes og som ingen hadde undersøkt før. Hun fant også et brev fengselsoverlege Jon Leikvam hadde sendt Stortingets justiskomité om at landssvikfanger bl.a. ble utsatt for pinlige forhør.

I papirene i Riksarkivet ble det i stor grad bekreftet at det hadde foregått utstrakt mishandling og overgrep mot landssvikfanger. De skyldige fikk om i det hele tatt, små og betingede straffer.

Etterkrigsoppgjøret ble planlagt i eksil. Landssvikanordningen var særlig kontroversiell i eksilmiljøet. Eksilmyndighetene visste at 30-40 000 kom til å bli straffeforfulgt. Og Norge hadde 2000 fengselsplasser i 1945.

Landsvikanordningens fedre var Jens Christian Hauge, Erik Solem og Sven Arntzen. Ingen av dem var eksperter i strafferett og kriminalomsorg. Jon Skeie, som var professor i strafferett advarte og sa at Landsvikanordningen var Grunnlovsstridig, straffelovene gitt i 1902 var gode nok, men ham ville ingen høre på i 1945. Resultatet ble at Norge fikk vest-Europas største krigsoppgjør. Oppgjøret var svært omstridt, ikke minst blant jurister etter krigen.

Ca. 30 000 ble arrestert i løpet av 2 måneder. Mens de store krigsprofitørene gikk fri ble nærmere 30 000 straffet utelukkende for sitt medlemskap i Nasjonal Samling. De færreste av disse fikk saken sin for retten. 386 NSUF-medlemmer i alderen 14-18 år og 8 under 14 fikk påtaleunnlatelse, men ble stående i strafferegisteret. NSUF var en barneorganisasjon og upolitisk, nærmest en slags speiderbevegelse.

Ingerid Hagen syntes presentasjonen av boken «Oppgjørets time» var gått bra. Men det var svært få historikere som hadde vært villige til å kommentere boken, selv om de ble oppfordret til det av VG!

 

 

44.Vennetreff. Forsoningskonferanse i Kristiansand 11.9.2010

Viser til avisinnlegg i Agderposten i Kristiansand 11.09.2010

Les mer

 

43.Vennetreff i Oslo 08.05.2010

Vi møttes i Oslo i hjemmet til en av oss. Det var deilig sol ute i hagen. Inger Cecilie Stridsklev var den av de tre kontaktpersonene som enstemmig i følge statuttene ble bekreftet i vervet for de neste tre år.

Nina Kroglund refererte fra sin undersøkelse om hvilke motiver medlemmer av Nasjonal Samling, frontkjempere og frontsøstre hadde for å melde seg.

 

42.Vennetreff i Skien 09.01.2010

Forrige møte var julemøtet 9.1.2010. Frank M. Rossavik skrev boken ”Det niende barnet - NS-ordførerens jødiske sønn”. Edgar Brichta født i 1930 kom til Norge fra Slovakia med Nansenhjelpen i 1939. Pleiefaren ble medlem av Nasjonal Samling og ordfører i Laksevåg.

Etter krigen reiste Edgar tilbake til Slovakia i forgjeves leting etter sine foreldre og søster. Da han derpå hadde behov for noen til å ta imot ham og garantere for ham i Norge, svarte de han hadde hatt kontakt med i Nansenhjelpen nei til å sørge for at han fikk ny innreisetillatelse i Norge. Bare NS-familien ønsket ham velkommen hjem. Han slapp ut 14 dager før jernteppet lukket seg.

 

41. Vennetreff. Forsoningskonferanse i Kristiansand.  12.12.2009

Forsoningskonferansen i Kristiansand var like ensidig som i den i Narvik i 2002. Alle 18 foredragsholdere forsvarte forskjellige nyanser av den ene, tillatte oppfatningen. Den minst ensidige av dem, var den eneste virkelige krigshelten som var der: Svein Blindheim. Det var mulighet for til sammen 10-15 2-3 minutters kommentarer til innleggene, aldri mer enn 3 for hvert innlegg.

Det var ikke lagt til rette for en dialog som skulle ta igjen for 70 års manglende kommunikasjon. Etter innlegget til Inger Cecilie Stridsklev var det applaus, kanskje fordi folk ikke oppfattet det som ble sagt.

