V


Referater fra Vennetreff
Hjem	Nyheter	Bøker	Avisartikler	Om Vennetreff	Referater	Filmer	Lydopptak

81: Referat fra Julevennetreff 14.1.2023

Inger Cecilie Stridsklev fortalte om frontsøstrene.

Allerede i mellomkrigstiden hadde NSK (Nasjonal Samlings Kvinner) førstehjelpskurs for å hjelpe NS-medlemmer som ble angrepet av arbeiderbevegelsen. Hirden ble dannet som forsvar under møter.

Terboven holdt 29.juni 1941 en tale i NRK der han begrunnet innmarsjen i Sovjet uken før bl.a.med at Sovjet hadde forlangt frie hender overfor Finland. Og at «Der Führer har oppfylt det norske folks ønske og samtykket i øyeblikkelig oppsetning av en «Norsk Legion». Den Norske Legion vil bli utdannet og innsatt som en enhet og i sluttet formasjon under utelukkende norsk ledelse og efter norske retningslinjer.»

Dette ble møtt med begeistring, Den norske Legion ble dannet, med stor administrasjon i Oslo. Dette skulle bli begynnelsen på en ny norsk hær. Håpet var at nordmenn skulle vise tyskerne at de reelt ville kunne verge sin nøytralitet, slik at okkupasjonen skulle bli overflødig og Norge kunne bli fritt igjen.

Tyskerne brøt løftene som var forutsetningen for opprettelsen av Legionen. Den norske staben ble nedlagt 10. desember 1941. Det gjaldt også det femte kontoret, kontoret for de kvinnelige frivillige. Før det hadde både menn og kvinner som meldte seg gjort det under forutsetning av at de skulle innrulleres i en egen norsk militær enhet. Noen frontsøstre kom i tjeneste i Kirkenes. Kvinnehirden satte i gang kurs for «Legionslottene».

Legionen ble underlagt Waffen-SS og deres lover. «Germanische Leitstelle» ble opprettet i Oslo Etter alle tyske løftebrudd ble det i likhet med for legionærene skrevet kontrakter på seks måneder for de kvinnelige frivillige. De ble ikke respektert. Bare to av ca. 500 frontsøstre kom til Den Norske Legion.

Frontsøstrene ble nå utdannet i Tyskland. De måtte arbeide under vanskelige forhold og ofte med små ressurser. Men både venn og fiende fikk god pleie. Mange soldater var hårdt såret. En frontsøster skrev: Det er meningen at søstrene ved dette lasarettet skal settes sammen av de samme nasjonalitetene som guttene i Divisjon Wiking. Dette finner jeg er en meget sympatisk tanke, for alle kan vel tenke seg guttenes glede når de kommer hit og finner søstre som de kan snakke sitt eget morsmål med. Hjelpesøstrene gjorde sin innsats med iver og uuttømmelig godvilje for pasientene.

Frontsøstrene hadde ingen forutsetning for å forutse eller ane at både det tyske og norske Røde Kors ville bryte med prinsippene de kjente til Internasjonale Røde Kors. Under Norges krig våren 1940 fikk både norske, tyske og allierte soldater god behandling av norsk helsevesen og av Norges Røde Kors.

Tyskerne opprettet snart egne feltlasaretter og overtok i alt 9 sykehus. Norske sykepleiere som arbeidet på disse sykehusene ble etter krigen regnet som vanlige «tyskerarbeidere», og ikke straffet om de ikke var medlemmer av Nasjonal Samling. Også disse arbeidet under det tyske Røde Kors.

Fordi Norges Røde Kors var uvillig til å ta seg av norske frontkjempere og frontsøstre gikk oppgaven til Nasjonal Samlings Hjelpeorganisasjon (NSH), som hjalp alle som hadde behov for det, uavhengig av f.eks innstilling til Nasjonal Samling. Oppgaven ble snart for omfattende for NSH. For å redde Norges Røde Kors, der lokale Røde Kors-foreninger også fungerte som motstandsceller, ble forretningsmannen Olaf Fermann visepresident. Han hadde truffet Quisling første gang under revolusjonen i Russland og var NS-medlem fra 1933. Han ble den første leder for Frontkjemperkontoret som utførte det arbeidet Norges Røde Kors ikke ville gjøre.

Frontsøstrene var absolutt ikke forberedt på å bli straffet for innsatsen. Da Ruth Pedersen fra Skien kom hjem, og ble avhørt på Viktoria Terrasse, ba hun dem henvende seg Norges Røde Kors. Generalsekretær Rørholt, som hadde sendt ut frontsøstre med Røde Kors pass svarte: «Vi har ikke noe med henne å gjøre, bare ta og putt henne inn!» Det bar rett til Bredtvedt.

Etter diskusjonen som fulgte frontsøster Hanna Kvanmos bok «Dommen» fra 1990, uttalte daværende president i Norges Røde Kors Bjørn Bruland:«Norges Røde Kors mener at tiltale ikke burde vært reist mot de norske kvinnene som virket som Røde Kors hjelpepleiere i Tyskland under siste verdenskrig».

President Astrid Nøkleby Heiberg gikk i 1994 tilbake på beklagelsen. Beklagelsen ble fornyet i 2015.

Av 167 dommer mot frontsøstre endte 118 med fengsel, i gjennomsnitt 10.1 måned og 49 med tvangsarbeid, gjennomsnitt 20,2 måneder. To ble dømt til 48 måneder/4 års tvangsarbeid.

Forholdene i Bredtvedt fengsel var beryktet og var stort sett verre enn de fengslene der mannlige landssvikfanger satt. Voldtekter forekom. Men kvinnene som ledet Bredtvedt i 1945-49 var høyt respektert i samfunnet. Deres idyllisering ble trodd. På Bredtvedt satt til enhver tid ca 50 frontsøstre. De fikk ikke være til hjelp for medfanger.

80: Referat fra Vennetreff 17.9.2022

Sogneprest Sjur Isaksen fortalte hvordan han var kommet over brevene fra 1946 til hans kollega Kristian Ljostveit i Larvik. Isaksen har selv vært prest i Larvik. Han samler filatelihistorie, postkort og brev, og kom over brevsamlingen i beskrivelsen før en auksjon. Det var en banankasse med 455 responsbrev etter Ljostveits radiopreken 24.2.46. Der hadde Ljostveit berørt datidens største samfunnsproblem. En stor del av befolkningen var berørt av rettsoppgjøret. Mange var utstøtt. Freden var blitt en ulykkelig fred.

Hvilken rolle spilte Kirken i utforming av prinsippene for rettsoppgjøret? Og hva var Kirkens budskap etter krigen?

Ljostveits preken var over dobbelt så lang som en vanlig preken. Han gikk rett på sak. Han ble kritisert for å blande tro og politikk, men mente selv at han bare forkynte evangeliet og at prekenen ikke var politisk. Han forkynte barmhjertighetens evangelium, Troens folk burde vise omsorg og barmhjertighet og ikke holde det tilbake.

Det var sjeldent å høre. Ljostveit fikk telegram fra kringkastingssjef Midttun samme dag, etter å ha fått mange telefoner. Prekenen ble hovedoppslag både i riksaviser og i Larvik. Alle fordømte prekenen. Isfrontavisen Dagbladet påsto at Ljostveit hadde personlige motiver, at datteren hadde hatt forbindelse med tyskerne. VG ønskes sensur av radioprekener igjen, slik det var innført etter Ljostveits forrige preken i NRK 5 år tidligere. Vårt Land mente Ljostveit var utvalgt til å preke pga prekenen i 1941 og skjønte ikke at det kunne klikke så totalt for ham og at han blandet lov og evangelium.

Men Ljostveit sto i stormen. Han svarte to ganger både i «Vårt Land» og i «Dagen». Men han nevnte aldri brevene. Det var 440 takkebrev, og 15 kritiske brev. Men han nevnte at han ikke hadde hørt et ord fra noen av kollegene. Det var forbausende få brev fra prester, bortsett fra NS-prester. Det kan virke som det var meningstvang. 100 av brevene var fra NS-folk eller deres familier,selv om Ljostveit ikke unnskyldte NS, men han nyanserte. Det fremkom kritikk av Kirken, særlig biskop Berggravs skrift «Folkedommen over NS». Det hevdet prinsippet «Først rett, så godhet.» Det ble forlangt erkjennelse, straff og soning før det kunne øves barmhjertighet. Det var et tvilsomt teologisk prinsipp som Kirken levde etter. Det var ingen åpning for fortolkning eller nyansering av historiene. Det var mange gripende brev, mødre var hjemme mens mannen satt inne. Det lå også et utklipp fra det danske Kristelig Dagblad der det sto at «Kirkens plass er aldri i de seirendes krets».

Etter å ha lest brevene, ble Isaksen interessert i rettsoppgjøret. Han nevnte to bøker om taus skam: Per Waglums «La oss snakke om noe annet» og Liv Getz «Vi skal ikke snakke om det; en historie om et liv i eksil».