Morris Farhi syntes likevel å ha oppfattet det. Han traff i sitt foredrag godt beskrivelsen av den offisielle historien fremstilt av Skodvin. Og etter en Sannhetskommisjon som i Sør-Afrika der alle parter kom til orde, og selv en helt som Winnie Mandela kunne straffes, ville det kanskje vært mulig med forsoning og glemsel i Norge også.


40. Vennetreff, Oslo 29.5.2009

40. Vennetreff var i Oslo 9.5.2009. Foredragsholder var Christian Schlüter. Han er klinisk psykolog, og har vært med å skrive boken Selvets mysterier, der personene i Hamsuns Mysterier blir analysert. Han er leder for Hamsunselskapet i Oslo og opplevde reaksjonene da han ville ha døpt Plata om til Knut Hamsuns plass. Den 8.12.08 holdt han foredraget Psykologiske (gruppe-)prosesser og samfunnsmessige utfordringer i ettertidens møte med Knut Hamsun i seminaret Den kompliserte arven på Litteraturhuset om Geirr Tveitt og Knut Hamsun.

Hans tema var Arven etter Hamsun. Han spurte hvordan det kunne være så betent å ville hedre Hamsun. Han har forsøkt å forklare hvordan de samme holdningene har holdt seg i over 60 år.

Så avholdt vi ny rettssak. Christian Schlüter var samvittighetsfull, men ikke entusiastisk i rollen som aktor. Knut Hamsun leste sin tale fra Herredsretten i Grimstad, og han ble forsvart av en av oss. Det var et forsvarsvitne. Hamsun ble frikjent.


39. Vennetreff, Julevennetreff Skien 24.04.2009

Det 13. tradisjonelle julevennetreff og 39. Vennetreff
Foredragsholder: Jørn Liebezeit. Tema: Er forsoning mulig?

Jørn Liebezeit er både NS-barn og krigsbarn, sønn av en tysk soldat og en norsk frontsøster. Han er utdannet Sivilingeniør, men har etter hvert utdannet seg til familieterapeut. Han mener at Veilederens oppgave er å hjelpe klienten med å finne sine egne individuelle svar. Gjennom studier i mange forskjellige land har han tilegnet seg en flerkulturell, tverrfaglig og helhetlig forståelse av menneskers liv. Han er opptatt av en empatisk/medfølende holdning. både til oss selv, hverandre og til våre omgivelser.

 


38.Vennetreff , Gimle- Villa Grande-HL-senteret 4.10.2008

Vi så utstillingen, som var like ensidig som Quislingutstillingen i Skien. Claudia Lenz fortalte fra den undersøkelsen hun har deltatt i om hvordan historien om 2. Verdenskrig blir fortalt gjennom 3 generasjoner i flere land i Europa. Som vanlig ble det for lite tid til samtale. I boken om undersøkelsen (Der Krieg der Erinnerung) står det om dronningen av Holland at hun ikke ble heltinne av å dra til England da hennes land var hærtatt, men at det ble oppfattet som om hun hadde latt folket i stikken. I det tidligere Jugoslavia ble ikke partisanene lenger ansett som helter, men som brutale kriminelle på grunn av hva de gjorde mot sivilbefolkningen. I Norge understreket besteforeldre med NS-bakgrunn sitt positive forhold til jøder, mens besteforeldre som ikke var NS, påsto at de overhodet ikke hadde noe forhold til jøder.

 

Foredraget til Claudia Lenz, i anledning dette møte :

 http://www.nb.no/content/download/4197/28043/version/1/file/090226_Lenz.pdf

 

 

 

37.Vennetreff, Oslo 26.04.2008

Foredragsholder var Arvid Bryne. Han ga i 2007 ut boken Vi sloss for Norge, med intervjuer av frontkjemper Bjørn Østring og Lingemann Svein Blindheim. Vi hadde gleden av å besøke Svein Blindheim i mai 2006. Som mange andre virkelig gode nordmenn er han blitt dømt for å ha sagt sannheten.Boken ble heftig debattert. En del har fortsatt problemer med å tåle at mennesker som er dømt for sine meninger skal få komme usensurert til orde i Norge. Arvid Bryne var forskrekket over reaksjonen, og over mangelen på vilje til dialog og forsoning i det norske samfunnet.