Noen få NS-folk erkjente svik. De fleste ville ikke akseptere å bli kalt landssvikere på grunn av medlemskap i et politisk parti som var blitt ulovlig med tilbakevirkende kraft.

Sjur Isaksen mener Ljostveit var en teologisk helt. Og spurte hvem som nå trenger kjærlighetens evangelium.

Vi hadde en god dialog, der vi blant annet kom inn på at Kirken/Berggrav nektet navn på graver etter NS-medlemmer i Oslo.

79:Referat for Vennetreff 7.5.2022.

Heinz- Georg Windingstad ble gjenvalgt som kontaktperson etter statuttene. Boken «200 FRONTKJEMPERE FORTELLER», redigert av Inger Cecilie Stridsklev, ble presentert av henne.

Se omtale av boken

78: Referat for Julevennetreff 8.1.2022.

Julevennetreffet var som vanlig ekstra hyggelig. Foredragsholder var Liv Getz, som har fortalt sin egen og familiens historie i boken «Vi skal ikke snakke om det; en historie om et liv i eksil». Først da hun var over 50 år, «møtte veggen» og gikk i psykoanalyse begynte hun å forstå at hennes og familiens problemer hang sammen med hva familien hadde opplevet i 1940-årene, med foreldrenes medlemskap i Nasjonal Samling og ikke minst de forhold de måtte leve under på grunn av etterkrigsoppgjøret og samfunnets holdning til familien. Boken fikk mange anbefalinger, men ingen ville gi den ut, i alle fall ikke hvis hun gjenga farens oppfatninger. Så hun fikk trykket et lite opplag. Det ble en interessant og livlig samtale om boken, og problemene den tok opp, som jo er aktuelle for de fleste av oss. Se bokomtale.

77. Referat for 25-årsjubileet for Vennetreff 11.9.2021

Siden Vårmøtet ble Coronaavlyst, ble Rolv Olsen gjenvalgt som kontaktperson etter statuttene. Vi holdt oss også til coronareglene.

Dagens foredragsholder var Asgeir Olden, som skrev den første boken om NS-barn allerede i 1988. Han var i utgangspunktet skeptisk til Skodvinskolens fortelling, og at andre ikke ble sluppet til. Han hadde også lest rittmester Harald Nordmanns bok «Uheldig generalstab».

Så hadde Det norske Samlaget spurt ham om å oversette Peter Sichrovskys bok «Schuldig geboren», om skjebnen til barna til tyske nazister. Olden var seg bevisst at dokumentarer i mellom-Europa ikke bare inneholdt fakta, men også tolking og inndiktede historier, så han foreslo at de heller skulle gi ut en bok om norske forhold. Han fikk selv oppgaven, og ante ikke hva han hadde sagt ja til. Han hadde ikke tid til å skrive en historisk/vitenskapelig bok. Det var til hans forundring ikke skrevet noe om NS-barna fra før.

Det måtte bli en intervjubok, med en usynlig forfatter. Han hadde sett hva en synlig forfatter kunne ødelegge. Dette skulle være NS-barnas bok. Han skulle bare stille spørsmålene, ikke kommentere.

Men hvordan skulle han finne NS-barna? Han spurte samlere. Så spurte han Bjørn Østring. Denne boken ville ikke blitt til uten ham. Olden skrev og ringte rundt. Han fikk mange slags reaksjoner. Noen var positive, andre ville ikke intervjues, og noen fornektet totalt at de var NS-barn. Og: Jo høyere på strå de var, jo vanskeligere hadde de for å innrømme familiehistorien. Folk ble sinte. De syntes henvendelsen var ufyselig. Det syntes Olden var greit nok.

Intervjuene foregikk i ca ½ år. Han ble godt behandlet av de som ville intervjues. Folk var oppriktige. De som ville være anonyme, fikk være det. Intervjuene ble godkjent av hver enkelt.

Forlaget forlangte at alt materiale skulle ødelegges etter 3 måneder. Det sier noe om hvor følsomt temaet var. Ingen hadde skrevet om NS-barna før. De var totalt usynlige. Det var veldig mange mennesker som var visket bort fra historien. Olden har rettferdighetssans, og ble sint. Dette var nesten ikke mulig å for ham å forstå i 1988.

Det var noen han snakket med som han ikke gikk videre med. Han møtte ikke dem det var gått verst med. Det var grusomme fortellinger. Hans bok ble boken om dem som greide seg.

Han tenkte på å skrive flere bøker om tilsvarende emner, men livet ble for travelt.

Det kom enormt mange anmeldelser. Boken var anmeldt i halvparten av landets aviser, ca. 80. Det var greie omtaler, men anmeldere som hadde opplevd andre verdenskrig skrev ofte om det som interesserte dem, og ikke om boken. Folk ante ikke hva han snakket om når han holdt foredrag om boken. Han ble møtt av en vegg.

Opplaget var 4000, og i tillegg 1000 til bokklubben. Dit kom det mange flere bestillinger, men det ble til Oldens frustrasjon ikke trykket flere bøker.

Mange oppfattet ikke den intervjuede Harald Ofstad som NS-barn. Han ble sett på som et alibi. Men Olden skrev det Ofstad sa, som var et resyme av Ofstads doktoravhandling. Etter at Ofstad var død, fikk Olden henvendelse fra enken som hadde funnet boken, og ikke forsto hva det var. I dag hadde han neppe tatt intervjuet med Ofstad med i boken.

I inntil 10 år etter at boken kom ut, fikk han henvendelser, de fleste fra NS-barn. Mange var fortvilte, mange anonyme. Han hadde ikke vært forberedt på at kontakten etter boken skulle være så langvarig. Han håpet han hadde åpnet for et tema som trengtes å bli omtalt. Han fortalte også til NS-barn om Vennetreff.

Etter dette fikk vi en god samtale, der flere fortalte om egne og familiens erfaringer. IC

76. Referat fra Vennetreff i Oslo 03.10.2020.

Siden Vårmøtet ble Coronaavlyst, ble Inger Cecilie Stridsklev gjenvalgt som kontaktperson i høstmøtet etter statuttene. Vi holdt oss også til coronareglene.

Heinz-Georg Windingstad holdt et informativt og faktaspekket foredrag om : Kapitulasjonsavtalen – og så ble den bare borte. Kapitulasjonsavtalen som forsvant. Hva skjedde i Trondheim 10.6.1940?

Han begynte med forhistorien til andre verdenskrig, og startet med Osmannernes erobring av det som da var verdens største by, Konstantinopel i 1453.

Den engelske blokade gjorde at tyskerne tapte første verdenskrig på grunn av utsulting. Versailles-traktaten etter den krigen, av tyskerne kalt Versailles-diktatet, tok frå Tyskland 10% av landområdet, og påla dem en enorm krigserstatning som de kunne ha betalt siste avdrag på i 1987.

«Nasjonenes forbund» med sete i Sveits som skulle sikre fred, hadde ingen maktmidler og intet Sikkerhetsråd. Totalitære stater gikk til angrep: I 1931 gikk Japan til angrep på Mandsjuria, 1936 invaderte Italia Etiopia, 1.9.39 invaderte Tyskland Polen, og 9.4.1940 Norge og Danmark. 7.12.41 bombet Japan Pearl Harbor.

Når sluttet krigen? Var det 7-8. mai 1945?

Norge inngikk aldri noen militær allianse under andre verdenskrig. Etter Tysklands kapitulasjon 8.5.1945 var Norge fortsatt okkupert, men under britisk administrasjon. Nygaardsvoldregjeringen hadde vært et slags krigsfanger i London. I Norge var 360 000 tyskere. De etterlot seg enorme forråd. Men Norge var ikke ansett som deltager i krigen og fikk ikke andel av krigsbyttet. Store verdier ble ødelagt eller dumpet i havet. Engelskmennene ville at Norge skulle kjøpe av dem. For eksempel da Norge skulle stille tropper til okkupasjonshæren i Tyskland etter krigen, måtte vi til transporten av soldatene leie norsk skipstonnasje av engelskmennene og betale leie av de norske skipene som var beslaglagt av England som krigsbytte.

Hva er krig? Det finnes krig de facto: Reell krig, Og krig de jure: Papirkrig. Det ble for eksempel ikke erklært krig mellom Finland og Sovjet under Vinterkrigen 1939/40.

Norge var ikke i krig etter 10.6.1940. Senkningen av «Blücher» var ifølge internasjonal lov om nøytralitetsvern fullt lovlig.

Regjeringen avviste Bräuers ultimatum om morgenen 9.4.1940, men erklærte ikke Tyskland krig. De ville holde muligheten for forhandling åpen.

I Stortingsmøtet på Elverum kvelden 9.4.40., ble det ikke vedtatt noen generalfullmakt til Regjeringen, man bekreftet bare §17 i Grunnloven som ga Regjeringen adgang til å gi og oppheve anordninger om «Handel, Told, Næringsveie og Politie, dog maa de ikke stride mod Konstitutionen og de af Stortinget givne love.« Noen Elverumsfullmakt ble ikke tatt opp til votering eller votert over. Derfor er Elverumsfullmakten et falsum. Det som ble vedtatt var en forhandlingsdelegasjon på 3 representanter for å forhandle med tyskerne.

Danmark hadde godtatt tyskernes betingelser, så Danmark beholdt konge og regjering og hadde valg i 1943.

Regjeringen beordret stille, delvis mobilisering av inntil 4 brigader i Sør-Norge. Innkallingen skulle skje pr. post med fremmøte 3 dager senere.

Krigstilstand inntrådte 24.4. 1940. Da erklærte Berlin krigstilstand. De diplomatiske forbindelser ble brutt. Regjeringen hadde flyktet over Østerdalen, Gudbrandsdalen, Åndalsnes, Molde til Tromsø.

Etter at Frankrike hadde kapitulert, ble det i statsråd i Tromsø 7.6.1940 fastslått at de allierte trakk alle styrker ut av Norge. Norsk tonnasje ble brukt for å evakuere polakker, engelskmenn og franskmenn fra Norge. General Ruge ga råd om å gi opp, for å forhindre total ødeleggelse nordpå. I statsråd i Tromsø 7.6.1940 vedtok Regjeringen å kapitulere og beordret general Ruge å ta kontakt med den tyske overbefalshaver, general Falkenhorst i den anledning. Da regjeringen ikke visste hvor general Falkenhorst oppholdt seg, gikk anmodningen via den norske legasjonen i Stockholm.

Falkenhorst var i Trondheim, og sendte et sjøfly til Tromsø for å hente den norske forhandleren. Da han fikk rede på at det ikke var general Ruge som kom, men en oberstløytnant (Roscher-Nielsen), overlot han diskusjonen om kapitulasjonsbetingelsene til sin stabssjef Buschenhagen. Kapitulasjonsavtalen ble utformet i 5 eksemplarer på norsk, og 5 på tysk.

Under saken mot minister Schancke nektet de tidligere ministre, Nygaardsvold, Koht og Ljungberg for å ha sett kapitulasjonsavtalen. Da det ble fremlagt en avskrift med påtegning av alle tre, påsto Lagmann Solem at det var saken uvedkommende, til tross for at man ikke kunne dømmes for forræderi for noe som var skjedd etter en kapitulasjon.

Etter at et tysk eksemplar av kapitulasjonsavtalen ble funnet i Tyskland, tilbød Buschenhagen seg å ta den med til Norge for å vise den til professor Skodvin. Skodvin var ikke interessert.

I Kapitulasjonsavtalen står tydelig at den tyske teksten var avgjørende. Det står at de « Die gesamten Streitkräfte legen die Waffen nieder», noe som er blitt mistolket til «de forsamlede», ikke «samtlige».

I begynnelsen av avtalen , står at «I betraktning av 6. divisjons (m. general Fleischer) ærefulle kamp, innrømmes nedenstående ærefulle betingelser» Dette gjaldt bare 6. Divisjon. Dette er blitt tolket som at kapitulasjonen var en lokal kapitulasjon som bare gjaldt 6. divisjon. Men de hadde allerede kapitulert lokalt på Bjørnefjell overfor generalløytnant Eduard Dietl.

Oberstløytnant Roscher-Nielsen påsto senere at kapitulasjonsavtalen i Trondheim var lokal. Han kom senere til London der han gjorde en lynkarriere og ble generalmajor.

Etter kapitulasjonen ble 3000 norske soldater som var kommet over til Sverige med general Eriksen og internert der satt fri. Norske offiserer fikk beholde håndvåpen og velge mellom ærefullt krigsfangenskap eller å avgi æresord om ikke å gripe til våpen mot Tyskland eller deres allierte så lenge den daværende krig varte.

I kapitulasjonsavtalens §7 står også at Fylkesmann Gabrielsen skulle ha to norske bataljoner og et batteri for å beskytte grensen mot Russland. Leder var major Lindbæk-Larsen, general Fleischers stabssjef. Men høsten 1940 arresterte Terboven Lindbæk-Larsen og satte ham på Akershus.

Etter krigen ble det nedsatt en undersøkelseskommisjon hvis innstilling omsider ble fremlagt for stortinget i oktober 1948. Den ble sterkt kritisert for sin personlige og partipolitiske form, der. Bl.a. stortingspresident Hambro sa om regjeringen Nygaardsvold at «De gjorde så godt de kunne. Deri ligger deres undskyldning, og deri ligger deres dom.» Undersøkelseskommisjonens innstilling ble – etter en lang og kronglete debatt – av et storting der Arbeiderpartiet fortsatt hadde absolutt flertall, vedlagt protokollen.

75. Inger Cecilie Stridsklev. Skien 11.1.2020

Boken: Det sunkne land. En Historie om en NS-familie, en fabrikk og et gravsted. Dordis bokanmeldelse

74. Referat fra Vennetreff i Oslo 21.9.2019.

Dette Vennetreffet ble en illustrasjon på hvordan påstanden om at Nasjonal Samling skal ha vært nazistisk har virket på barnebarn til NS-medlemmer. De færreste medlemmer av Nasjonal Samling var nazister. 1 1932 ble Norges nazistiske parti, Norges NasjonalSocialistiske Arbeiderparti (NNSAP) stiftet. Da Nasjonal Samling ble stiftet grunnlovsdagen året etter, forsøkte NNSAP å få innflytelse. De fleste forlot NS med advokat Hjort i 1936. I okkupasjonstiden ble flere nazister igjen medlemmer av Nasjonal Samling. De var populære hos tyskerne, og utgjorde redaksjonen i «Hirdmannen» og «Ragnarok». De fleste NS-folk opplevde seg pådømt sosialistenes internasjonalisme når de ble kalt nazister. Foredragsholderen, Tone Birgitte Bergflødt fortalte at hun hadde hatt verdens beste farfar, snill og klok. Farfars NS-medlemsskap hadde vært en godt skjult familiehemmelighet for å skåne etterkommerne, slik det var i mange familier. Hun fikk vite det da hun var 10 år, og identifiserte NS med nazisme og alt ondt. Det ble et traume. Og da hun «møtte veggen», gikk det opp for henne at det kunne ha med familiehemmeligheten å gjøre. Hun forsøkte å finne ut av det. Hun spurte dem hun trodde kunne svare, stort sett fra «rett side», men hadde også funnet aviser fra okkupasjonstiden med artikler om «Hvorfor jeg er medlem av NS» og hun spurte tante Aud. Aud var NS-medlem og enke etter en frontkjemper. Tone gikk ut fra at Aud og farfar angret etter krigen. Tone var rørt over hvordan boken hennes, «Farfars skrin», ble tatt imot. Og at hun var innvalgt i kommunestyret med 100 ekstra stemmer. Hun var intervjuet i et ukeblad, og er invitert bl.a. til Falstadsenteret.

Det andre barnebarnet kjente ikke sin morfar. I 1945 var morfar enkemann med fem barn, den yngste 5 år. Morfar forsøkte å unngå å bli satt inn, uten å lykkes. Slik mistet han også barna. De ble satt bort, og lært hvilken forbryter deres far var. Dattersønnen hadde sympati for denne bestefaren, og visste ikke annen måte å finne ut om ham på enn å oppsøke nynazister, etter som det han hadde hørt om bestefar var at han var nazist. Siden har diverse veier blitt stengt for ham, både i jobbsammenheng og på fritiden. Han har ikke opplevd seg velkommen noe sted.

73. Referat fra Vennetreff i Oslo 6.4.2019

Heinz-Georg Windingstad ble valgt til kontaktperson etter statuttene. Vår foredragsholder var professor ved Universitetet i Tromsø, Baard Herman Borge. Han er den eneste med doktorgrad på NS-barn. Nå har han sammen med Lars-Erik Vaale skrevet boken ”Grunnlovens største prøve. Rettsoppgjøret etter 1945”. Borge fortalte at boken var utsolgt allerede etter 3 uker, men at det nå var kommet nytt opplag.

Han viste bilder av Karl-Hans Herman Klinge som var den første som ble henrettet etter den provisoriske krigsforbryteranordningen av 4. mai 1945, og av flere av landsvikanordningens fedre. Boken drøfter 9 paragrafer og grunnlovsprinsipper og forholdet mellom Londonregjeringen og motstandsbevegelsen i Norge.

Mellom 1941 og 1945 vedtok eksilregjeringen provisoriske anordninger til bruk under det kommende oppgjøret. Uten disse anordningene ville det blitt et helt annet oppgjør. Ingen kunne vært dødsdømt og henrettet, og oppgjøret ville antakelig fått et mye mindre omfang.