36. Vennetreff og 12 Julevennetreff, Skien 12.1.08

Vi fikk besøk av museumspedagog Hilde Fiskum. Hun fikk ansvaret for Quislingutstillingen etter at den tidligere museumsdirektøren som hadde idéen til utstillingen flyttet. Quislingutstillingen i Skien åpnet i mai 2007. Den sto også sommeren 2008 og var godt besøkt. Utstillingen var planlagt siden 1999. De opprinnelige planene om likeverdig å vise både Quislings tilhengeres og motstanderes oppfatning av ham vakte store protester. Det endte med at utstillingen tilfredsstilte bare den ene part, slike som leder av Hjemmefrontmuséet Arnfinn Moland og Gunnar Sønsteby, som begge er imot en forsoning som boken Vi sloss for Norge beskriver.



35. Vennetreff. Hamar 15.09.2007

Møte 15. september 2007 foregikk  på biblioteket i Hamar. Der møtte vi Trond Tendø Jacobsen, sønn til lyrikeren Rolf Jacobsen. Han trodde han kjente sin far, helt til han etter farens død fant en brevsamling, mest med farens, men også med morens brev fra krigs- okkupasjons- og etterkrigstid. Først da forsto han hvor vanskelig særlig etterkrigstiden hadde vært for foreldrene. Faren kalte tiden 1945-62 for ”pakistanertiden”; han følte seg som fremmedarbeider i eget land. Det som berget foreldrene gjennom denne tiden, var kjærligheten til hverandre, og for farens del å finne et hjem i den katolske kirken. Trond Tendø Jacobsen leste gripende avsnitt fra sin bok ”Kjente jeg deg”, som inneholder disse brevene, dagboknotater fra faren og enkelte dikt. Den forteller også om Tronds, sønnens, egne erfaringer og refleksjoner.


34. Vennetreff. Bærum 12.05.2007

Møte 12. mai 2007 foregikk hjemme hos Svein Blindheim, som villig fortalte om 90 års erfaringer i fred og krig, også som dissident i etterkrigs-Norge. Se referat: Her.



33. vennetreff. Ellevte julemøte i Skien 14.01. 2007

Vår gjest var forfatteren Turid Nystøl Rian, som fortalte om sin bok «Far elsker Fedrelandet». Se omtale av boken.



32. vennetreff. Kristiansand 15.09. 2006

Ikke noe formelt Vennetreff, men vår deltakelse i konferansen «Frigjøring og forsoning etter krig og flukt». Se referat fra konferansen.

 

31. vennetreff. Trondheim 12.08. 2006

For første gang ble det arrangert et Vennetreff nordenfjells. Emnet var forholdet mellom den norske kirke og NS-barn. Møtet kan betraktes som en oppfølger av møtet 30. september 2000 i Oslo, der Nidaros-biskopen Finn Wagle var vår gjest. Denne gangen var kirkens representant Knut Kittelsaa, Sokneprest i Bakklandet menighet i Trondheim. Samtalen og meningsutvekslingen ble interessant, ikke minst fordi det blant våre vennetreffere var stor sakkyndighet , internasjonal orientering og kjennskap til andre kirkesamfunn. Kittelsaa har skrevet en rapport til biskopen, som blir kommentert av Dordi Skuggevik Tande og Inger Cecilie Stridsklev



30. vennetreff. Oslo 06.05. 2006

Heinz Georg Windingstad kåserte på sin vanlige levende og inspirerte måte om begivenhetene omkring 8. mai 1945.





29. vennetreff. Tiende julemøte i Skien 14.01. 2006

Vår gjest var Liv Mørland. Hun har tidligere vært ansatt ved Stiftelsen Arkivet i Kristiansand, og var med og arrangerte konferansen om «Krigens barn» 8. og 9. mai 2003. I den senere tiden har hun drevet med «samtalegrupper» der deltakerne bærer på vonde opplevelser, etter krig eller flukt. Resultatet er bl.a. hennes bok «Skal vi snakke om det» (Hertervig Forlag 2005). En kort omtale av boken.

28. vennetreff. Oslo 17.09. 2005

Vår gjest 17. september, Jørn Liebezeit, er en forholdsvis ung mann, men er likevel sønn av en tysk okkupasjonssoldat og en norsk frontsøster. Han er utdannet ingeniør, men skiftet til psykologi, og driver nå med «familieterapi» utviklet av den tyske filosof og terapeut Bert Hellinger (f. 1925).