Det ble problemer med London-anordningenes forhold til Grunnloven, det gjaldt både landssvikanordningen, rettergangsanordningen, tjenestemannsanordningen og krigsforbryteranordningen.

Londonregjeringen var rasende på Quisling og Nasjonal Samling. Straffeloven og den militære straffelov av 1902 ga en minstestraff på 3 års fengsel. Men man kunne ikke holde 50 000 NS-medlemmer 3 år i fengsel.

Justisdepartementet i London konkluderte med at man da måtte tolke Grunnloven friere enn før. I tillegg ble Londonregjeringen påvirket av pressgrupper i Norge, særlig Jens Christian Hauge, Erik Solem og Svein Arntzen; Hjemmefrontens lovutvalg. De mente at justisdepartementet i London ikke tøyet Grunnloven langt nok, og måtte tøye den mer.

Landssvikanordningen var hemmeligholdt til frigjøringen. Både den anordningen, rettergangsanordningen og tjenestemannsanordningen var utformet av jurister i motstandsbevegelsen. Utkastene ble vedtatt nesten uforandret av Kongen og regjeringen. Regjeringen ville holde seg inne med norsk opinion.

Regjeringens opprinnelige tjenestemannsanordning av 26.2.1943 sa at alle tjenestemenn (som hadde vært medlemmer av Nasjonal Samling) skulle suspenderes ved frigjøringen. Den sa ikke noe om at de skulle fratas lønn mens sakene deres ble gransket. Dette kritiserte Hjemmefontens lovutvalg og sendte utkast til ny og strengere anordning. Justisminister Terje Wold sa de ville gjøre som Hjemmefronten sa. §22 i Grunnloven, som sier at suspenderte tjenestemann skal ha lønn, ble dermed trukket etter påtrykk fra hjemmefronten. Prinsippet kom opp i Høyesterett 10.1.1953. Flertallet konkluderte da med at de suspenderte ikke hadde krav på lønn. Et mindretall på 3 dommere stemte imot. Slik var det ofte: Høyesterett godkjente alt Londonregjeringen hadde forordnet, men ofte med dissens. Landssvikanordningen av 1944 overtok etter regjeringens forræderianordning av 1942. Øvre grense for bøter på 1 million kroner (tilsvarende 25 000 000 i dag) ble fjernet. Det ble også innført et «solidarisk erstatningsansvar» for samtlige NS-medlemmer på 280 millioner kroner (7 milliarder) der alt hva krigen hadde kostet Norge var tatt med, uten at man hadde tatt med aktiva. Det var en absurd beregning. Summen skulle være så høy at den oversteg NS-medlemmenes betalingsevne. Og erstatningen skulle settes etter den anklagedes betalingsevne, i prinsippet alt de eide uavhengig av hva de hadde gjort seg skyldig i. Jens Christian Hauge som hadde sittet i lovkomiteen som utformet anordningene, ble første leder av Erstatningsdirektoratet som skulle inndrive ”erstatningene”. Han ble spurt om NS-medlemmene var i stand til å betale, og svarte at ”De er i prinsippet konkurs alle sammen. ” Professor i strafferett Johs Andenæs protesterte ikke mot at regjeringen vedtok straff (problematisk i forhold til §17 i Grunnloven). Men han omtalte bestemmelsen som ny rett, som ikke kunne brukes på forhold før etter 1944.

Før Stephansonsaken kom opp for Høyesterett, grep Andenæs inn og fikk anordningen litt endret. Ellers ville man være usikker på om Høyesterett ville godta anordningen. Tre dommere dissenterte likevel. Dommen ble antatt å være i tråd med norsk erstatningsrett. Et slikt utfall ville før 1940 vært utenkelig. Erik Solem sørget for at også arven etter avdøde NS-medlemmer skulle inndras. Selvmord skulle ikke hindre at erstatningene ble inndrevet. Riksadvokat Sven Arntzen påsto at det i 1945 forelå en unntakstilstand. Derfor ga han anledning til å godta forelegg på straff på inntil ett år. Det var kontroversielt i lys av Grunnlovens §96: ”Ingen kan straffes uten etter dom”.

Høyesterettsdommer Astrup Hoel mente at NS-medlemskap ikke kunne rammes av forræderiparagrafen §86. Da så man bort fra forsettet som straffeloven krevde. En eldre kvinne som hadde meldt seg inn i NS for å beholde radioen ble frifunnet for å ha brutt straffelovens forræderiparagraf men straffet utelukkende etter landssvikanordningen (Kristi Vassendrud).

I følge Grunnlovens §§52 og 53 måtte det offentlig tiltale eller straff til for å frata folk stemmeretten. Det ble omgått ved en provisorisk anordning av 4.5.1945, med et tillegg til loven om suspensjon av stemmerett fra 1912. Noen av dem som ble fratatt stemmeretten i 1945 ble senere frifunnet. Provisoriske anordninger skulle bare gjelde til Stortinget kom sammen igjen. Men da Stortinget kom sammen etter frigjøringen ble de provisoriske anordningene ikke behandlet, til tross for at representanten Gabriel Moseid etterlyste det.

I tillegg ble det oppfordret til å nominere flest mulig fra motstandsbevegelsen til Stortinget som ble valgt i 1945.

I stortingsdebattene var det stort sett de borgerlige representantene som var kritiske, i tillegg til Stavang fra Arbeiderpartiet. Arbeiderpartiet hadde absolutt flertall i Stortinget etter valget i 1945, til tross for lavere oppslutning både i stemmetall og i prosent enn ved det forrige valget i 1936.

Det var også utbredt dårlig behandling av fangene. Det var kjent at fanger ble tvunget til å grave opp lik uten verneutstyr. Det var laget en liste fra myndighetene om hvem som skulle arresteres.(Liste nr.1) Men hjemmefrontens liste var lenger. Minst 29 000 ble internert i løpet av andre halvår i 1945. I forhold til folketallet hadde Norge det største oppgjøret i hele Europa.

Erfaringen var at de som gikk lengst i å ønske straff vant igjennom. Det var en svært fIeksibel grunnlovstolkning. Grunnlovens maktfordelingsprinsipp ble ikke overholdt. De som hadde utarbeidet de provisoriske anordningene gjennomførte dem også. Høyesterettsdommer Erik Solem ble lagdommer og dømte Quisling, også til tross for at han på forhånd hadde uttalt seg mot ham.

Som en begrunnelse for oppgjøret ble ”folkets alminnelige rettsbevissthet” brukt. Denne rettsbevissthet kan ha oppstått ved påtrykk ovenfra. Det foreligger ikke meningsmålinger. En undersøkelse blant jurister viste stor skepsis, og ytringsfrihet for kritikk av oppgjøret (§100) var begrenset. Det er når ”alle ønsker å straffe” at rettsprinsippene er viktige.

Referat Julevennetreff nr.72 i Skien 12.1.2019.

Foredrag av Oddvar Einarson.

Når en penn legges ned.

Om sannhet og løgn i vår nære politiske fortid.

Oddvar Einarson husker ennå da han 11 år gammel sto utenfor ”Ruslebo”, farens kombinerte bobil og atelier, og undret seg over at faren Odd Einarson levde av å tegne karikaturer, når han tenkte på alt det som ble diskutert hjemme.

Odd Einarson tegnet på 1930 tallet for avisa Samfundsliv, som kom ut fra 1931 til 2010.

I november 1934 hadde han tegnet bilde av Hitler, der han skyter slik at kulen går rundt jorden og treffer ham i bakhodet. Bildet illustrerte redaktøren Bertram Dybvad Brochmanns åpne brev til Hitler med klare advarsler mot inndeling av verden i overmennesker og undermennesker og hat mot folkegrupper som jøder, sigøynere og annerledes tenkende.

Brochmann forklarte Jødeforfølgelsen som en ren logisk kortslutning og foreslo fritt varebytte og fri konkurranse - i stedet for opprustning og krig. Han avsluttet brevet slik:

"Har man glemt denne livets lov i Berlin, da vil også De, Herr Rikskansler møte deres BRUTUS, og det tredje Rike vil bli verre enn det foregående."

Samfundspartiet er så utradert og effektivt tiet i hjel, at kommende generasjoner ikke aner at de har eksistert. Bertram Dybwad Brochmann var gartner og opptatt av sunn fornuft. Penger kan ikke vokse, putt heller en potet i jorden! Samfunnspartiet skulle være det kristne alternativ til kommunismen. Mellomkrigstidens pengekrise førte til at mange bønder måtte forlate gårdene sine. Brochmann mente at renter var tyveri. Se til liljene på marken, sa han (Mt.6.28). Norge var så rikt på mineraler, skog, støpesand, jordbruk og fisk – at ingen i dette landet behøvde å sulte. De ville at folk skulle gjøre nyttig arbeide, som å fullføre Sørlandsbanen til Stavanger, fremfor å gå arbeidsledige.