Fra Tyskland er kjent en spesiell «generasjonskløft». Den eldre generasjonen opplevde krigen, ved fronten eller i byer som ble bombet i stykker, etterpå voldtekter, plyndring, sult og savn, og så til slutt den travle perioden med gjenoppbygging. Den generasjonen som er født etter krigen, de såkalte 68-erne, har fått en korrekt oppdragelse i skolene og er proppet full med konsentrasjonsleirer, jødeforfølgelser og lignende, ting som lå fjernt fra hverdagen til de fleste tyskere. – Problemstillingen er velkjent for mange i Vennetreff. En retning mener at vi bør velge minste motstands vei og akseptere «68-versjonen» av historien. Andre mener at hvis vi underkaster oss statsmaktenes historieskrivning og propaganda, skapes det bare nye traumer. En representant for denne retningen er Roar Henriksen, som på møtet lanserte sin nye bok Brennpunkt egroN.



27. vennetreff. Oslo 09.04. 2005

På denne historiske dato var det en av våre egne som kåserte: Heinz Georg Windingstad. Emnet var norsk nøytralitetspolitikk fra 1905 og framover. Klikk her for et kort referat .

 

26. vennetreff. Niende julemøte i Skien, 08.01. 2005

NS-barnet Ivar Westerbotn, som er bosatt på Gran Canaria, har laget flere hjemmevideoer, der han dels forteller om sin familie, dels gjør rede for historiske forhold. Noe av dette ble vist under julemøtet.



25. vennetreff. Oslo 18.10. 2004

Vår gjest denne gangen var forfatteren Gerd Brantenberg, som fortalte og leste fra sin bok «Landssvikersken. Kvinne mellom to land». En av deltakerne har skrevet ned sine inntrykk.


24. vennetreff. Oslo 08.05. 2004

Vår gjest var Per Kleppe, tidligere Arbeiderpartipolitiker og statsråd. Han har nettopp gitt ut sin selvbiografi «Kleppepakke», der han bl.a. forteller om hvordan hans familie ble rammet av krigen og av landssvikoppgjøret etterpå. Begge hans foreldre ble straffet, og hans eneste bror falt på Østfronten. Faren hørte forresten til den lille, eksklusive gruppen som ble fengslet både av tyskerne og hjemmefronten. Interesserte kan lese mer om dette i den første delen av boken.

 

23. vennetreff. Åttende julemøte i Skien, 10.01. 2004

Flere nye ansikter. Vår gjest var forfatteren Anders Bye, som fortalte og leste fra sin bok «Ute». Noen betrakninger her.



22. vennetreff. Oslo 20.09. 2003

Annonsert foredragsholder Hans Joachim Schilde satt fast i Burma pga politiske forhold, og hadde lovlig forfall. I stedet ble det frie diskusjoner, med utgangspunkt i konferansen i Kristiansand 8. og 9. mai. Det var også stor interesse for Terje Emberlands bok med tittelen «Religion og rase», som belyser 1920- og 1930-årene fra en uvant vinkel. Historieinteressen blant Vennetrefferne er levende og lar seg ikke stanse.

 

21. vennetreff. Kristiansand 09.05. 2003

 

8. og 9 mai arrangerte Stiftelsen Arkivet en konferanse med tittelen: «Det kunne ha vært meg … Krigens barn – merkelapper, identitet og muligheter.» Den hadde stor oppslutning, særlig fra såkalte «tyskerunger», men også fra NS-barn og barn fra nyere konfliktområder. En deltaker har skrevet ned sine inntrykk. Klikk her.

Etter at den offisielle konferansen var avsluttet, holdt Vennetreff et eget møte, der Johnny Haugen fra Evje orienterte om sin undersøkelse om NS-folk og motstandsfolk i Agderfylkene. Det ble en livlig diskusjon, eller rettere sagt samtale, både om Haugens arbeide og om emner som var berørt på konferansen.