Brochmann var en så populær folketaler at han kunne leve av det. Han kom inn på Stortinget fra Bergen i 1933.

NRK, som hadde begynt å sende politiske foredrag i radioen, betakket seg for å ha noe med Brochmann å gjøre. Men så populære var hans taler at de ble overført på rikstelefon til andre byer, hvor det ble koblet en mikrofon og høytaler til telefonen. Men selv dette ble for mye for myndighetene - den gang. Så han ble nektet å bruke rikstelefonen for å overføre foredrag.

Det ble nå hevdet at det var forbudt å konkurrere med Norsk Rikskringkasting, hvorpå Brochmann svarte at Kringkastingen fritt kunne overføre foredragene, noe som behørig var nektet ham og hans bevegelse!

Brochmanns varamann var ingeniør Gjert E.Bonde. Han var den eneste som stemte mot Steriliseringslovene mot uønskede individer (i praksis mest tatere) i 1934. Han sa:"Jeg finner at dette lovforslag som idag er lagt frem for Odelstinget er et av de farligste lovforslag som overhode har sett dagens lys i landet. Forbrytere, blir ikke forbrytere av seg selv, men av de samfunnsforhold, miljø og omgivelser de lever i. ”Den som er ren, kan kaste den første sten,” Joh. 8.7.

På 1990-tallet besøkte Oddvar den over 90-årige Rolv Høstmark. Han fortalte: "Det kokte rundt Samfundspartiet før valget i 1936. Det var en voldsom interesse utover i landet - bevegelsen hadde virkelig fått vind i seilene. Da skjedde det noe som vi ikke trodde kunne skje; En bakvaskelse vi ikke trodde var mulig. Det kom en sjarmerende intelligent ung mann som viste stor interesse for Samfundspartiet. Vi fikk en klar følelse av at han ville bli en bra og viktig støttespiller.

Han kom på møtene og han deltok i diskusjonene, og han spøkte og lo. Han var på våre fester og våre private sammenkomster. Men så - en uke før valget dukker han opp med en serie artikler som slås stort opp i Bergen Arbeiderblad - med groteske avsløringer om hva Brochmann og Samfundspartiet “egentlig” sto for. Det var diktatur og det var skrekkregime og det var forkledd fascisme. Det var nesten så vi fikk følelsen av at vi spiste småbarn."

Denne artikkelserie fikk stor virkning på valget i Bergen. Brochmann ble ikke gjenvalgt.

Den unge Frithjof Fluge ble feiret som en helt da han kom hjem til Arbeiderpartiet. Senere ble Frithjof Fluge professor - i historie ved universitetet i Bergen.

Denne artikkelserien i Bergen Arbeiderblad fra uken før valget 1936 representerer et tidlig eksempel på falske nyheter og løgn som politisk redskap.

Det er et tankekors at den som utførte dette ble professor i historie etter krigen.

Brochmann kunne imidlertid trøste seg med at Samfundspartiet fikk en representant i det nye storting, Smeden fra Bleik, Sigurd Haakon Jacobsen ble valgt inn fra Nordland, så Samfundspartiet holdt det gående på Stortinget helt fram til 1945, selv om partiet ikke var aktivt etter at Norge ble okkupert, og slik f.eks ikke var med på avstemningen om å avsette Kongen. Men Brochmann var ikke den som lot seg stoppe. Han hadde drømt om å få mulighet i NRK, og trodde at han kunne vekke folk over det hele land gjennom en riksdekkende radio. Nå fikk han endelig holde et foredrag i radioen.

Foredraget var helt i stil med taler fra før krigen, men i tillegg var han i likhet med mange andre den gang meget kritisk til Nygaardsvoldregjeringens flukt til England, som hadde latt demokrater komme i skvis i Norge. Danmark og andre små land hadde kommet bedre ut med en regjering som kunne forhandle på vegne av befolkningen. Slik kritikk ble straffbart etter krigen, så han ble tiltalt for landssvik.

De som kom tilbake fra England fikk mye å si for rettsoppgjøret. Brochmann selv - var etter krigen informert om at han ville bli hentet og arrestert. Så han hadde klargjort et brev hans sønn skulle sende, om de nå virkelig gikk så langt. I brevet anmodet han justisministeren om å få sin sak prøvet straks, "da jeg går ut ifra som en selvfølge at man intet har å straffe meg for, og at hele arrestasjonen alene må bero på misforståelser, intriger, uetterrettelighet og falske anklager.”

Men Brochmann ble arrestert, og han snakket villig vekk, og han fortsatte å snakke. De kom til at han måtte være gal! Et alt for stort selvbilde ble utslagsgivende. Så Brochmann ble sendt til mentalundersøkelse. Det løste et problem for myndighetene om Brochmann var gal. At man nå slapp å tiltale ham rettslig som landssviker - under kritisk blikk fra hans tilhengere - det var en fordel. Men først så skulle han nå mentalundersøkes.

En grundig mentalundersøkelse ble det, lange, grundige utredninger.

Den store og omfattende undersøkelsen av Brochmanns mentale tilstand førte til at han ble erklært frisk. Han var ikke gal, så han ble tiltalt for landssvik.

Her fikk han en dom på 3 og et halvt år - som aldri ble iverksatt. Han fikk aldri innkalling til soning! På dette punkt i historien var han nok blitt så ufarlig som noen kunne bli.

Samfundspartiet var nærmest utradert etter mentalundersøkelsen og rettsaken mot Brochmann. Her hadde avisene kunnet fråtse uhemmet i Brochmanns tragedie og svik – uten at han eller andre fikk anledning til å argumentere imot.

Sv politikeren Bjørn Venstad uttalte mange år senere: Brochmann var sin samtids mest konsekvente anti-nazist, både ved at han tidlig advarte mot tyranniene i Hitlers Tyskland og i Stalins Sovjet, og ved at Samfundspartiet var det eneste parti på Stortinget som i 1934 stemte mot de ulykksalige tvangssteriliserings-lovene. At ettertiden har stemplet Brochmann som en slags nazimedløper, det kan jeg simpelthen ikke forstå.

Hardkjøret mot Brochmann, og de utilslørte forsøkene på å gjøre ham til en nazimedløper var en utløsende faktor da Odd Einarson realiserte sin gamle drøm om et eget satirisk tidsskrift.

Her går han kraftig til angrep på rettsoppgjøret og de krefter som ligger bak. Det var mye å gripe fatt i - for en uredd satiriker - rett etter krigen!

I 1945 kom Trollspeilet. Et speil for tidens trollskap. Og det gikk så det suste over hele landet, inntektene strømmet på. Men det var tøffe tilstander for en satiriker i kongeriket den gang. Narvesen nektet etter hvert å selge Trollspeilet. Dette etter en tegning av biskop Berggrav, som hadde spilt et dobbeltspill han ikke ville stå ved etter krigen.

Far prøvde seg med Vartegn og §100, og rettssak mot Narvesen, men når han gjennom dette også ble gjenstand for mobbens hat - var det alt annet enn enkelt å være min far. Mobben knuste vinduene i hans atelier og i uavhengige bladutsalg, som fortsatt solgte Vartegn eller Paragraf 100. Her stilte politiet aldri opp.

Min far, og mange samfundspartimedlemmer snakket den gang om at nazismens metode, med forfølgelse og trakassering av annerledes tenkende - hadde blitt overtatt av den seirende part.

Nok er nok. Far hadde fått en familie å tenke på. Dette ledet an til en viktig beslutning i hine hårde dager. Ikke mer satire fra denne penn!

Han endte opp med enkle karikaturer, Det ble mange av dem gjennom et langt liv, med Ruslebo over hele Norge. IC Stridsklev

Referat Vennetreff nr.71 Oslo 15.9.2018

Tema var ”Hvorfor meldte man seg inn i Nasjonal Samling”, der Rolv Olsen hadde sin far som eksempel.

Faren meldte seg inn høsten 1940, etter at Terboven 25.9.1940 hadde sagt at veien til Norges frihet gikk gjennom Nasjonal Samling. Medlemmene av Nasjonal Samling (NS) oppfattet seg som dem som arbeidet legalt/lovlig for Norges og nordmenns beste. De forsøkte å minimalisere tyskernes innflytelse, selv om okkupasjonsmakten hadde all makt i følge Haagkonvensjonen som både Norge og Tyskland hadde undertegnet.

Etter at Norge hadde kapitulert med ”Gesamten Streitkräften” (samtlige stridskrefter) 10.6.1940 var ikke Norge lenger i krig, og samarbeid kunne ikke karakteriseres som forræderi, noe også Administrasjonsrådets fortsatte virksomhet viste. Stortinget voterte og et flertall var for å avsette kongen. De forhandlet også med Terboven om hvor mange NS-medlemmer som skulle være med i et Riksråd som skulle erstatte regjeringen.