20. vennetreff. Syvende julemøte i Skien, 11.01. 2003

Annonsert gjest Hans Joachim Schilde fikk forfall i siste øyeblikk. I egne rekker har Vennetreff kompetente folk med mange opplevelser som det er verd å berette om. Denne gangen ble det Roar Henriksen, gift med et NS-barn, som trådte til og kåserte om liv og levnet i Langesund. Han har bl.a, skrevet boken «Onde dager. Rapport uten trynetillegg» (Falckenberg Forlag AS, 1993) med et senere tillegg «Stigma». En sak vel verd et studium for de av oss som er samfunnsinteresserte og vil ha innsikt i hvordan samspillet mellom skattemyndigheter, trygdeetat, kommunale vesen, naboer etc. kan virke når alt skjærer seg. Henriksen mente at det var hustruens NS-bakgrunn som lå bak trakasseringen av hans familie, selv om saken er sammensatt med en rekke medvirkende faktorer.



19. vennetreff. Oslo 14.09. 2002

Baard H. Borge var vår gjest, og fortalte om arbeidet med boken «De kalte oss naziyngel». Vi har dessverre ikke noe referat, men en av deltakerene har skrevet ned noen av sine inntrykk. Klikk her



18. vennetreff. Oslo 13.04. 2002

Anton Smith-Meyer hadde anledning til å komme denne gangen, og holdt et inspirerende kåseri. Les et kort referat fra møtet .



17. vennetreff. Sjette julemøte i Skien, 12.01. 2002

En 20-åring som kom seg over til England i 1941 langs en lang og kronglete vei. Marineoffiser i Murmanskfart, senere karriere i norsk offentlig tjeneste. Far som ble medlem av NS og dømt etter krigen. Denne person vil fortelle om sine opplevelser og erfaringer på julemøtet.

Når man er over 80 år, kan man ha gode grunner for å melde forfall. Annonsert kåsør kom ikke, men det ble likevel et vellykket, uformelt møte i hyggelige omgivelser.



16. vennetreff. Hedmark 06.10.2001

Fellesmøte med representanter for Romanifolkets Landsforening og Krigsbarnforeningen Lebensborn. Leif Bodin Larsen kåserte om om skjebnen til de 1800 til 30 000 taterne i Norge, og han hadde også sørget for litt «tatermusikk». Les et kort referat fra møtet .



15. vennetreff. Oslo 31.03.2001

Brennpunkt-reporter Ole Jan Larsen fortalte om hva han lærte av å lage programmet om NS-barn, sendt på NRK 31. oktober 2000. Les et kort referat fra møtet.



14. vennetreff. Femte julemøte i Skien, 20. dag jul, 13.01.2001

13 01 2001

Bjørg Jacobsson innledet til samtale om hva vi har lært av å være NS-barn. Les foredraget i litt forkortet versjon.



13. vennetreff. Oslo 30.09.2000

På bots- og bededag i Nidaros i 1999 var følgende med i kirkebønnen:

Vi ber for dem som er rammet av fortielse og fordømmelse. Vi ber for alle dem som etter krigen er blitt utstøtt av kirke og samfunn. Idag legger vi fram for deg vår unnfallenhet og våre svik overfor «tyskerbarna» og barna til NS-folk.

Etter denne kirkebønnen tok vi kontakt med Biskop i Nidaros Finn Wagle. Senere ba hele bispekollegiet oss om tilgivelse.

Biskop Wagle fikk den dialog han ønsket med oss, og fikk høre om en del NS-barns erfaringer med Kirken. Han har også lovet å imøtegå oss hvis han er uenig med noen av oss. Gjør han det, vil kanskje den dialogen som ble brutt før biskopen ble født i 1941 kunne gjenopptas?



12. vennetreff. Oslo 06.05.2000

 

Foredragsholderen var Bjørn Westlie, journalist i «Dagens Næringsliv». Det var han som tok opp jødebosaken. Han har både skrevet bok om rasehygiene/genehygiene og «Maktens ansikt» om Jens Christian Hauge. Han har også skrevet om taterne.

Bjørn Westlies tema var:

Å leve med fedrenes synder, og å bære skammen uten bitterhet.

 

11. vennetreff. Fjerde julemøte i Skien, 16. dag jul, 09.01.2000

Foredragsholderen var Rolv Olsen som spurte:

Rettsoppgjøret; var det rettferdig?

10. vennetreff. Oslo 23.10.1999

Da så vi «Skammen» av Bergljot Hobæk Haff iscenesatt av Morten Borgersen på Nationaltheateret.

«Skammen» handler om NS-barnet Idun fra hun er 7 år til hun var over 60 år. Hovedrolleinnehaveren Anne Krigsvoll som bar hele stykket fikk Heddaprisen for årets beste kvinnelige skuespillerprestasjon. Det fortjente hun!