Eksempler på NS-ministres virksomhet er Torstein Fretheim, som fikk forhindret at tyskerne fikk de store tømmerleveranser Administrasjonsrådet hadde lovet dem; Eivind Blehr som skaffet Norge en avtale om levering av korn og fett som hindret hungersnød som Norge hadde under sin forrige krig (1807-14) eller som Holland hadde vinteren 1944-45 (Hongerwinter) der ca 20 000 døde av sult, eller Kjeld Stub Irgens som sørget for at familiene til sjøfolk som seilte for de allierte kunne trekke av mannens hyre så de hadde noe å leve av. Statssekretær Finn Thrana hadde et benådningskontor hos Quisling som gjorde sitt beste for at landsmenn skulle unngå dødsstraff eller sendes til Tyskland.

For mange ikke minst før 1940 var grunnen til NS-medlemskap partiprogrammet. Nasjonal Samling var de første ved siden av Kristelig Folkeparti, som også ble stiftet i 1933 som hadde en kristendomsparagraf.

Mange var engstelige for Sovjet. Quisling hadde reddet mange fra Stalins første forsøk på å sulte i hjel Ukrainas bondebefolkning (Holodomor) 1922-23. Stalins Gulag og Moskvaprosessene var kjent.

NS ville styrke forsvaret, som ble stadig mer svekket i løpet av mellomkrigstiden. NS mente at Norge ikke ville blitt angrepet om forsvaret hadde vært i orden, og i det minste det som fantes var blitt mobilisert da krigen startet i september 1939, tilsvarende det som skjedde da 1. Verdenskrig startet. Derfor var mange offiserer med i NS.

En hovedhensikt med frontkjemperne var å bygge opp en ny norsk hær, som skulle kunne forsvare Norges grenser effektivt, og gjøre okkupasjonen overflødig.

NS ville dele Stortinget i to, et Riksting og et Kulturting. Medlemmene dit skulle velges fra laug/ yrkesgrupper. Hver yrkesgruppe skulle velge sine representanter etter medlemsmassen og avløse partiene. Rikstinget ville da få yrkesmessig sammensetning og håpet var da en avspeiling av samfunnet på en mer helhetlig måte og at klassesamfunnet ble svekket.

I programmet sto det at det skulle ryddes opp i kommunale gjeldsforhold. Det skjedde under okkupasjonen. Også arbeidsløsheten skulle opphøre. Det gjorde den, og Arbeidsløshetstrygd ble innført. Det ble også barnetrygd.

De fleste NS-medlemmer hadde god samvittighet etter krig og okkupasjon.

Referat Vennetreff nr.70 Oslo 7.4.2018

Rolv Olsen ble gjenvalgt som kontaktperson ved akklamasjon.

Bjørn Steinar Meyer viste frem bilder fra sin biografi om Olga Bjoner, ”Førerkvinnen”, mens han fortalte fra boken. Han understreket at betegnelsen ”Fører” var vanlig i mellomkrigstiden. Også Bondelagets leder, Johan E. Mellbye ble omtalt som fører s.155. I en hilsen fra bondekvinner i Kristiansand i 1929 ble hun hilst med ”Heil og sæl”s.64 .

I 1930-årene gjorde Olga Bjoner en stor innsats for å få kvinner til å stemme. Det ble hun aldri takket for. Hun bygget også opp kvinneforeningene til Norges Bondelag. Dem var det 3 av våren 1933 og 500 med 25 000 medlemmer i 1939. Hennes innsats førte til at bondekonene ble respektert.

Hun reiste ikke bare innenlands til nye og gamle bondekvinnelag, men også til utlandet. Der lovpriste hun det norske demokratiet, og hevdet at Norge var best. Hun ga også uttrykk for bekymring over Norges svake forsvar. Etter at de andre partienes forhandlinger med okkupasjonsmakten ikke lyktes sommeren 1940, og Terboven hadde sagt at veien til Norges frihet gikk gjennom Nasjonal Samling, meldte Olga Bjoner seg inn i NS for å forsvare norske interesser. Sommeren 1941 var hun i Tyskland og håpet å få Terboven fjernet. S.227. Hun gjorde sitt beste og lyktes ofte med å redde landsmenn fra fengsel og dødsstraff. Hun organiserte hjelpesystuer og kjøkkener gjennom NSK for omsøm og utnyttelse av lite brukte matressurser. Hun lyktes i å få innført barnetrygd og husmorvikarer.

Etter krigen opplevde hun at ”villdyret i mennesket var sluppet løs”. Hun ble dømt til 6 års fengsel, plyndret for det meste hun eide og voldtatt tre ganger av en fangevokter, uten at voldtektene ble etterforsket. Hennes helse ble dårligere. Hele familien ble straffet, slik at de tenkte på å forlate gården og dra til Argentina.

Det var et lyspunkt at hun ble hedret på 40-årsdagen for Hobøls bondekvinnelag i 1962. Men det skrev avisene ikke noe om. Og bondekvinnelagene skrev henne ut av sin historie. Hennes venner var stort sett gamle NS-folk. Hun mente aldri at hun hadde valgt feil, og var villig til å tilgi de ”gode nordmenn”, selv om de aldri angret.

Forfatteren avsluttet med å lese siste avsnitt av boken, der han oppfordrer ”den norske stat, som hadde ansvaret for henne mens hun satt fengslet og ikke klarte å hindre at hun ble voldtatt tre ganger. Den gjorde heller ikke noe for å hindre at fengselsoppholdet ble et sammenhengende mareritt, det hennes advokater karakteriserte som en konsentrasjonsleir for henne. En seierherre skal aldri akseptere voldtekt, overgrep, mishandling. Staten bør gi Olga Bjoner og hennes familie en unnskyldning.”

Det har Meyer ikke fått respons på.

I diskusjonen ble understreket forskjellen mellom parlamentarisk og parlamentaristisk. Norge hadde hatt parlament/Storting fra 1814. Først i 1884 oppsto parlamentarismen, der Stortinget kunne avsette regjeringen med alminnelig flertall. Mange, særlig NS-folk mente at det hadde ført til svekkede regjeringer og svekket forsvar, og at det til slutt førte til at Norge i 1940 lå åpent for invasjon. NS mente at regjeringen først skulle gå om den fikk 2\3 flertall mot seg.

Det ble også nevnt at det Olga Bjoner i alle fall fra 1930 fryktet, at religionen skulle avskaffes, ekteskapet og familielivet oppheves, og barna tas vekk fra foreldrene for å oppdra dem i statsanstalter, nå var skjedd. ICS

Referat Vennetreff nr.66 Skien 13.1.2018

Som vanlig hadde vi det ekstra hyggelig på julevennetreff. Olav Jørgenvåg fortalte fra boken ”Fra fenrik til fører” han har skrevet om sin farfar Paul Johan Jørgenvåg.

Paul Johan Jørgenvåg skrev dagbøker om sin deltagelse, både i kampene mot tyskerne i april 1940 og om hans tid på Østfronten, og det var dagbøkene som fanget interessen og var utgagnspunktet for boken. Den tar også for seg historiene til de mennene han kjempet sammen med på Østfronten. Olav måtte bare finne ut av farfarens historie, og forstå hvorfor han valgte som han gjorde.

Da krigen kom til Norge var bestefaren 33 år og levde som fisker og gårdbrukersønn på den lille øya Tustna utenfor Kristiansund. Men han var også vernepliktig fenrik i hæren og en del av landets mobiliseringsforsvar.

Han ble sendt til det lille tettstedet Dombås i Gudbrandsdalen, hvor hovedveien deles mot Romsdalen og Åndalsnes og over fjellet mot Trondheim. Det var forventet at tyske hærstyrker skulle rykke nordover og okkupere bygda, men Hitler anså Dombås som så strategisk viktig at han personlig beordret sine beste styrker til straks å angripe Dombås – og hans beste menn var fallskjermjegerne.

Men da 170 tyske elitesoldater hoppet ut av flyene den 14. april gikk mye galt og de ble i mindre grupper spredt over et stort område. Norske styrker startet en klappjakt på fallskjermjegerne og etter harde trefninger, som flere ganger holdt på å koste bestefar og hans menn livet, drepte de eller tok til fange hver eneste fallskjermjeger – til Hitlers store forbannelse.

Da tyske hærstyrker med panservogner og flystøtte etter hvert rykket nordover knuste de den norske motstanden og engelskmennene som var kommet for å hjelpe, var også sjanseløse.

Bestefar møtte statsminister Johan Nygaardsvold under felttoget da han vekket statsministeren midt på natten på Lesjaverk gård og Nygaardsvold tok ham for å være en tysk soldat. Han fikk inntrykk av at landets øverste politiske leder var både feig og ubesluttsom. s.28. Og da regjeringen oppgav motstanden og rømte til England en drøy måned senere var det i hans øyne et utilgivelig svik at de overlot befolkningen til okkupantene. Han var samtidig meget imponert over tyskernes militære innsats - med deres moderne utstyr og gode kampmoral. Han var klar over at motstanden skulle fortsette fra London, men etter det han hadde sett av norske myndigheter og den spede britiske innsatsen mot tyskerne i april, hadde han ingen tro på at de skulle være i stand til å frigjøre landet fra okkupantenes grep.

Selv hadde han vært godt mentalt forberedt for å gå i krig, men ikke først og fremst mot tyskere – han hadde vært innstilt på krig mot russiske styrker som året før hadde angrepet Finland, og hadde siden det ventet at de også skulle angripe Norge. Etter Terbovens tale 25. september 1940 meldte han seg inn i Nasjonal Samling og begynte året etter i ordenspolitiet i Oslo. Opplæringen av politifolk ble snart utviklet etter den tyske modellen og sterkt militarisert.

Da politiminister Jonas Lie opprettet et kompani av politimenn for å kjempe mot russerne på Østfronten, ble bestefar hans nestkommanderende og troppssjef med grad som Untersturmführer. I september 1942 reiste det som skulle bli kjent som det 1. Politikompani østover og etablerte seg utenfor den russiske byen Leningrad, i dag kjent som St.Petersburg, som forsterkninger for Den norske legion. I et halvt år deltok bestefar og Politikompaniet i å beleire byen som etter Hitlers ordre skulle fjernes fra jordens overflate.

I skyttergravene utenfor Leningrad ble Politikompaniet del av en stillingskrig der 13 av de totalt 92 i kompaniet ble drept. Mange flere ble såret og russernes militære dyktighet og vilje til å forsvare seg satt en skrekk i mange av nordmennene. (I et halvt år holdt de forsvarslinjen og bodde i jordbunkere med rotter og lus i temperaturer ned mot 45 minusgrader.)

De som returnerte til Norge fikk overordnede stillinger i politiet, til tross for at mange av dem hadde store mentale utfordringer etter opplevelsene ved fronten. Bestefar tjenestegjorde som politikaptein i Trondheim hvor også mange av hans gamle krigskamerater hadde roller i politiet. Det ble mye festing og etter at en affære/romanse mellom bestefar og kona til en av byens NS-topper ble kjent, ble han fratatt kommandoen og forvist fra byen. Han tjenestegjorde en tid i hjembyen Kristiansunds luftvernavdeling og i to måneder som adjutant for Quisling på slottet. Da freden kom hadde han nylig blitt overført til Kongsvinger politikammer hvor han ble fengslet. I januar 1949 ble han dømt til tre år og en måneds fengsel for landssvik. Han ble løslatt i 1950 og levde deretter et tilbaketrukket liv som fisker og jeger på Tustna. Bestefar døde i 1987.

Til sammen kriget 4800 norske gutter og menn i tysk uniform – omtrent 900 av dem kom aldri hjem. Antallet kunne lett ha vært høyere da hele 15.000 møtte opp for å verve seg, men til sitt store hell ble over 10.000 av dem ikke godkjent som soldater i Waffen-SS.

Det å ha vært frontkjemper har for mange familier lenge vært forbundet med skam, og noe som skal forbigås i stillhet. I tillegg til mange timer på Riksarkivet, reiser til Russland og Estland og gjennomgang av endeløse bunker av gamle dokumenter og andre kilder, har jeg kontaktet overlevende fra bestefars kompani på Østfronten. En av dem nektet for å ha vært der, mens andre var mer snakkevillige. Bestefar snakket selv heller aldri om krigen, men hans dagbøker fra kampene i Norge og Russland er i sin helhet med i boken. Da han valgte å etterlate seg dagbøkene, spesielt den fra Leningrad, tror jeg han hadde et ønske om at vi i senere generasjoner kunne prøve å forstå hans valg.

Under krigen delte landets befolkning seg i tre grupper: De som i varierende grad støttet okkupantene, de få som kjempet imot og opprettholdt motstanden og den største gruppen som forholdt seg i ro og ventet på at det hele skulle være over. Rundt 93.000 nordmenn ble dømt for landssvik etter krigen, og disse var ikke alle ondsinnede mennesker. Norge er fortsatt det eneste landet i verden som har dømt alle partimedlemmer av et politisk parti bare for å ha vært medlem. Men landssvikoppgjøret i Norge var fremdeles bedre enn i mange andre land der lynsjing og gatejustis fikk utfolde seg fritt.

Med all den åpenhet vi har i dag har bildet av Norges krigshistorie begynt å bli litt mer nyansert. Det finnes flere åpne arkiver og annen dokumentasjon som kan hjelpe oss å forstå.

Vi mennesker er sjelden bare enten onde eller gode. De fleste av oss er vel litt grå – og slik var også de som levde under krigen.

I diskusjonen ble det bekreftet at nærmere 93 000 ble anklaget og grunnlovsstridig fratatt stemmeretten etter okkupasjonen, noe som kan ha bidratt til at Arbeiderpartiet fikk rent flertall i 1945. Ca halvparten ble straffet blant annet med å bli fratatt stemmeretten for minst 10 år, noe som bidro til at Arbeiderpartiet beholdt makten. Det finnes faktisk ett parallelt tilfelle: I Etiopia i 1992 ble det laget en egen lov slik at medlemmer av Etiopias arbeiderparti hverken fikk stemme eller var valgbare. Det foregikk nok flere mord og andre overgrep også etter frigjøringen enn det som er kjent. Men slikt ble ikke etterforsket, og til nød tatt opp om det ble alment kjent.

Det ble stilt spørsmål ved om Paul Johan Jørgenvåg virkelig var klar over at krigen skulle fortsette fra London. Dette ble skrevet inn i dommene, fordi det var nødvendig for den subjektive skyld. Men Paul Johan Jørgenvåg var klar over hva kapitulasjon innebar. Norske soldater som var i Sverige våren 1940 ble sendt hjem. Offiserene ble satt fri mot å gi sitt skriftlige militære æresord på at de ikke ville gripe til våpen mot Tyskland i den pågående krigen. Alle nordmenn som deltok i andre verdenskrig etter at Norge hadde kapitulert, måtte bære annet lands uniform. Heller ikke Kongen snakket om noen fortsatt krig i sin første tale fra London

Referat Vennetreff nr.65 Modum 9.9.2017

Vi hadde et hyggelig møte hjemme hos en av oss. Etter en god middag, da vi presenterte oss for hverandre, holdt Rolv Olsen og Inger Cecilie Stridsklev foredrag om hva medlemmene av Nasjonal Samling mente. Manglende kommunikasjon i hele etterkrigstiden mellom de to sider av konflikten i Norge i perioden 1930-50 har ført til at de aktive nå er døde, de fleste overbeviste om at de selv var heltene og motparten forbrytere og forrædere. Quisling ble upopulær hos sosialistene allerede i 1930, da han beskrev forholdene i ”Sovjetparadiset” i ”Russland og vi”. Som forsvarsminister i 1932 anklaget han sosialistene for omtrent det samme han ble henrettet for 13 år senere. En Stortingskomité (unntatt de sosialistiske medlemmene) ga ham rett i anklagene. Grunnlovsdagen 1933 ble Nasjonal Samling dannet, med et program for en stor del som de øvrige, men med kristendomsparagraf. Partisymbolet var tatt fra Hellig-Olavs skjold i Olavsantemensalet fra Nidarosdomen. For å sikre stabile regjeringer, skulle regjeringer først gå om de fikk 2/3 av tinget mot seg. Arbeidsfred skulle sikres ved at man i stedet for partier, skulle samle folk i bransjer (laug), der alle fra topp til bunn var med.

Fra 1930-årene ble medlemmer av Nasjonal Samling hetset med at de var ”nazister”. Det har fortsatt, fordi forutsetningen både for at den sivile motstandskampen som stort sett rettet seg mot NS-folk og deres barn og etterkrigsoppgjøret skulle være legitime, var at NS-folk var nazister. Riktignok fantes det en nazistisk opposisjon i NS. I okkupasjonstiden var de populære hos tyskerne, og utgjorde redaksjoner for ”Hirdmannen” og ”Ragnarokk”. Etterpå har de vært populære kilder for å ”bevise” at NS var nazistisk. Etter krigen var forutsetningen for at nazister (medlemmer av det norske nazipartiet Norges NasjonalSocialistiske ArbeiderParti NNSAP fra 1932) skulle straffes, at de hadde meldt seg inn i NS.

Vanlig tolkning av Haagkonvensjonene var: Effektiv okkupasjon er krigsslutt hvis ikke den tapende armé går over til alliert land. At det fordrevne overhode for den overvunne stat protesterer og fastholder sine rettigheter har liten betydning. Slike protester kan muligens få politiske betydning for fremtiden. Rettslig sett er de betydningsløse.”

Norge hadde ikke inngått avtale med noe land hverken før eller etter 9. april 1940 og hadde derfor ingen alliert å gå over til.