9. vennetreff. Oslo 10.04.1999

Foredragsholderen var Morten Borgersen.

Det var han som satte opp «Skammen» av Bergljot Hobæk Haff på Nasjonalteatret.

Han fortalte hvilke tanker han hadde gjort seg om boken, og bakgrunnen for at han satte opp dette stykket som gikk for fulle hus i over et år.

 

8. vennetreff. Tredje julemøte i Skien, 16. dag jul, 09.01.1999

Foredragsholderen var Margrethe Yri. Hun fortalte om Rigstula. Det er kanskje Norges eldste fortelling. Den gir en forklaring på hvorfor det er forskjell på folk.



7. vennetreff. Oslo 12.09.1998

Førstelektor Baard H. Borge fra Høgskolen i Harstad orienterte om sin undersøkelse som skal omfatte barna til dem som ble straffet etter 2. Verdenskrig i Norge, Danmark og Holland. Vi samarbeider med ham om å sende ut spørreskjemaer. Se hans artikkel «Naziyngel på nasjonaldagen».



6. vennetreff. Asker 21.03.1998

Da den bebudede foredragsholderen meldte forfall, ble temaet for møtet 21.3.98 i Asker Inger Cecilie Stridsklevs bok «M/S Theklas himmelferd». Den handler om bakgrunnen for den hittil eneste gudstjeneste i Norge med både protestantisk, katolsk og jødisk prest 1.9.1995. Det var 50 år etter en ulykke der en tysk elvelekter gikk i luften utenfor Florø med et sivilt tysk skipsmannskap på 6, tolv nordmenn, derav 10 varetektsfanger, og en engelsk underoffiser som var jøde. Hun fortalte særlig, og mer enn det som står i boken, om to søskenpar. Det ene søskenparet tok feil sammen med sine omgivelser da de trodde de var NS-barn. Det andre søskenparet, på to og fire år var NS-barn. Alle fire opplevde ikke bare å miste sin far i ulykken, de ble også fratatt retten til å minnes ham.

Bortsett fra de to dødsannonsene satt inn av de pårørende til de to fra Bergen, var denne ulykken aldri nevnt i Bergens Tidende før 31.7.1998.

Se omtale om boken på http://www.snohetta.no/Forfattarar/Inger_Cecile.htm

 

5. vennetreff. Andre julemøte i Skien, 10.01.1998

Jarl Eik fortalte om sin nettopp fullførte hovedfagsoppgave som heter: «Hva skjedde med krigstapernes barn». Han vektla vanskelighetene NS-barn har hatt i skolen, og hvilke ønsker NS-barn har for fremtiden.



4. vennetreff. Horten 23.08.1997

Tema var:

Hvilken glede og nytte kan NS-barn ha av hverandre?



3. vennetreff. Elverum lørdag 05.04.1997

Temaet var:

NS-BARN OG HISTORIEN OM JØDEUTRYDDELSEN

Temaet var inspirert av konferansen i Berlin 26. og 27.1.1997, der 450 representanter for 2.generasjon fra mange sider etter andre verdenskrig møttes.

Konferansen skulle diskutere kommunikasjonen om historien oss imellom og til generasjonene før og etter oss. Særlig i fokus var drapene på jødene.

Vi tok opp hvordan det har virket på oss å bli holdt ansvarlig på massemord på jøder som stort sett foregikk før vi ble født. Nikolai Jevanord og Inger Cecilie Stridsklev orienterte og innledet til samtale om temaet. Se Stridsklevs innlegg her.

2. vennetreff. Første julemøte i Skien, 11. juledag, lørdag 04.01.1997

Grunnet ville protester på møtet i Arendal mot ikke å møtes igjen før om etter halvt år, tok vi opp igjen tradisjonen med julefest for NS-barn i Skien. Dette var kun et hyggelig juleselskap uten noe foredrag.

 

Vårt første vennetreff var 14.09.1996 i Arendal

Den som kanskje var den første til å fortelle om sin bakgrunn som NS-barn i en bok, var Aasmund Haugen i boken «Oss menneskeforaktere imellom» i 1977. Han innledet til samtale om emnet:

NS-barn, vi hjemløse som måtte velge mellom samfunnet og våre foreldre.

Vi var som vanlig flere enn 10.