Kapitulasjonsavtalen av 10. Juni 1940 avsluttet den aktive krigen mellom Norge og Tyskland, og vi fikk okkupasjon “etter Haag konvensjonens artikkel 43 og 45 som gir okkupasjonsmyndigheten all administrativ myndighet som normalt tilkommer landets regjering” i følge Kristen Johansen som var Nygaardsvold-regjeringens rådgiver i internasjonale spørsmål. https://norgesskjebne.wordpress.com/2015/06/20/var-regjeringen-nygaardsvold-lovlig-i-1940-og-senere-2/ http://www.nsbarn.no/NSBARN/Rolv1943.htm

NS-folk oppfattet seg som dem som legalt forsvarte Norges og nordmenns interesser. Takket være NS ble tapene av liv og eiendom i Norge langt mindre enn om motstandsbevegelsen hadde stått alene mot tyskerne. https://norgesskjebne.wordpress.com/2017/10/11/hva-oppnadde-nasjonal-samling-i-regjering/ Etter foredragene tok vi oss tid til en god samtale. IC

64. Vennetreff - Oslo 22.4.2017

Inger Cecilie Stridsklev ble gjenvalgt som kontaktperson etter statuttene. Foredragsholder var Nina Drolsum Kroglund, som har gitt ut boken ”Hagelin, Quislings høyre hånd”. Hun understreket til å begynne med at uten Hagelin med hans gode forbindelser til sentrale personer i Hitler-Tyskland som Raeder og Rosenberg var det tvilsomt om Quisling hadde møtt eller fått noen støtte av Hitler. Hagelin, som kom hjem til Norge i desember 1939 etter 40 år i Tyskland, utnyttet sine kontaktskapende evner også i Norge og hadde kontakt både med sosialminister Støstad og handelsminister Trygve Lie. Hagelin oppfattet ikke at regjeringen Nygaardsvold var nøytral i verdenskrigen som var brutt ut, men mer på alliert side. Hagelin informerte marineminister Raeder om forestående britisk invasjon i Norge både 15. og 28.3. 1940. Etter begge møtene satte Hitler fart i planene om invasjon i Norge, den 28.3. ble invasjonsdatoen satt til 9.4. Kanskje var Hagelins opplysninger avgjørende for at tyskerne vant kappløpet om Norge.

Siden Quisling var dårlig i tysk, opptrådte Hagelin som hans tolk i møtene med Rosenberg, Raeder og Hitler. Det kan hende Hagelin vel så mye fremførte egne tanker som Quislings.

Sommeren 1940 sendte Terboven Quisling til Tyskland. Terboven ville at Jonas Lie skulle lede Nasjonal Samling i mellomtiden. Men den plassen tok Hagelin. Også medlemmer av Nasjonal Samling var skeptiske til Hagelin. De kjente ham ikke. Hagelin hadde oppsøkt Quisling i 1936 og hadde da meldt seg inn i Nasjonal Samling. Fra før var han medlem av NSDAP i Tyskland. I september 1940 ble Hagelin utnevnt av Terboven til Innenriksminister. Hagelin fortsatte som Innenriksminister i Quislings Nasjonale Regjering fra 1.2.1942, sammen med sin svoger, minister Irgens som var gift med hans søster. Hagelins forhold til Terboven og tyskerne ble stadig verre. Så lenge det ikke var inngått noen fredsavtale og tyskerne fortsatt sto i landet oppfattet han dem som fiender. Blant annet fikk Hagelin hindret at nordmenn ble utskrevet til arbeid i Tyskland. Han syntes ikke Quisling var bestemt nok overfor Terboven, og forholdet til Quisling ble dårligere. Hagelin ble avsatt høsten 1944 fordi han nektet å bistå tyskerne ved evakueringen av Finnmark.

Etter krigen ble han dømt til døden. Grunnen var ikke minst ansvaret han ble pålagt for jødenes skjebne. Selv mente han at det ville gått verre med jødene om ikke han hadde vært der. Han mente at han hadde utvirket at Quisling fikk løslatt de jødiske menn som var over 65 år som ble arrestert i oktober 1942. Han hadde gitt mange erklæringer på at folk av jødisk herkomst var ariere, og hadde forhindret at halv- og kvartjøder ble arrestert. Han var selv kvartjøde, med jødisk morfar.

I diskusjonen ble det spurt om en grunn til at han måtte henrettes var at han hadde avslørt regjeringen Nygaardsvolds manglende nøytralitet vinteren/våren 1940. Det ble også spurt om ikke også den norskgifte Hans Wilhelm Scheidt ga tyskerne opplysninger som førte til invasjonen. IC

63. Vennetreff - Julevennetreff i Skien 14.1.2017

Foredragsholderen kunne ikke komme pga sykdom i nær familie. I stedet fortalte Inger Cecilie Stridsklev om EN HENLAGT LANDSSVIKSAK OG ET GRAVSTED, et kapitel fra hennes familiehistorie; Hadde hun ikke hørt historien, ville hun ikke kommet på å søke etter grandtantens papirer i landssvikarkivet. Saken var på over 60 sider. På møtet kom det frem at også foreldre til falne frontkjempere hadde fått krav på hva deres døde sønn hadde skullet arve. I en annen familie hadde de måttet gå fra gården på grunn av erstatningskrav etter krigen. Dette selv om Grunnlovens § 104 sa at ”Jord- og boeslod kan i intet tilfelle forbrydes.” Mange oppfatter det slik at de som fikk sakene henlagt, og i alle fall de som Les videre

62. Vennetreff - Første Vennetreff i Stavanger 19.11.2016

Dette ble et vellykket vennetreff, slik at det ble uttrykt ønsker om at dette skulle bli en årlig tradisjon. Foredragsholder var Anne Marie Waage som bor i Stavanger, og er en av de to søstrene bak boken ”12 brev Minner fra etterkrigsårene 1945-47”. Det henvises til referatet fra 20-årsjubileet. Hun betonte at hennes familie ikke hadde skadet noen. Moren var sekretær i en forening, mormor var sjef for sosialstyret. De fikk veldig strenge straffer. All eiendom ble inndratt, og familien fikk 50 kr. i uken å leve for. Vi barna hjalp til så godt vi kunne. Jeg var stor pike på 8 år. Det var veldig mye mobbing. Jeg ble spyttet på i 17.mai-toget. NS-naboer var virkelige venner. De andre var onde. Andre fatter ikke hvordan vi hadde det. Vi følte oss elendige. Vi satt på en sten og jeg leste brevene fra mor som var fange på Bredtvedt høyt for min søster mens vi gråt. Jeg syntes aldri jeg kunne fortelle det til noen. Men da jeg sa det til han som ble min mann, sa han ”Hva gjør det?” ICS

Anne Marie Waage og søsteren omtalte også historien på forrige Vennetreff 24.9.2016: http://www.nsbarn.no/referater.htm Se også: http://www.nsbarn.no/botolvbrev.htm

61.Vennetreff og 20-årsjubileum 24.9.2016

Det var stor kakefest med mange gode kaker hjemme hos en av oss.

Det var opprinnelig planlagt at tre NS-barn, to menn og en kvinne skulle fortelle sine historier. I stedet ble det perfekt kjønnsfordeling, med to menn og to kvinner, men vi hørte historiene til tre familier.

1. Halvor Lognvik

Halvor Lognvik ble født i 1944 som sønn av lensmannen i Rauland. Det var bare lensmannen og en av hans søstre som var medlemmer av Nasjonal Samling i familien. Halvor sa at det kom beskjed fra London om å skyte en del NS-folk så folk skulle vite hvilken side de skulle stå på. Det var skutt en NS-mann på Hovinheia, ikke så langt fra Rauland i februar 1945.

Det var mye militær aktivitet i distriktet i forbindelse med tungtvannsaksjoner. I begynnelsen av mars fikk lensmannen besøk av Syverstad med beskjed om å holde seg lavt i terrenget. Det var mange slipp både her og der. Lensmannen brydde seg ikke stort om det likevel, og så ikke på det som vesentlig. Mange lensmenn var skutt.

Lørdag 10. mars 1945 kom en nabo og påsto det var funnet tjuvgods fra en forretning. Lensmannen kunne ikke nekte å bli med. Men han visste at budbringeren var i heimestyrkene og det var ingen der som ville unnlate å ta det de måtte finne. Så når han kom for å varsle og vise lensmannen hvor tjuvgodset befant seg visste lensmannen at her ligger noe under. Men hadde ikke mulighet før dagen etter, og i mellomtiden snakket han med broren.

Broren kom dagen etter for å høre gudstjenesten i radioen. En hjemmefrontkar kom. Lensmannen ble tatt med til en hytte, og måtte skrive et beroligende brev til sin kone om at han hadde gått i dekning på fjellet.

Men da lensmannen ikke kom tilbake, ble broren urolig. Han fant brorens tjenestevåpen, en Nagant og 5 skudd. Så fulgte han sporene, kom til hytta og fant flere par ski, deriblant brorens, utenfor.